[2015] Dag 5: "You cheatin' bastard!"

Jeg overlevde ghettoen og gjør meg klar til en ny dag i Texas. Frokost blir smurt på motellrommet. Jeg er igjen veldig tidlig oppe, og jeg har ingen planer før klokken 10. 

Etter litt frem og tilbake så kjører jeg litt sørover og til San Antonio Western Shooting. For i dag så skal det lekes cowboy. 

Jeg er ikke den eneste som skal skyte i dag. En familie fra California, en gresk tysker og meg selv venter utenfor gaten. Vi blir møtt av Crazy Clyde og Beans Aghin som først lærer oss litt våpensikkerhet. De er underholdende men strenge. Og akkurat det siste er nok smart når man er rundt skarpladde våpen. Man kødder ikke med våpensikkerhet. Gjør en det, så er det rett hjem. 

Vi får utdelt hver vår Colt revolver og vi får i tillegg kose oss med ulike rifler og hagler, inkludert en original 1873 Winchester rifle; "the gun that settled the west". 

Det blir litt skytekonkurranser og introduksjon på ulike blinker. I tillegg så har vi det litt gøy der vi sitter i en "saloon" og blir forsøkt svindlet i kortspill. Og hva gjør jeg i en slik situasjon? Jo da ropes det "You cheatin' bastard" og så smeller det fra revolveren som ligger under hatten. Selvfølgelig må hagla frem for å kvitte seg med kameratene til denne (nå døde) luringen. 

Her poserer jeg fornøyd etter å ha banket tyskeren i den ene konkurransen. 

Siste prøvelse går ut på å splitte en kule i to. Dette var opprinnelig noe som ble populært under gudstjenester. For å lokke menn til kirken (det var i utgangspunktet kun kvinnene som gikk) så ble det arrangert skytekonkurranser utenfor kirkene på søndager. Og jeg ser den, det er mye kjekkere å leke med våpen enn å høre på presten. 

Cluet i denne aktiviteten å tenke som en snikskytter. Du skal treffe et syltynt økseblad med millimeters presisjon slik at kulen deler seg på langs.  

Etter litt pusteøvelser får jeg siktet meg godt inn, og så lar jeg kula gå. Og jammen meg så blir det fulltreffer på første forsøk! Det ble satt opp en papptallerken på hver side bak øksebladet slik at en lett ser hvor kula går. Og den delte seg midt på! "Who's the man?!"

Øksebladet er mye lengre bak enn det ser ut til på bildet (og nei, det er ikke bare for å skryte. Eller jo, det er egentlig det). Crazy Clyde oppfordret meg på det sterkeste å melde meg inn i en skyteklubb, da han mente at dette falt veldig naturlig for meg. Veldig hyggelig å høre fra en profesjonell. Kanskje er det min musikalske bakgrunn som har utviklet evner for presisjon og rytme? ;) 

Timene gikk fort, og dette var noe av det mest gøyale jeg har vært med på. Det er ekstra spennende å få skyte med våpen som dette (de har jo også en stor historisk signifikant), og jeg var overrasket over hvor lette disse var å skyte med. Og klart, det å stå i en skytekonkurranse målt på tid, der en lader Winchester-riflene i en forrykende fart... ja det blir jo ikke mye tøffere enn det. 

Jeg må også nevne hvor utrolig hyggelige og profesjonelle disse cowboyene var. De skapte en flott og åpen atmosfære for alle, og opplevelsen hadde ikke blitt den samme uten. 

Jeg legger ut på veien atter igjen og beveger meg nå mot en liten by som heter Alpine. I morgen skal jeg til Big Bend National Park, og Alpine ligger greit til distansemessig. 

Det viste seg at Crazy Clyde og kona skulle også reise til Big Bend i morgen. Han insisterte på å utveksle telefonnummer. Skulle jeg havne i trøbbel på et eller annet vis, så var det bare å ringe. Kona er advokat, og han selv er en pensjonert, mannlig helsesøster som alltid bærer våpen skjult under vesten. Så sammen så skulle de dekke det meste. 

Det er mange timer å kjøre til Alpine, og det skjer ikke så mye annet spennende på veien. Noen småstopp og piknikpauser. 

Etter en stund så måtte jeg innom en grensekontroll. US Border Patrol har stasjoner utplassert i store deler av Sør-Texas, også steder som er forholdsvis langt borte fra selve grensa til Mexico. Jeg slapp greit gjennom denne gang også. 

På bildet under er det små grusveier som går parallelt med kjørebanen. Det er her US Border Patrol patruljerer frem og tilbake på utkikk etter tvilsomme typer. Det viktigste er å bekjempe narkotikatrafikken mellom Mexico og USA.

Jeg sjekker inn på et Hampton Inn. Velkjent og velprøvd kjede, og dette hotellet oppfyller standarden på snitt. 

En noe begrenset utsikt må jeg si. 

Litt kveldsmat på Dairy Queen (som var bare OK) avslutter en veldig kjekk dag. Jeg sjekker baklommen i buksa, og joda; der ligger fremdeles hylsen som huset kula som jeg splittet tidligere. Det souveniret må jeg beholde ;)