Jeg har nå hatt min aller siste natt i USA. Det har vært nærmere 3 uker og jeg var egentlig såpass trøtt nå at jeg lot dette ble en rolig dag.
En ferie er selvfølgelig aldri komplett før absolutt alle koffertene er pakket til bristepunktet, så da måtte jeg bare innom Walmart for å ta med meg noen ekstra småtterier. Og etter å ha gjort alt klappet og klart av kofferter og ryggsekk, så var det bare å sjekke ut og ta til meg årets siste lunsj her borte.
Så den ikke herlig ut? Mhm, Arby's kan dette her med sandwicher. Bourbon Bacon Steak, med løkringer og ost. Jeg får vann i munnen av å tenke tilbake.
Rett i nærheten av flyplassen i Seattle, så ligger det et "Museum of Flight" i regi av Boeing.
Noen som har hørt om Air Force One? Det er jo det som en på folkemunne refererer til det flyet som presidenten til enhver tid sitter på. Museet hadde fått donert et av de eldre flyene som de her hadde til utstilling.
Og det var også mulighet for å ta en titt inne i selve flyet. Fancy skrivemaskin hadde de også. Og fordelen med at de allerede var oppe i luften var at de kunne bare brette papiret og sende det som papirfly videre.
Mest sannsynlig så kan en sikkert presse absolutt all kapasitet i disse maskinene inn på en liten minnebrikke i dag. Selvfølgelig ikke like tøft med en liten minnebrikke i baklommen. Noen ganger så teller størrelsen litt allikevel.
Ellers så spaserte jeg litt rundt i selve museet.
Deler av museet var dedikert til oppstarten av Boeing-fabrikken og viste frem ulike teknikker som ble brukt i "gamle dager". Det var helt OK. Jeg kan mye her i verden, men når det gjelder bygg og industri så er jeg ganske blank. Og jeg tror egentlig ikke jeg fattet noe særlig av omfang og teknikk akkurat her. Det var også en eldre mann som jobbet som frivillig her og ofte så er dette tidligere arbeidere som besitter en enorm kunnskap. Så jeg passet på at han ikke fikk helt kontakt, for da hadde jeg nok blitt avslørt som den inkompentente nissen jeg er på det området.
Det var overraskende lite fokus på Boeing passasjerfly, som var det jeg egentlig hadde forventet mest av. Istedet så hadde de svære rom dedikert til første og andre verdenskrig.
Over på andre siden av gaten så hadde de installert en hangar med mer utenomjordiske installasjoner. Her var det litt mer som var rettet mot læring for barn, så jeg spaserte litt kjapt forbi. Jeg var innom noe lignende på et museum i Washington DC for et halvt år tilbake.
Og tilbake i hovedbygget så avsluttet jeg titten ved å labbe litt rundt ulike flymodeller.
Klokken tikket og jeg så ikke noen vits i å gjøre så mye mer nå, så jeg svippet bort til flyplassen der jeg fikk levert tilbake bilen og kom meg til terminalen.
Selv om dama på hotellet i går hadde advart mot lange køer, så var jeg gjennom på 1-2-3. Jeg skulle også på hjemturen reise First Class, så da "snek" jeg også i alle køer som var. En bag som håndbagasje og 3 innsjekkede kolli ble sluttoppgjøret.
Men da hadde jeg jo også litt for god tid før avgang, og jeg satte meg ned i First Class-loungen for litt mat og drikke.
Jeg følte meg litt småsvett og siden loungen hadde dusjfasiliteter så fikk jeg fikset meg et rom etter magen hadde sagt seg fornøyd med matinntaket.
God dusj og greit innhold. Og det var utrolig herlig å friske meg opp skikkelig før avgang. Må jo være pen og ren.
Så da var det på'n igjen. Champagne som velkomstdrink mens jeg ventet på at flyet skulle boardes. I motsetning til de i Business Class så var det ingen andre passasjerer som går gjennom kabinen vår, og akkurat det var herlig. Slippe alt styret med folk som står i kø og dunker borti seter og føtter.
Og da kunne jeg jo imens titte litt på andre fly som takset i nærheten.
Farvel Seattle og farvel USA (for denne gang).
Og da kunne jeg fornøyd kjøre ned persiennene og få litt påfyll. Jeg har konsekvent kjørt Rosé Champagne begge veier da den falt i smak.
Og før middagen så kunne jeg jo like godt smette inn i pysjamasen. Det er selvfølgelig eneste anstendige måte å kle på i First.
Nå husker jeg ikke nøyaktig hva jeg bestilte sånn i ettertid.
Men forretten her bestod ihvertfall av noe røkt ørret.
Og kyllingen her var spesielt saftig. Var noe honningsaus. Litt for mye grønnsaker for min smak, men jeg har hørt fra andre at dette er faktisk ganske så utbredt rundt omkring i den store verden.
Etter en "Chocolate Lava Cake" (den husket jeg navnet på) så trengte jeg ikke noe mer. Så flyvertinnen redde fint opp sengen og jeg la meg under dyna for litt søvn.
Turen var nærmere 9 timer fra Seattle til London, men da jeg våknet var det bare en snau time igjen. Jeg har aldri noensinne fått søvn på økonomi, men i First så var det null problem. Frister absolutt til gjentakelse.
Så da valgte jeg noen pannekaker med brød til som frokost, før vi så landet på tid på Heathrow.
Ellers så kom jeg veldig raskt gjennom alt også her og parkerte meg litt trøtt i den ene loungen.
Jeg hadde vært litt skeptisk til å fly med Egyptair akkurat nå, men de hadde nå et fly ute på vingene også i London.
Turen fra Heathrow til Stavanger gikk greit og ingenting spesielt spennende å skrive fra der. Så da var det bare å komme seg hjem for en matbit og dusj, før jeg måtte opp klokken 5 neste morgen for å fly til et møte i Oslo. Hverdagen lar tydeligvis ikke vente på seg.
