[2016] Dag 20: Flymuseum og hjemreise på første klasse

Jeg har nå hatt min aller siste natt i USA. Det har vært nærmere 3 uker og jeg var egentlig såpass trøtt nå at jeg lot dette ble en rolig dag.

En ferie er selvfølgelig aldri komplett før absolutt alle koffertene er pakket til bristepunktet, så da måtte jeg bare innom Walmart for å ta med meg noen ekstra småtterier. Og etter å ha gjort alt klappet og klart av kofferter og ryggsekk, så var det bare å sjekke ut og ta til meg årets siste lunsj her borte.

Så den ikke herlig ut? Mhm, Arby's kan dette her med sandwicher. Bourbon Bacon Steak, med løkringer og ost. Jeg får vann i munnen av å tenke tilbake.

Rett i nærheten av flyplassen i Seattle, så ligger det et "Museum of Flight" i regi av Boeing.

Noen som har hørt om Air Force One? Det er jo det som en på folkemunne refererer til det flyet som presidenten til enhver tid sitter på. Museet hadde fått donert et av de eldre flyene som de her hadde til utstilling.

Og det var også mulighet for å ta en titt inne i selve flyet. Fancy skrivemaskin hadde de også. Og fordelen med at de allerede var oppe i luften var at de kunne bare brette papiret og sende det som papirfly videre.

Mest sannsynlig så kan en sikkert presse absolutt all kapasitet i disse maskinene inn på en liten minnebrikke i dag. Selvfølgelig ikke like tøft med en liten minnebrikke i baklommen. Noen ganger så teller størrelsen litt allikevel.

Ellers så spaserte jeg litt rundt i selve museet.

Deler av museet var dedikert til oppstarten av Boeing-fabrikken og viste frem ulike teknikker som ble brukt i "gamle dager". Det var helt OK. Jeg kan mye her i verden, men når det gjelder bygg og industri så er jeg ganske blank. Og jeg tror egentlig ikke jeg fattet noe særlig av omfang og teknikk akkurat her. Det var også en eldre mann som jobbet som frivillig her og ofte så er dette tidligere arbeidere som besitter en enorm kunnskap. Så jeg passet på at han ikke fikk helt kontakt, for da hadde jeg nok blitt avslørt som den inkompentente nissen jeg er på det området.

Det var overraskende lite fokus på Boeing passasjerfly, som var det jeg egentlig hadde forventet mest av. Istedet så hadde de svære rom dedikert til første og andre verdenskrig.

Over på andre siden av gaten så hadde de installert en hangar med mer utenomjordiske installasjoner. Her var det litt mer som var rettet mot læring for barn, så jeg spaserte litt kjapt forbi. Jeg var innom noe lignende på et museum i Washington DC for et halvt år tilbake.

Og tilbake i hovedbygget så avsluttet jeg titten ved å labbe litt rundt ulike flymodeller. 

Klokken tikket og jeg så ikke noen vits i å gjøre så mye mer nå, så jeg svippet bort til flyplassen der jeg fikk levert tilbake bilen og kom meg til terminalen. 

Selv om dama på hotellet i går hadde advart mot lange køer, så var jeg gjennom på 1-2-3. Jeg skulle også på hjemturen reise First Class, så da "snek" jeg også i alle køer som var. En bag som håndbagasje og 3 innsjekkede kolli ble sluttoppgjøret. 

Men da hadde jeg jo også litt for god tid før avgang, og jeg satte meg ned i First Class-loungen for litt mat og drikke. 

Jeg følte meg litt småsvett og siden loungen hadde dusjfasiliteter så fikk jeg fikset meg et rom etter magen hadde sagt seg fornøyd med matinntaket. 

God dusj og greit innhold. Og det var utrolig herlig å friske meg opp skikkelig før avgang. Må jo være pen og ren. 

Så da var det på'n igjen. Champagne som velkomstdrink mens jeg ventet på at flyet skulle boardes. I motsetning til de i Business Class så var det ingen andre passasjerer som går gjennom kabinen vår, og akkurat det var herlig. Slippe alt styret med folk som står i kø og dunker borti seter og føtter. 

Og da kunne jeg jo imens titte litt på andre fly som takset i nærheten. 

Farvel Seattle og farvel USA (for denne gang). 

Og da kunne jeg fornøyd kjøre ned persiennene og få litt påfyll. Jeg har konsekvent kjørt Rosé Champagne begge veier da den falt i smak. 

Og før middagen så kunne jeg jo like godt smette inn i pysjamasen. Det er selvfølgelig eneste anstendige måte å kle på i First. 

Nå husker jeg ikke nøyaktig hva jeg bestilte sånn i ettertid.  

Men forretten her bestod ihvertfall av noe røkt ørret. 

Og kyllingen her var spesielt saftig. Var noe honningsaus. Litt for mye grønnsaker for min smak, men jeg har hørt fra andre at dette er faktisk ganske så utbredt rundt omkring i den store verden. 

Etter en "Chocolate Lava Cake" (den husket jeg navnet på) så trengte jeg ikke noe mer. Så flyvertinnen redde fint opp sengen og jeg la meg under dyna for litt søvn. 

Turen var nærmere 9 timer fra Seattle til London, men da jeg våknet var det bare en snau time igjen. Jeg har aldri noensinne fått søvn på økonomi, men i First så var det null problem. Frister absolutt til gjentakelse. 

Så da valgte jeg noen pannekaker med brød til som frokost, før vi så landet på tid på Heathrow. 

Ellers så kom jeg veldig raskt gjennom alt også her og parkerte meg litt trøtt i den ene loungen. 

Jeg hadde vært litt skeptisk til å fly med Egyptair akkurat nå, men de hadde nå et fly ute på vingene også i London. 

Turen fra Heathrow til Stavanger gikk greit og ingenting spesielt spennende å skrive fra der. Så da var det bare å komme seg hjem for en matbit og dusj, før jeg måtte opp klokken 5 neste morgen for å fly til et møte i Oslo. Hverdagen lar tydeligvis ikke vente på seg. 

[2016] Dag 18 & 19: Mount Rainier og Downtown Seattle

I dag var det i bunn og grunn Mt. Rainier National Park som var målet. En "kort" 2-timers kjøretur fra hotellet, så var jeg fremme. (Jepp, sånn er det her. 2 timer i bil er "rett rundt hjørnet").

I disse områdene var det flere indianerreservater (og dermed flust med casino), og på den lokale bensinstasjonen så var det rabatter for stammemedlemmene. Donald Duck utga seg en gang som en indianer ved å ta på seg fjær og krigsmaling. Jeg tror ikke det hadde fungert her, så jeg måtte betale vanlig pris.

Men tilbake til Mt. Rainier. Parken ble forresten oppkalt etter fjellet som befinner seg i hjertet av parken.

Da jeg kom til området som heter Paradise (som lå litt lengre opp i høyden enn ved inngangen), så var det overskyet og masse tåke. Det betydde at det var asbolutt ingen utsikt til noe som helst, så å få øye på selve Mt. Rainier kunne jeg bare glemme. Her oppe var det heller ingen turmuligheter uten ski eller snøsko, så jeg kjørte ned til Longmire. Det er ikke lange strekningen, men allikevel var det helt bart nede i Longmire.

Og her fikk jeg forhørt meg med en ranger som ga noen anbefalinger til turer jeg kunne ta. Han var litt usikker på hvordet lå mye snø, men det kunne jeg jo bare finne ut av selv.

Den ene var en veldig kort tur rett rundt rangerstasjonen, men som viste frem mange av de ulike økosystemene som befinner seg inne i parken.

Den andre derimot var litt lengre. Grunnet at det var i slutten av mai så var store deler av parken stengt eller utilgjengelig grunnet vinterforhold. Og dermed var det masse begrensninger i forhold til hva som var mulig å gjøre, og hvilke turer jeg kunne begi meg ut på.

Men en tur for å se Carter Falls var altså gjennomførbart.

Turen opp tok egentlig ikke så lang tid, men det var mye bakker så det føltes mye lengre. Husker jeg rett så tror jeg det var 1200 høydemeter fra der jeg startet til toppen av fossen.

På veien traff jeg ektepar som så bjørn. Naturlig nok jeg litt ekstra gira, for helt siden jeg nesten gikk på en bjørn i Texas, så har jeg ønsket å treffe på en igjen, slik at jeg kan få et skikkelig bilde. Forrige gang så var den så nære (15-20 meter) at jeg ikke fikk tid til å summe meg nok til å knipse.

Men dessverre, bjørnen hadde nok flyttet på seg da jeg kom. Æsj. Bedre lykke neste gang.

Vet dere forresten hva de anbefaler hvis du møter en aggressiv bjørn? Flykte? Spille død? Oppføre deg som ingenting har skjedd?

Neida. Som de sto skrevet; "Be aggressive and try to scare the bear away. If the bear attacks you, fight back!". 

Men fossen fikk jeg nå sett, men det var lettere sagt enn gjort å komme meg helt til topps. Her lå det masse snø og nå jeg ikke se noen tendenser til sti noe sted.

Jeg rotet meg allikevel litt oppover, men etter noen minutter måtte jeg bare snu. Jeg fant ingen spor etter noen andre og det ble håpløst å traske oppi dette. Det var også såpass bratt at jeg vurderte det som altfor risikofylt.

På vei ned møtte jeg to litt vel optimistiske ungkarer. De skulle opp og bestemte seg heller for å ta en brattere vei der det lå mye mindre snø. Jeg sa bare lykke til og gikk videre nedover.

Men da jeg på nytt kikket opp mot fossen, så klarte jeg gjennom å tåka å skimte en skikkelse på toppen. Javel, har de klart det så kan jeg gjøre det samme. Så da snudde jeg og bega meg videre oppover for andre gang. 

Etter få minutter traff jeg på disse tøffingene igjen. De hadde ikke kommet opp og mente det var helt håpløst, så nå hadde de bestemt seg for å snu. Jeg ville allikevel gi meg og prøvde meg på deres rute denne gang.

Det gikk ikke så lett og jeg fant ut via Google Maps at det skulle være en sti borti snøområdet.

Men etter å ha kuket rundt i snøen atter en gang, så måtte jeg igjen bare gi opp. Det gikk rett og slett ikke, så da fikk jeg heller trøst meg med Little Debbie sine Honey Buns. 

Jeg var riktignok ved godt mot på vei ned. Nå hadde jeg prøvd to ganger, og det sies at det er ingen skam å snu. Det nærmte seg også 0 grader på gradestokken så det hadde nok vært uklokt å rote meg oppi tåkeheimen der. Og som rangeren sa til med tidligere: "if you slip, it's probably the last slip you'll ever make".

Jeg fant ut etterpå at de som jeg så på toppen har nok gått bort på ski fra Paradise. Det lå mye høyere oppe og dermed ganske lett å nå på ski derfra. Jeg så heller aldri noen spor på denne siden.

Så da var det bare å spasere tilbake til bilen.

Det var absolutt en fin tur, men det var litt dumt at jeg aldri fikk muligheten til å se selve Mt. Rainier. Men jeg fikk nå kjøpt et postkort som et lite minne om hva jeg aldri så.

Etter denne økten var jeg så trøtt at jeg bare kjørte mot hotellet i Tacoma. Det tok litt ekstra på å gå i høyden.

Vognene under var faktisk motellrom. En vogn var et rom, og hadde jeg visst dette så tror jeg heller at jeg hadde tatt inn der. Tror det var 14-15 vogner på rekke og rad.

Og inne i skogene her så bor også Ole Tom. Alltid morsomt for oss nordmenn nå vi ser noe "norskt" i utlandet. 

Og igjen ble det et Hampton Inn der jeg egentlig bare gikk til sengs når jeg kom frem.

Neste dag så sløvet jeg på hotellet litt lengre enn normalt. Etter såpass lang tid på tur så merket jeg at overskuddet ikke var der i like stor grad som tidligere. Så dagen i dag ble bestemt til å være en litt "sløv" dag.

Jeg kjørte derfor inn til downtown Seattle der jeg tok heisen opp til 73. etasje i Columbia Center.

De hadde et Skydeck som ga full panoramautsikt over Seattle og omegn. Inkludert den kjente Space Needle.

Jeg bare elsker disse "skydeckene". Det er en så fin måte å få sett det på.

Det var fremdeles overskytet og tåkete på Mt. Rainier så fjellet var fremdeles ikke synlig. Men det var nå varmt og behagelig her i Seattle.

Etter denne titten så spaserte jeg en liten stund ned til et lite museum som var drevet av National Park Service. Seattle var jo ganske sentral i gullboomen som skjedde i Yukon og Klondike på 1800-tallet og mye av historien var lagt frem her.

Her var det en del som jeg ikke visste fra før, spesielt hvor utrolig få så kom seg opp (grunnet livsfarlig reise) og hvor få som faktisk fikk noe penger ut av det. De som gjorde de beste pengene var de som kunne selge utstyr og mat til de som skulle prøve lykken.

Og Seattle som by reiste seg fra depresjonen i disse tidene og det var det som la grunnlag for hele byen slik den er i dag.

Ellers så var det sjokkerende mye uteliggere og annet diverse riff raff i disse områdene i byen. Teltleirer og folk som bare lå i parker eller hang på hjørnene. Jeg vet ikke helt om det er spesielt for Seattle eller om det bare var mer synlig her.

Og det svarte bygget der var altså Columbia Center.

Ja, og det var egentlig nok for i dag. Jeg var trøtt og tok en tidlig innsjekk på et Hampton Inn ved flyplassen. Det var en del som måtte ryddes i bilen og greit å kunne pakke alt i dag slik at jeg ikke stresset med det dagen etter.

Og da kunne jeg også gjøre litt saker i morgen også, da flyet ikke går før på kvelden.