Så var det Nelson da. Tidligere så hadde jeg booket et motell som lå 1 time unna Nelson, så da var tanken å bare henge rundt her en stund.
Nelson ligger jo ved havet (nord på sørøya) og jeg var ikke den eneste som var ute denne søndags formiddag.
Fint ved stranden, men lett å se at vannstanden var unormalt lav. Usikker på om det er normalt om sommeren, eller om de sliter litt med global oppvarming. Eller bare manglende nedbør.
Inne i selve byen fant jeg meg den siste ledige parkeringsplassen. I dag var det loppemarked og flere folk hadde tatt med seg ting de ville kvitte seg med. Mye dill egentlig, men det virket som det var priset for å selge. Selv fant jeg to CDer til 3 Kiwi-dollar per stykk.
Jeg burde kanskje lest litt opp om hva denne statuen betydde. Men det gjorde jeg altså ikke. Jeg var litt opptatt med å fortelle min svigerinne at hennes utkårede syntes at haikerjentene jeg plukket opp, burde betalt meg med seksuelle tjenester. Muligens det er en liten fantasi min bror har. Så til alle der ute; vær ekstra forsiktig hvis dere haiker og blir plukket opp av en med samme etternavn som meg.
Men jeg må innrømme at når jeg tenker meg om... Hmm... Mon tro... Det er jo ferie...
Jeg gjettet meg til at dette var noe kirkegreier.
Men uansett, Nelson fremsto som en trivelig liten by. New Zealand kryr av turister overalt. I byer, på landet, på bordeller, på restauranter, parkeringsplasser, supermarkeder, ja egentlig alt som var. Og Nelson var intet unntak.
Prisbelønt iskrem? Yes, please. 😎
Og iskremen var god. Spesielt den rosa med boysenbær var herlig.
Jeg kjøpte meg en kjapp lunsj og satte med ned ved sjøen. Jeg hadde fremdeles godt med tid i dag og tenkte at hvorfor ikke stikke på kino?
Såpass tidlig på dagen så hadde jeg valget mellom La La Land og en animert ballerina-film. Da ble det førstnevnte.
Filmen var god, men ikke så bra som all hypen tilsier. Den vinner nok noen Oscar blant de 14 nomineringene, skjønt det er kanskje ikke helt fortjent. Men for all del, jeg hadde 2 koselige timer.
Men da følte jeg meg ferdig i Nelson og satt kursen øst mot Havelock.
Her sjekket jeg inn på nok et motell (green or blue milk, sir?).
Disse motellene her nede var så herlig praktiske. Forholdsvis store rom og med alt av nødvendigheter.
Og siden jeg hadde hatt en litt stor lunsj, så skulle jeg ta det litt rolig til middag. Så det kjedelig ut med en boks chili inn i mikroen? Ikke si det, for dette var knallbra. Fantastisk til å være boksmat, og hadde denne vært i norske hyller så hadde denne karen fylt opp skapet (og magen). 😋
Grei natts søvn ble det og koffertene var klargjort. I dag var det ferje over til nordøya som gjaldt og der måtte kofferter sjekkes inn, på samme måte som med fly.
Og tradisjon tro på denne turen, så måtte jeg prøve en ny iskaffe. Er fremdeles den første i Australia som var bra, så det fikk holde nå. Tines iskaffe er faktisk utrolig bra den, så ikke noen grunn til å opprette noen Facebook-kampanjer for å få dette til Norge.
Jeg hadde god tid denne morgenen, slik at jeg kunne kjøre den severdige ruten. Dessverre ingen haikende jenter.
Nesten som en norsk fjord jo. 😊
Og der var ferja som skulle ta meg fra Picton (som det het her) og over til Wellington.
Bilen måtte derimot leveres inn ved terminalen. De store, internasjonale leieselskapene tillot ikke at bilene ble tatt med på ferja, men med stasjoner i terminalen på begge sider, så var det enkelt. Og da trengte jeg jo heller ikke å betale for noe annet enn en personbillett. Og Hertz gjorde det enkelt ved at jeg booket bare en leie og så delte de den opp for meg.
Og da var vi i gang. Været var helt topp og jeg kunne sitte under åpen himmel på dekk. Måtte bare være litt mer påpasselig med solkremen i dag.
Under overfarten så møtte vi en av de andre ferjene, som var på vei til Picton.
Og dette var jo mye mer behagelig enn å styre med fly på en såpass kort tur.
Etter en time så var det lite land å se og vi var ute på det åpne hav. Jeg så dessverre ingen delfiner i dag. Men det gjorde ikke så veldig mye, for jeg så en episode med Flipper på TV i går kveld. 😛
Og så, etter nesten 4 timer så var vi inne i Wellington, som også er New Zealands hovedstad. Byen har rundt 400,000 innbyggere, og er dermed landets nest største by.
Om Wellington så fin ut fra ferja, så var jeg ikke imponert da jeg kom litt nærmere. Inne i byen var det rotete og kaotisk og mange av boligområdene rett ved var skitne og nedslitt.
Jeg fikk meg et rom på et motell som het 88 Wallace Street Motel, som naturlig nok befant seg i 88 Wallace Street. Ingen skal anklage eierne for å være kreative med navnet. 😉
Men motellet var ganske greit, selv om selve boligområdet ikke var særlig estetisk imponerende.
Nå var det ei stund siden jeg hadde satt tennene mine i en saftig burger, og rett nedenfor motellet så fant en kjede kalt Burger Fuel.
Dette var litt sånn fancy burgergreier. Det betyr som oftest høyere pris og ingen comboer, og alt må bestilles separat. men ikke minst at maten ble servert på en tallerken. Tallerken? Hmm, dette ble nesten litt vel fancy. Til og med fersk, grovkvernet kjøtt brukte de.
Selv om jeg var litt skeptisk til en såkalt "hoity, toity" burger, så smakte den veldig bra.
