Det var nå lørdag og jeg var fremdeles på Kangaroo Island. Jeg skulle riktignok ta ferja hjem senere i ettermiddag, men før det så hadde jeg fremdeles tid til å utforske øya litt mer, denne gang på sørsiden.
Rett i nærheten av lodgen så var det noe som het Kelly Hill Caves. Som navnet tilsier så var det rett og slett en hule. Denne (og flere andre) oppsto etter vann kom inn under øya, trakk inn i steinene og som til slutt ga etter og kollapset. Egentlig litt mer komplisert, men enkelt forklart så var det vel noenlunde sånn.
Vi ble guidet nedover av ei søt og sjarmerende jente (som noen amerikanere ville kuppe til sønnen sin) som fortalte oss litt mer detaljert rundt det geologiske i dette.
Det var fukt som skapte alle disse formasjonene. Akkurat her så var det ikke særlig fukt som tok inn noe sted, og dermed så ville ikke hula utvikle eller utvide seg noe mer i tiden fremover.
Jeg syntes det var interessant, men ei eldre dame jeg snakket med syntes ikke det var like bra. Hun hadde sett myyyyee finere hulere andre steder, tenk. Det litt spesielle med hun var at hun hadde vært på en konstant road trip de siste 5 årene.
En liten spasertur fra der vi gikk inn, så lå den originale inngangen til hula. Men hvordan endte akkurat dette hullet opp som en inngang? Jo, en stakkar falt gjennom. 😛
Neste besøk var til Seal Bay, et sted som nå var blitt et reservat for lokale seler, så selve strandområdet var sperret for mennesker.
Men det var allikevel mulig å gå i nærheten. Her lå det det et skjelett etter en knorrhval som strandet på 80-tallet.
Og her lå det noen trøtte karer. Så egentlig ganske så herlig ut.
Jeg hadde fremdeles tid så jeg svippet innom en liten fuglepresentasjon ikke langt unna Seal Bay.
Ooh, enda ei søt jente i uniform. Og den australske aksenten gjør det ikke noe verre nei. G'day, indeed. 😻
Ugla hennes var ei koselig sjel som hoppet fra lår til lår. Den likte også litt forsiktig kos og hadde overraskende myke fjær.
Så var det klart for presentasjon av flere rovfugler (som jeg ikke husker navnene på).
OK, angående hun jenta her (hun uten vinger). Er det bare meg, eller ser det ut som hun har en penisk pakket nedi shortsen? Se på bildet ovenfor også. Hmm... Noe å tenke på...
Penis eller ikke, fugler kunne hun.
Men da måtte jeg tenke på å komme meg mot ferja igjen og over til fastlandet. Jeg hadde nemlig et fly til New Zealand neste dag.
Og der var jeg i ferjekøen. Følte meg nesten litt som hjemme her. 🙂
Og en fin tur over havet og til fastlandet.
Og turen tilbake til Adelaide gikk samme vei som da jeg kjørte bort.
Jeg hadde på forhånd booket et rom på noe som het Mansfield Park Hotel. En ting var at det var vanskelig å finne og det viste seg å være en sports bar/casino/nattklubb med hotellrom via en sideinngang og opp i 2. etasje. Jeg fant aldri helt ut hvor jeg skulle sjekke inn, men det viste seg at det kunne jenta i baren gjøre. Rare greier.
Sov ikke like godt alltid grunnet støy nedenfra. Og neste morgen var absolutt alle dører stengt. Så hvordan skulle jeg da sjekke ut? Vel, jeg bare satte nøkkelen i døra og kjørte bort.
Jeg fant en god frokost på Hungry Jacks som hadde en ganske snaisen brekky sandwich.
Og så måtte jeg selvfølgelig innom bilvasken for å fjerne bevis etter ulovlig bruk av leiebilen. Det var nemlig lett å se hvor jeg hadde vært. 😝
Men bilen ble levert pen og ren og begge koffertene ble så tatt imot hos Air New Zealand.
Jeg hadde ganske god tid og ble henvist til Qantas sin innenrikslounge som var den som Air New Zealand hadde kontrakt med her. Jeg var akkurat på vei til å lage meg et ostesmørbrød før det slo meg at jeg hadde jo nettopp hatt frokost jo.
Gammel vane, men da ble det heller noe frukt. Ja, jeg fikk et sunt innfall. Blir nok ikke en ny standard, men funket greit akkurat her.
Etter en stund nærmet det seg boarding og flyet skulle altså fra Adelaide til Auckland.
Grei benplass på 4A. Kun økonomi på flyet, men de fremste setene var reservert for de med gullstatus og dermed kunne jeg velge dette da jeg booket.
Og som alltid så tok jeg noen bilder av andre flymaskiner fra setevinduet.
Jetstar er forresten et Qantas-eid billigselskap.
Og Tigerair er Virgin Australias billigselskap.
Og da vinket jeg farvel til Adelaide og Australia.
Flyturen tok omtrent 4 timer og vi fikk en enkel matservering. Helt OK, om enn veldig standard flymat.
Vel nede i Auckland så måtte teltet mitt innom karantenen i tollen. New Zealand (men også Australia) er utrolig strenge på alt som har med naturprodukter å gjøre. Enten mat eller andre ting som har vært i kontakt med natur. Men så lenge du deklarerer i henhold til landingskortet så risikerer du aldri noe trøbbel.
Teltet passerte en såkalt "Biosecurity scan" og jeg var offisielt inne i New Zealand.
Tok en kjapp telefon til Best Western hotellet, som da satte seg i bilen og hentet meg. På veien måtte vi svippe innom innenriksterminalen der Mr. og Mrs. Davis hadde 6 kofferter med seg.
De var forresten fra Omaha, Nebraska og skulle videre til Cook Islands neste morgen. De syntes de møtte på nordmenn hele tiden, så vi er tydeligvis et reiseglad folk.
Rommet hadde et boblebad og det gjorde ekstra godt å senke meg nedi. Det var 2,5 timers forskjell mellom Adelaide og New Zealand, så da alarmen ble satt på til 7:30 på morgenen, så betydde det 5:00 "min tid". Så det ble tidlig neste dag for å fly til Queenstown på sørøya.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar