[2015] Dag 4: San Antonio

Døgnmessig er jeg ikke helt på plass enda, og våkner før kl. 5 (men det er jo en liten forbedring fra dagen før). Men da har jeg god tid for en dusj, samt få ting ut i bilen i god tid før frokosten åpner kl. 7.

Frokosten på Hilton Garden Inn er helt OK (men vet nå ikke om jeg hadde brydd meg om å betale noe for dette), og etter noen kjappe runder med buffeten så setter jeg kursen mot San Antonio. 

Turen tar drøyt 2 1/2 time, rett frem på samme interstate. Ikke en direkte spennende tur, men jeg kommer kjapt frem. Disse områdene i Texas er ikke akkurat preget av fantasiske omgivelser sånn sett.

Vel fremme i San Antonio finner jeg en grei parkering og spaserer ned mot hovedgata. Tar en kjapp titt på Riverwalk, som er akkurat hva det høres ut som. Små gågater som går rundt kanalene i byen. 

Sammenlignet med kanalene i Amsterdam så er det mye flottere her. Kan egentlig ikke sammenlignes engang. Hvorfor dette området ikke er mer fremhevet, forstår jeg ikke. Nydelig bygget under gatene med flust av restauranter. 

Det er fremdeles tidlig, så jeg bestemmer meg for å gå opp mot andre severdigheter og så  heller gå ned igjen nærmere lunsjtider. 

Første stopp blir The Alamo. Vet du ikke hva det er, bør du skamme deg. To hint; den amerikanske-meksikanske krigen og Davy Crockett. 

I motsetning til mye annet så er det gratis å komme inn her. Det er derimot forbudt å ta bilder inne, og det ble strengt håndhevet. Så jeg har ingen bilder fra innsiden (jeg er jo som dere vet, en pliktoppfyllende gutt). Men jeg får se de ulike rommene som var igjen av bygget etter slaget og hva de ble brukt til under den siste kritiske tiden. Et spennende stykke historie. 

Jeg får også kjøpt meg noen souvenirer, for det meste noen postkort og lignende småting. Jeg lurte litt på om jeg skulle kjøpe meg en sånn Davy Crockett pelslue, men jeg tok til fornuften i siste sekund. Skjønt hadde jeg vært 5 år igjen, så hadde det være skikkelig stas med en slik og et lekegevær.

På baksiden var det en ganske så flott hage. 

Jeg går ned igjen til Riverwalk og finner et sted å spise lunsj. Jeg bestiller Baby Back Ribs og får først brød og suppe 

Middagen var absolutt godkjent og jeg ble skikkelig mett. Det som skulle bli lunsj, ser ut til å bli middag også. 

Souvenirbutikker er det også nok av. Så er vi jo i Texas, og blant souvenirene finner du masse politiske og sosiale slagord. Selvsagt ensidige :-) Jonas Gahr Støre hadde ikke ledet noe parti med 40% oppslutning her nede. 

Obama er heller ikke like populær her som han er andre steder. Du kan velge mellom å tørke deg i ræva med presidenten, eller du kan kjøpe en klokke som teller ned til presidenten må takke for seg. Er ikke det din stil, kan du finne noe Texas-patriotisk eller pro-våpen effekter. 

Noen mer bilder fra det nydelige Riverwalk-området. 

"Ripley's Believe it or Not" er det også noe som heter. De kaller det odditorium, som er et museum bestående for det meste av sære og rare ting. De har utstillinger i flere byer rundt om i verden, og visstnok er det mye av det samme fra plass til plass. Men jeg har aldri vært i et år, så et besøk må jeg kunne unne meg.

Noe er ekte saker og andre er fremstillinger av utrolige og/eller rare ting og hendelser. 

En bit av Berlinmuren har de også. 

Under er det (ifølge de selv) et ekte "shrunken head". I noen kulturer så gjorde en dette med folk en hadde drept. Ansiktet blir flådd av og så ble de fylt det med noe greier og knyttet sammen. Når det så utsettes for varme så vil huden trekke seg kraftig sammen og du får et lite miniatyrhode av personen. 

På bildet under er det en ekte slavekontrakt. 

Det er ganske mye saker utstilt her, men jeg tar ikke så mange bilder. Ikke alt er like interessant. 

Billetten inkluderer også en tur innom et voksmuseum. Figurene er generelt elendige, men noen av de som var av fantasifigurer fungerer litt bedre. 

Mot slutten oppdager jeg at det er en egen del for skrekk og grøss. Dette viser seg å være et slags "haunted house". 

Her gikk du rundt i mørket (bildene er tatt med blitz) med farer rundt hvert hjørne. Og på et tidspunkt måtte jeg kave meg gjennom blodige lik hengende på kjøttkroker. Dette var stas, folkens!

Jeg har sett så mye at jeg blir ikke skremt av noe særlig lengre, men jeg må innrømme at hjertet hoppet over noen slag både her og der. Motbydelig, blodig, grufullt og høylytt. Oh yeah! Det var rett før jeg tok en runde til ;-) 

Etter mange timer i San Antonio så har jeg funnet et rom på en Econo Lodge rett sør for sentrum, til en pris av $49. Dette er et prisnivå jeg er mer komfortabel med. Om jeg er like komfortabel med resten vil vil vel vise seg snart.

Jeg ber om et rom i første etasje slik at jeg kan parkere rett utenfor døra.

Når jeg kjører for å handle på Walmart rett etter, ser jeg at motellet ligger midt i ghettoen. Falleferdige hus med gitter foran vinduene. Hmm, kanskje det ikke var en tilfeldighet at motellet var såpass rimelig ;-)

Jeg kjøper inn litt proviant til camping på tirsdag og siden lunsjen var så mettende så ble det heller smurt litt kveldsmat på hotellet. 

Det virker nok litt "white trash" med loff, spam og sprayost. Men det holder seg greit uten at det må kjøles. Og det smaker faktisk ganske greit. Men ikke glem sennep og sylteagurk! 

[2015] Dag 3: Sightseeing i Houston

Tidligere så har jeg proklamert ganske så bombastisk at jetlag, det får jeg ikke (altfor tøff til slikt). Vel, kanskje det er alderen som henter meg igjen. Eller kanskje det er det at jeg sovnet før kl. 10 i går kveld. 6 timers søvn går normalt uansett lett når kroppen er trøtt, men det blir som oftest ikke så mye mer de første dagene. Men det er nok til at en ikke merker noe særlig jetlag, det vil si hvis en glir inn i rett døgnrytme. Men å våkne klokken 4 på morgenen er derimot ikke optimalt. (Note to self: legg deg senere på kvelden, gamlefar. Du får ikke mer enn 6 timer uansett!)

Vel, ikke noe annet å gjøre enn å slappe av foran mobilen og å vente på at frokosten åpner kl. 7.

Til å være et fullservice Hilton, så er frokosten litt skuffende. Standard tørre bagels, loff og vaffelmaskin. Det eneste som skiller seg fra de kontinentale frokostene hos billigere kjeder er at de har litt bacon, frokostpoteter og eggerøre. Voucher for gratis frokost har jeg fått, men at de generelt tar nærmere $17 for frokosten er skammelig.

Turen går først til Houston Zoo. Den åpner ikke før kl. 9, så jeg tar en kjapp tur til Target for å kjøpe noe jeg glemte i går (det var dette med å huske å skrive handlelister, også noe jeg er altfor tøff til).

Houston Zoo befinner seg i Hermann Park, en park som (foruten masse parkaktiviteter) huser Houston Zoo, Museum of Natural Science og flere andre attraksjoner. Og det er altså førstnevnte som står øverst på listen min i dag.

Jeg er tidlig så det er forholdsvis lite kø. Men overraskende mange er allerede på plass. Det ser ut til å bli en veldig fin lørdag, og jeg allerede sprayet på litt solkrem. Det er meldt en makstemperatur på 27-28 grader celcius i skyggen.

Noe av det første som møter meg innenfor dørene er en søt, rød panda. Lever kun i visse områder i Asia (og Houston da).

Og jammen meg så har de en fiskebolle også. Tror ikke disse funker like godt på brødskiva som sardinboksen jeg kjøpte i går. 

Pusekattene er som regel i sovemodus. Dessverre fikk jeg ikke gode bilder av alle dyrene, da kombinasjonen av sollys rett mot kamera og katter som finner de merkverdigste steder å sove på, produserte noen utydelige bilder. Men noen fikk jeg. 

Størrelsen på parken er vel ganske lik de fleste andre jeg har vært i, som f.eks Phoenix, Fort Worth og Denver. Det betyr at du kan bruke alt fra 3-8 timer.

Ser ut til at lamaen vil bli klødd på magen:

Ingen dyrepark er komplett uten rosa flamingo (forhåpentligvis ikke bare jeg som hører temamusikken til Miami Vice akkurat nå):

Om denne karen skal være slik eller om han bare er skikkelig vettskremt, er jeg ikke helt sikker på.

Det har begynt å komme enormt med folk og jeg innser litt for sent at jeg burde heller ha gått til neste attraksjon, Houston Museum of Natural Science, fremfor å ta bilen. Parkering ved dyreparken er gratis og det er ikke mange minuttene å gå til museet. Litt frem og tilbake for å finne parkering (for det tok bare noen sekunder fra jeg kjørte ut fra parkeringsplassen min ved dyreparken, til noen andre hadde tatt den) og måtte til slutt parkere på en avgiftsbelagt plass :(

Museum of Natural Science er delt opp i flere avdelinger. Det er en egen avdeling omkring oljeboring og vitenskapen bak det. Selv om jeg er oppvokst i oljeregionen, så var det ikke så veldig spennende for min del. 

Ellers var det utstillinger som omhandlet dyrelivet i Texas, naturfotografier fra en konkurranse, krystaller og juveler, alt om den gamle kulturen i Egypt og fossiler og annet relatert til dyreliv fra opptil 500 millioner år tilbake. (Altså ikke 6000 år siden som noen fremdeles tviholder på.)

Jeg tok ikke bilder fra alt, men en del var ganske interessant og tida går fort. Men jeg kan jo ikke tilbringe hele dagen her heller.

Jeg kjører så nordover, der det er en del kø på veiene akkurat nå. 

Målet mitt er Houston Museum of Funeral History. "Puts the fun in funeral." Det er riktignok ikke et offisielt motto, men et uttrykk jeg selv kom opp med nå. Men jeg synes så absolutt de bør vurdere det som et motto. 

Her finner du alt du ønsker å vite om begravelser og enda mer. En egen seksjon er viet til de ulike presidentene (riktignok kun de døde). Du finner replica av kistene de ble begravet i, gamle fakturaer for selve begravelsen og mye annet merksnodig.

Så må vi selvfølgelig ha en egen seksjon om balsamering. Spesielt under borgerkrigen i USA så var dette ganske utbredt. Det var som oftest den eneste måten å få likene hjem uten at de råtnet. Fascinerende teknikk. Den "gale vitenskapsmannen" i meg liker dette (det er rett før jeg skriver dette med tysk aksent). 

Kisten under her har en artig historie. Et ektepar mistet datteren sin når hun var et lite barn. Savnet var så stort at de ble enige om at mannen skulle drepe kona for så å ta sitt eget liv. Så skulle de alle tre begraves i samme kiste. 

Men kisten ble aldri hentet (den var dog betalt for på forhånd). Etter en del år ringer kona til produsenten og nevner at de hadde ombestemt seg, men at mannen nå var død (av naturlige årsaker). Hun ville gjerne ha pengene tilbake for kisten siden denne aldri ble hentet. Det lot seg selvfølgelig ikke gjøre og kisten ble da donert til museet. Oddsen for at noen andre vil ha en kiste med plass til 1 barn og 2 voksne er vel forholdsvis liten. 

Etter en lang dag begynner kroppen å merke det. Den er rett og slett ikke like ung som den var i fjor. En liten tur innom Best Buy gir meg litt musikk til å ha i bilen, og ikke minst (det forventede) mesterverket Sharknado 2 på blu-ray. 

Atter en gang så tar jeg en middag på Whataburger (what? Det var det nærmeste stedet jeg fant, eller...?). Men for all del, de fleste vet vel nå hva jeg synes om maten her. :)

Kvelden tilbringes på et Hilton Garden Inn nordvest for sentrum, et rolig område rett ved siden av et Baker-Hughes kontor. Jeg blir ønsket velkommen med romoppgradering, voucher for frokost og en gavepakke med vannflasker og snacks. I morgen er det igjen en tidlig morgen der jeg setter snuten mot San Antonio.