Nå har det gått noen dager, og jeg er ikke oppe med gamlekarene lengre. Tvert imot så er jeg oppe senere enn hva jeg gjør hjemme i helgene.
Men er det ferie så er det ferie, og etter en liten frokost så tømmer jeg det som igjen i cheetos-posen mens jeg sløver litt foran TVen. (Jeg føler jeg må presisere at posen ble åpnet for noen dager siden, bare sånn i tilfelle. Jeg lover!)
Georgetown er en forholdsvis liten by og jeg tar bare en kjapp tur downtown og spaserer litt nede ved havna. I tillegg til fritidsbåter så er det mulig å booke noen guidet turer. Jeg har ærlig talt ingen peiling på hvor disse gikk, ikke at det betyr noe.
Ellers er det masse restauranter som sikkert er tidvis populære blant tilreisende. Georgetown er jo en forholdsvis gammel by, noe som mange av kystbyene her er. Det var jo i kystområdene England etablerte kolonier helt i starten.
I samme område finner et hus som heter Kaminski House som ganske enkelt er et hus en gang var eid av familien Kaminski. I tillegg er det et museum med antikk, men det er søndag i dag så alt er stengt. Så jeg får nøye meg med noen bilder rundt huset.
Ganske dødt i sentrum, skjønt til å være en søndag er det nok litt vel tidlig for de fleste.
Men det har regnet bittelitt den siste tiden.
Jeg setter meg tilbake i bilen og turer mot Wilmington i North Carolina, og da kjører jeg gjennom Myrtle Beach på veien. Myrtle Beach er South Carolinas svar på Miami Beach. Det er mye det samme opplegget med resorts og beach life. "Surf's up, Dude!"
Og sikkert helt topp for de som liker det. Det blåser litt i dag, men med 30 grader i skyggen så er det ingen grunn til å bytte ut shortsen med langbukse. Men det er overskyet, så leggene mine forblir nok like kritthvite som alltid.
Etter mye usunn mat, så må jeg ta meg en litt sunn lunsj i dag. Og hvis det ikke er sunt med kylling, så vet ikke jeg. 😜 Kylling og biscuits med dip og mac & cheese er vel sunt nok, er det ikke det?
Etter at kyllingen har lagt seg rundt magen så ruller jeg inn mot USS North Carolina, et krigsskip som var i aktivitet under 2. verdenskrig. Nå står det i Wilmington og er åpent for publikum.
Det koster normalt $14 for å komme inn, noe som er verdt hver krone. Jeg slapp derimot å betale denne gang, da de hadde en gratisbillett liggende. Spurte egentlig ikke noe rundt hvorfor (skjønt jeg har lurt veldig på det i ettertid), siden jeg var så fornøyd at jeg hadde spart noen kroner. Ka-ching!!! 😊
Skipets første kaptein var Olaf Hustvedt. Norske aner, men født i Illinois. USS North Carolina var involvert i ulike kamper i Stillehavet og spesielt rundt Japan.
Downtown Wilmington ligger rett over elva.
Publikum kan utforske så å si alt av skipet, som inkluderer det meste ovenfor, og så 7 ulike dekk nedenfor.
Det meste er også beholdt slik det var, så jeg får en skikkelig følelse av å bli transportert tilbake i tid, og det er skikkelig fascinerende.
Jeg er inderlig glad for at jeg sov i senga hos Hampton Inn fremfor disse. Hampton Inn bygger kanskje ikke karakter på samme måte som dette, men som den moderne mann jeg er så foretrekker jeg komfort fremfor karakter.
Skipet hadde det aller meste inkludert postkontor.
Til og med de originale skrivepapirene er beholdt.
Det er en del folk her, så ingen krise hvis jeg faller ned spindeltrappen. Kanskje kunne jeg endelig fått tatt i bruk reiseforsikringen? Men det gikk nå greit også denne gang.
Det gikk litt mer tid enn hva jeg trodde her, men det er jo også litt greia med å ikke planlegge for mye. For en vet jo aldri hvor mye tid en bruker på ting. Jeg har mye mer bilder liggende fra dette, men det blir litt mye å legge ut alt. Og så fikk jeg også kjøpt meg ei skjorte i gavebutikken, så kan jeg leke skipsgutt når jeg kommer hjem.
Kjører kjapt gjennom Wilmington og ut mot et kjøpesenter som ligger litt utenfor byen. Senteret er bygd opp som et utesentrum, og basert på utseende, så er ikke dette for de som er på minstelønn.
Filmen "The Green Inferno" var ferdig for 2 år siden, men ble ikke utgitt før nå. Og siden den har vært på radaren min noen år nå, så benyttet jeg muligheten til et lite kinobesøk. Prisen er ganske OK da klokka er halv fem, og da er det matineepriser som gjelder. Og vi var vel totalt 8 personer i salen.
Filmen var aldeles ikke verst. Den har fått litt kritikk for å "fremme fremmedfrykt" ved bruk av stereotyper. Visstnok vil filmen få alle til å tro at reiser du til jungelen i Sør-Amerika så er det bare skumle, primitive stammer som driver med kannibalisme, og dermed så blir visst alle folkegrupper stemplet som slike. Jepp, like seriøst som at samtlige jenter i bygda blir ledet til fordervelse ved å se på Elvis Presley som vrikker på hoftene.
Det disse kritikerne ikke forstår er at dette er en hyllest til de italienske kannibalfilmene som kom ut på 70/80-tallet. Regissør Eli Roth er selv en stor kultfan og har vært veldig aktiv i restaurering av mange av disse filmene.
Skjønner en ikke bakgrunnen for dette, så kan en likegodt holde kjeft. Dette er ren og skjær fiksjon som ikke har noe som helst budskap å fremme, annet enn å skape billig underholdning ved hjelp av groteske scener. Folk er så sensitive for tiden, og en kan snart ikke nyse uten at noen skal analyse bakgrunnen for nyset. Noen ganger ligger det absolutt ingenting annet bak hverken det ene eller det andre. Er ikke alt som har en dypere mening.
Men på vei ut av kinosalen så møter jeg det regnværet. Jeg løper (jepp, noe skikkelig også) bort til bilen. Det høljer sidelengs og det tar ikke mer enn 5 sekunder før alle klærne er bokstavelig talt klistret til kroppen. Dette var røft, til og med for en herdet vestlandsgutt.
Og da er det ekstra godt å komme til Hampton Inn i Swansboro, forresten mitt tredje Hampton Inn på rad.
Og enda bedre når en ser dette på nøkkelkortet. 👍
Middagen derimot er ikke like fin. Mac & Cheese (i instant mikrobølg-versjon) og en boks Dr. Pepper er ikke rare greiene, men det får duge. Jeg gidder rett og slett ikke noe annet. Nå skal det soves!
