Ny ferie og nye blogginnlegg. Drøye 5 måneder siden forrige road trip føles mye lengre siden enn hva det burde ha gjort. Denne gang er det østkysten av USA som skal utforskes.
Jeg stiger ombord flybussen på onsdag kveld etter jobb. Føler meg egentlig ikke helt klar til avreise, noe som sikkert har sammenheng med at jeg ikke fant frem koffertene før sent på kvelden i går. Men sittende på jobb så kommer jeg ikke på noe som er glemt, så forhåpentligvis er alt på plass.
Fremme på flyplassen går det kjapt å sjekke inn bagasjen. På vei til sikkerhetskontrollen ser jeg en kar borte ved innsjekkingen som ligner veldig på Joey DeMaio, som er frontfigur, låtskriver og all-around guru i bandet Manowar. Men hva er oddsene for at han henger rundt i Stavanger?
Vel inne på utenlandsdelen så slapper jeg av med brus og Snickers, og i det jeg tar hodet opp så stirrer jeg rett på den nevnte metallguruen Joey DeMaio. Jeg ble litt satt ut og fikk ikke helt samlet meg til å hilse og spørre pent om et bilde. Pokker også, jeg var ikke beredt til å være i groupie-modus der jeg satt, trøttere enn hva som burde være mulig for en mann i sin beste alder. Fant ut at han skulle med et lite fly til Aalborg, så da er det nok sjekk av konsertlokaler under den skandinaviske turnéen i februar neste år.
Flighten til London Heathrow fortoner seg normalt og vi lander noen minutter etter oppsatt rutetid. Passkontroll går på et blunk med de nye automatiske maskinene som skanner pass og tar bilde i løpet av få sekunder.
Som tidligere nevnt så er jeg en skikkelig gjerrigknark, så jeg har selvfølgelig ikke tenkt å betale for transport til hotellet. Det er gratis rutebusser i området (men det reklamerer kun for betalt transport, så her må en sjekke litt på forhånd), og jeg var skikkelig fornøyd med selv da jeg etter 2 minutter var ombord på rett buss.
Park Inn var samme hotell som jeg overnattet på for 2 år siden, da jeg den gang fløy til Dallas neste morgen. Det er et OK hotell, men i dag så var det ekstreme priser på samtlige hoteller i området, så jeg betalte heller rommet med noen bonuspoeng denne gangen. Ei ganske så søt, rødhåret jente (med det som høres ut som en nederlandsk aksent) finner til slutt et rom til meg på det fullbookede hotellet.
Jeg sovner greit og har ingen hast med å stå opp. Tar samme gratisbuss mot flyplassen og er på plass litt før 9. Ikke så mye kø, så det gikk ganske så greit gjennom alt av kontroller. Frokost i form av rekesmørbrød, chips med salt og eddik samt ei flaske Diet Dr. Pepper blir fikset for £3.99. Flyturen til Charlotte, North Carolina tar 9 timer og da gjør det seg med litt progga lesestoff.
"American on the outside, US on the inside."
Det er markedsført som US Airways, men flyene er etter fusjonen malt om til American. Inne i flyet er det derimot ikke gjort noe som helst enda. Men om noen uker så er det offisielt helt slutt med US Airways
Flyet er godt i rute virker det som, og vi blir lovet en tidlig take-off. Klokka går og en halvtime senere (dog kun 5 minutter etter oppsatt avgang) triller vi av gårde. Vi takser derimot over en halvtime før vi endelig kommer oss i luften. Om ikke annet så fikk jeg nå tatt noen bilder imens.
I dag har jeg fått meg plass på 17B, som er et midtgangsete i denne Airbus A330, som har 8 seter i bredden, 2-4-2. Flyet er cirka halvfullt, og jeg ender opp med å få 2-seteren for meg selv. Så er det jo alltid litt sånn at etter de fleste har boardet, så skuler en litt ekstra på de siste som kommer, og håper at ingen av de skal sette seg ved siden av deg. 😛 Men det gjorde de altså ikke. Ah, herlig. Dette blir nok ikke en så altfor verst tur.
Og det gjør det ikke verre når jeg finner ut de har med seg Diet Dr. Pepper (Woohoo!). Veldig sjelden noen ber om det, sier flyverten litt overrasket. Men det var bok like så greit, for de fikk ikke mange bokser av disse levert. Men det betyr bare mer til meg.
Maten er helt standard, men det funker. Mulig det er det at jeg har litt ekstra plass å boltre meg på, for turen går overraskende greit. Muligheten for å vri og strekke meg mye mer enn normalt er absolutt kjærkommen.
Men det er nå uansett godt å komme seg ned på jorda igjen. Hos Avis står det klar en Ford Escape og jeg kjører fra flyplassen og inn til Charlotte for en viktig stopp, nemlig å handle inn litt ny musikk til å ha i bilen. (Ikke noe sånn fancy EDB-filer her i gården).
En litt eklektisk miks av folk, prog, puddelrock og death metal. Og selvfølgelig må jeg få start på motoren med litt junk food. Jeg har egentlig gitt opp å late som jeg er mer fancy enn jeg er. I valget mellom fast-food burger, og en et lite kjøttstykke, fancy dandert med en liten ert på en gigantisk hvit tallerken; ja da er valget ganske lett. Og resultatet ser en her:
Jeg har på forhånd booket meg inn på et Country Inn and Suites. Nå som jeg skriver dette, er klokka litt over 11 på kvelden og jeg er klar til å krype under dyna, så det ser ut til at jeg skal klare å stille kroppen til rett tidssone ganske greit.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar