[2013] Dag 17 - Ingenting varer evig, tid for hjemreise

Da er det bare å gjøre seg klar til hjemreise og jeg våkner forholdsvis tidlig, men godt uthvilt. Været har vært fint hele tiden, men i dag er det pøsregn og 12 grader ute. Føler meg litt som hjemme allerede.

Frokost tar jeg på hotellet. Setter tallerken min på et bord og henter litt juice. Da jeg kommer tilbake så sitter det en mann på andre siden. Som amerikanere flest, så liker han å prate. Han var fra Ohio og var her med familien i anledning en av sønnene som studerer på Northwestern University. Vi blir sittende å prate i 1 time før jeg må tilbake og pakke, og han må vekke resten av familien sin (tenk at de ikke blir med pappa på frokost).

Så var det jo dette med å klare å komprimere den veska jeg kjøpte tidligere slik at jeg kan få den inn under håndbagasje. Jeg går litt frem og tilbake for å få den innsjekkede kofferten under vektgrensa, men til slutt ser det bra ut. Det eneste jeg trenger er noe for å presse sammen veska. Jeg sjekker ut av hotellet og kjører ut for litt mat. Litt vemodig å reise, men blir allikevel godt å komme hjem.

Klar for hjemreise:

På veien stikker jeg innom en Target der jeg finner en såkalt "bungee cord", en sterk strikk (normalt brukt i bilsammenheng) som jeg vrir rundt veska. Og vips, så er den bare halvparten så stor. Fornøyd med meg selv setter jeg kursen mot flyplassen, Chicago O'Hare.

Amerikanerne kan dette med billeie, så jeg kjører bare inn på rekker sammen med andre, tar med meg tingene mine og går fra bilen. Leverer nøklene på veien til ei som automatisk printer ut en kvittering. Avis har egne busser som går mellom plassen og terminalene, så alt går veldig kjapt og effektivt.

Jeg fikk aldri sjekket inn på strekningen fra London til Stavanger, så når jeg avleverer bagasjen så ber jeg mannen i skranken gjøre dette. Jeg ber om et midtgangsete, men det er tydeligvis ikke mye ledig, så jeg ender opp på et sete i midten (5E). Ikke akkurat noe behagelig, så det er nå godt det er en forholdsvis kort flytur.

Terminal 5 på O'Hare er ikke mye spennende, og jeg er glad for at jeg ikke dukket opp altfor tidlig. Flyet er på rute og vi får boarde i god tid. Vel ombord får vi beskjed om at flyturen er beregnet til kun 6 timer og 30 minutter og at vi dermed bør lande før beregnet rutetid. På vei ut er det rushtid på flyplassen, så vi blir værende en halvtime i kø på rullebanen før vi får ta av. Minuset med å reise på ettermiddagen østover, er at når flyet lander (i dette tilfelle i London) så er det rundt leggetid amerikansk tid. Skjønt da er det morgen på ankomststedet og natta er rett og slett blitt borte. Og da sier det seg selv at noe søvn blir det ikke.

Denne gang er det British Airways, og selv om flyturen var forholdsvis behagelig og gikk kjapt, synes jeg totalopplevelsen var bedre hos American Airlines. Kanskje fordi det ikke var like trangt der jeg satt, men også utvalget på videoskjermen var skuffende hos BA. Maten var heller ikke noe interessant. Besetningen var riktignok litt mer høflige og serviceinnstillte, skjønt det kan likesågodt være den britiske aksenten.

På vei inn mot Heathrow ender vi opp med å ta noen sirkler i ca. 10 minutter litt nord for flyplassen. Også der er det mye kø av både ankomster og avganger, så selv om flytiden var en time kortere enn beregnet, lander vi til slutt mer eller mindre på tid. Selvfølgelig parkerer de et stykke utenfor, og etter 10 minutter så åpnes endelig dørene. Vi må da busses bort til terminalen og selvfølgelig står vi i en eviglang kø inne i flyet, for det tar visst litt tid å få folk inn på bussene (bussene parkerer tett inntill trappa, som gjør at det manifisterer seg lange køer gjennom hele flyet).

Når vi kommer frem til terminalen, så er det forholdsvis lite kø. Først gjennom passkontroll, og så sikkerhetssjekk. Passkontrollen var OK, men i sikkerhetskontrollen går det treigt. Lite kø i hver sluse, men engelskmennene ser ikke ut til å forstå hvordan effektivitet foregår. Korte bånd som gjør at veldig få mennesker kan få lagt tingene sine klar om gangen. Dama foran meg (som var fra Arizona) var heller ikke særlig imponert over britene (hun skulle videre til Pisa). Hun måtte vente i kø for å gå gjennom, da alle menn gikk foran henne. Dette var fordi at dama som jobbet i kontrollen var opptatt med å sjekke ei annen, og da var det kun en mannlig vekter tilgjengelig. Og han kunne tydeligvis ikke kontrollere andre damer, selv om hun ikke så ut til å bry seg. Og hvis han sto opptatt med en mann, og kun en kvinnelig vekter var ledig. Ja da kunne kun kvinner gå gjennom. Tåpelige greier.

Er en av de siste til å boarde flyet til Stavanger, og dette var desidert den mest ubehagelige flyturen. Ikke fordi at det var noe særlig negativt å bemerke, men mest fordi at nå hadde jeg nådd det tidspunktet (etter amerikansk tid) der kroppen skrek etter søvn. Presser meg mellom to stykker på rad 5, og føler tida går veldig, veldig sakte.

Endelig ser jeg norsk jord og det føles godt å komme ut av flyet og inn til Stavanger Lufthavn. Taxfree gir jeg blaffen i nå og går ned for å hente bagasjen. Overraskende nok (jeg har aldri tro på at flyselskapene klarer å levere bagasjen min når det gjelder lengre strekninger med flybytte) så kommer kofferten forholdsvis tidlig, og jeg går ut på grønt.

Vet ikke om jeg så mistenkelig ut eller om det så ut til at jeg hadde veldig mye med meg, men tollvesenet spør meg på engelsk om jeg ikke vil være med på en liten kontroll. Joda sier jeg, og hun innser da at jeg snakker visst norsk. Muligens det var capsen min som forvirret henne. Etter et kjapt minutt takker hun for titten (jeg går ikke på grønt hvis jeg ikke har alt på det tørre) og blitt møtt av en hyggelig far som har sagt seg villig til å kjøre meg hjem. Det er greit å slippe å ha bilen stående på flyplassen, og offentlig transport frister ikke etter en lang tur hjem. Setter meg som mål å holde meg våken til kveldstid for å lettere omstille kroppen.

Klokken 16.45 må jeg bare gi opp og roter meg i senga. Tenker at det blir nok godt å våkne opp i egen seng neste morgen.

Alt i alt har det vært en utrolig bra tur. USA er et fantastisk land og amerikanerne et flott folk. Men uansett hvor bra det er å være borte (og i dette tilfellet utrolig bra), så kommer en aldri bort fra (...) at hjemme er alltid best.

[2013] Dag 16 - En rolig dag i en av Chicagos forsteder

Dropper frokosten på Country Inns & Suites i dag og tar heller en rolig morgen med litt TV og en dusj. Har også liggende litt småmat som må konsumeres.

Jeg har allerede sett en del av Chicago og føler ikke behov for å kjøre ned der i dag. Hadde jeg hatt en ekstra dag så hadde jeg selvfølgelig gjort det. Istedet stikker jeg innom et kjøpesenter som heter Woodfield Mall i Schaumburg som ligger litt øst fra hotellet. På vei ut av hotellet, må jeg stoppe for denne karen. Ble ei stund å vente, siden han dro med seg hele familien:

I områdene rundt Chicago, kryr det av disse. Ikke bare i parker, men også i nabolag og på kjøpesentre.

På kjøpesenteret finner jeg litt småting og får en lunch på Red Robin. Senteret er forholdsvis stort, men er oppdelt i fløyer. Dermed er det lett å ha kontroll, skjønt det er nok de som klarer å gå seg vill der også.

Jeg bestemmer meg for å kjøre rett til Deerfield, der jeg skal overnatte på Embassy Suites. Så får jeg se om det er noe jeg kan gjøre i nærheten etterpå.

Først tar jeg inn bagasjen, for her må jeg pakke smart. Jeg har ingen hensikt å betale for et ekstra kolli på flyturen hjem, og jeg må også holde meg under 23 kg. Ingen vektbegrensninger på håndbagasje, så de mindre og tyngre sakene går der. I tillegg kan du ha med deg en mindre veske som håndbagasje, så tanken er å få resten i ei veske jeg kjøpte på Willis Tower for under hundrelappen. Hvis jeg fyller opp halve veska og så bretter den, så skal den havne inn under de godkjente dimensjone.

Men først må jeg ut for å få frisk luft. Ifølge telefonen min ligger det et fint turområde noen minutter unna. Området er privateid der hensikten er å konservere både natur og dyreraser. Små stier er lagt opp slik at en ikke skal komme på avveie.

En må holde seg på stiene da selve området er sensitivt når det gjelder fauna og dyr. Dermed ønsker de ikke at mennesker skal traske rundt overalt. Jeg hørte en del dyr, men det var kun ekorn jeg fikk øye på.

Slike turer er veldig koselige og behagelige, og under turen får jeg også sjekket inn på flyet som går fra Chicago nøyaktig et døgn senere.

Etter dette kjører jeg innom en butikk der jeg kjøper litt Beef Jerky (selvfølgelig) og en mikromiddag. Det får holde i dag da jeg er litt trøtt, og vil heller bruke kvelden på å pakke samt å få litt ekstra søvn. I morgen forsvinner bokstavlig talt hele natta grunnet tidsforskjell, da jeg reiser på ettermiddagen. Og 7 timer senere (som da er leggetid i USA) er det morgen på Heathrow.

Ble pakkingen en suksess? Vel, det vil morgendagen vise.

[2013] Dag 15 - Gjennom Chicagos gater og hardtslående konsert på kvelden.

Det ble en sen kveld i går, men jeg kommer meg opp i god tid for å fortære frokostbuffeten de har på DoubleTree. Ikke noe kulinarisk høydepunkt, men en grei start. Det blir også en sen kveld i dag, så jeg tar meg god tid før jeg sjekker ut.

Jeg og min trofaste Chrysler beveger oss tilbake til Chicagos sentrum, nærmere bestemt Lincoln Park. Parken skal være koselig og for en som har vært 2 uker på tur, høres det herlig ut med en liten tur i parken.

Parken er absolutt fin og jeg treffer både på masse hundeeiere (med medfølgende hunder) og en del lokale ekorn:

Midt i parken ligger det en dyrepark (Lincoln Park Zoo) og det blir naturlig å gjennom denne på veien. Den er helt åpen og gratis. Hadde en kjekke del dyr, inkludert en veldig koselig pusekatt:

Som de fleste andre katter, liker den å bruke mye av tiden på å sove.

Selv om det virker som en koselig katt en kunne hatt som kjæledyr, er dette sky (de omgår ikke sin egen rase unntatt paringstiden) og effektive jegere som lever i ørkenen. De trenger allikevel ikke mer væskeinntak enn det de får av å spise gnagere, selv med temperaturer på 50 varmegrader.

Bilen står greit parkert og jeg ser at beina mine kan bringe meg frem til Willis Tower på 1 time og 15 minutter. Høres ut som en grei måte å få sett litt av Chicago på, så da er det bare å starte.

Drøyt halvveis trenger jeg litt påfyll, og ser en grå kjedelig bygning med noen fargerike lapper på. Gidder ikke å se etter noe annet, så jeg bestemmer meg for å gå inn der. Inne er det en gammel amerikansk diner med små jukebokser ved hvert bord, alt i ekte 50-talls stil. Jeg blir møtt av en servitør med briller, et teit slips og masse buttons på skjorta si. Han påstår han heter "Popcorn" og skal være min servitør.

Her inne går det meste i humor (og gjerne litt sarkastisk) og det er mye rart som kommer fra denne gjengen. Slagordet deres er "eat and get out". Plutselig går 3  av de opp på disken og begynner å danse. Ingen av de var mestere akkurat, men jøye meg så underholdende. Stedet heter "Ed Devevic's" og hvis noen andre skal til Chicago en gang, så anbefales dette stedet på det varmeste. Har en video, men får ikke lastet opp dette akkurat nå.

Kommer meg etter hvert til Willis Tower. Bygget var tidligere det høyeste i verden, men ble forbigått for noen år siden. Det var tidligere kjent som Sears Tower.

Her tar jeg en heis opp til ca. 420 meter. Bygget er 442 meter høyt, 527 meter hvis en regner tårnene.

Utsikten herfra er det absolutt ikke noe å klage på:

Som vanlig går tida fort, og det er tross alt over en times spasertur tilbake til bilen. Jeg går samme retning tilbake men gjennom noen kvartaler litt lengre øst. Her går jeg gjennom "Old Town" som ser ut til å dominert av folk med irsk og jødisk bakgrunn. Et veldig trivelig område som ser ut til å tiltrekke seg litt turister også. Skal ikke legge skjul jeg er litt øm i bena når jeg kommer frem til bilen, og jeg ser frem til å sjekke inn på hotellet.

Siden jeg skal på konsert i Bolingbrook, IL så har jeg booket et rom på et Country Inns & Suites i Naperville, en 10 minutters kjøretur fra konsertlokalet.

Bandet kaller seg Dio Disciples og er en hyllest til Ronnie James Dio, som døde av magekreft i 2010, i en alder av 67. Han spilte frem til til han døde og jobbet med ny plate da han gikk bort.

Gruppen her består av de som spilte i bandet hans de siste årene, pluss Tim Owens på vokal. Han er mest kjent for at han overtok som vokalist i Judas Priest på 90-tallet og er noen hakk yngre enn resten av gjengen. Dio blir sett på som en av rockens store vokalister, men Tim Owens er også en fantastisk vokalist som håndterer låtene bra. Dio var ingen smørsanger så etter halvannen time med knallbra heavy metal, suset det litt i ørene. Men jammen var det en bra opplevelse. De spilte hovedsaklig fra Dio, men også noen låter fra Dio's karrierer i Black Sabbath og Rainbow.

Og da var det etter midnatt og jeg holder meg våken lenge nok til å komme frem i god behold. Ikke at det er så veldig sent, men jeg begynner å merke at jeg har vært ute på en del ting de siste ukene.

[2013] Dag 14 - Siste dag i Wisconsin og Kongen av Queens besøker Chicago.

Sover litt lengre enn normalt og det frister ikke noe særlig å gå ut av senga (som var ganske behagelig). Finner ut jeg bør uansett sjekke ut frokosten. Dette stedet har et litt større utvalg enn de andre og jeg blir positivt overrasket. Alt i alt har denne overnattingen vært den som har skilt seg ekstra positivt ut. Etter frokosten hopper jeg faktisk tilbake i senga for litt ekstra oppladning.

En drøy time senere kommer jeg meg endelig ut på veien igjen og kjører ned mot Kenoshas Lakefront. Dette ligger helt nede ved Lake Michigan, som er en gigantisk innsjø som ligger mellom Illinois, Wisconsin og Michigan (og opp mot Canada). Ser en bort ifra den manglende saltlukta, så føles dette som et hvilket som helst hav, og rundt innsjøen er det havner, strender og fyrtårn. Da jeg kommer ned til parken står det noen og fisker fra kaien, mens andre er ute og leker seg på vannscooter. Temperaturen har sunket til 23 grader, og på mange måter føles det litt mer "skandinavisk" her. De fleste innbyggere har forfedre fra Skandinavia, Tyskland og England. Den ene jernvareforretningen i nærheten eies av en som heter Guttormsen. Vegetasjon og natur fremstår også mer "hjemlig", noe som kanskje også er naturlig da jeg befinner meg nå på helt andre breddegrader enn f.eks nede i sørstatene.

Området sørøst i Wisconsin fremstår som meget koselig. Her det også mye Pick-up biler. Wisconsin er generelt kjent som en arbeiderstat med bønder, fabrikker og tømmerindustri. På turen i parken er de unge ute og trimmer, mens pensjonistene er ute med hunden. De hilser og ønsker meg en god morgen.

Ingen tog i sikte..

Tiden går som vanlig ganske fort og det er en drøy time å kjøre til hotellet som ligger nord for Chicago, nærmere bestemt i Skokie, Illinois. Samtidig som jeg kjører ut av Kenoshas bygrense, er jeg tilbake i Illinois.

Innsjekk på Hilton-eide DoubleTree går kjapt. Jeg får rom i øverste etasje, kupong for gratis øl eller vin, varme kjeks, gratis frokost (som normalt må kjøpes) og en invitasjon til en Manager's Reception med ost og vin. Etter jeg kommer inn på rommet, banker det på døra. Den meksikanske, litt eldrende stuepika beklager at det ikke lå klart, og gir meg vannflasker, litt mer snacks og ei morgenkåpe.

Planen for kvelden er stand-up show med Kevin James, mest kjent som hovedrolleinnehaver i Kongen av Queens og haugevis av ulike spillefilmer.

Det er omtrent 25 minutter å kjøre fra hotellet (som ligger i Skokie, IL) til sentrum. Finner et greit parkeringshus (som jeg booket i formiddag) og spaserer deretter 3 minutter mot det gamle og ærverdige Chicago Theatre. Etter å ha lokalisert teateret går jeg over en av de mange småbroene som går over kanalen. Går forbi Trump Hotel and Tower og får kink i nakken av å prøve å se mot toppen.

Chicago er veldig kjent for sine "deep dish" pizzaer. Det er en slags kakeform som dekkes med deig, og så er det fyll opp til toppen. Kan ikke være i Chicago uten å prøve en slik. Etter litt trasking kommer jeg over en restaurant som serverer dette (og som faktisk hadde i hvert fall litt plass tilgjengelig). Går først for en forrett (hvitløkbrød med ost) og en liten pepperoni pizza somi hovedrett. Det minner litt om pai grunnet en sprø bunn og høy kant. Det var også enormt med ost, og jeg må dessverre gi tapt drøyt halvveis. God var den, og jeg fikk tilbud om å ta resten med hjem (det var mange som bestilte ekstra mye i den hensikt å ta med resten hjem for konsumering på et senere tidspunkt). Denne natta var jo på et litt mer fancy hotell, og derav ingen kjøkkenkrok (eller kjølemuligheter) og jeg må derfor takke nei. Servitøren virker riktignok litt overrasket. Klokka er uansett såpass mye at jeg må bevege meg tilbake til teateret.

The Chicago Theatre ble bygd i 1921 og er blant byens mest kjente landemerker.

Veldig barokkinspirert arkitektur og du føler du går litt tilbake i tid da teater var en helaften forbeholdt fiffen, og da det å gå ut på slike ting var skikkelig flotte saker.

Jeg har ingen bilder fra showet, da vaktene var veldig strenge på at det ikke var tillatt med bilder, video eller lydopptak. Jeg hadde plass på andre rad, 70 cm fra scenekanten. Showet var veldig morsomt og vel verdt å bruke kvelden på. Kevin James hadde ikke blitt mindre den siste tiden (han hadde sikkert fullført hele pizzaen min) og han sa det var et bevisst valg å kle seg kun i svart.

Showet var slutt rundt 11.30 og jeg kjører kjapt ut av byen. Ikke mye trafikk på denne tiden av døgnet. Det er litt gøy å navigere gjennom gigantiske skyskrapere, under de velkjente togene som kjører over lave broer rundt i byen, og over disse nærmest paralelle broene som krysser kanalene. Etter 20 minutter i bilen er jeg tilbake til hotellet.

[2013] Dag 13 - Who cut the cheese?

I dag er det 11. september og det er 12 år siden terrorhandlingen i New York. Dette dominerer nyhetsbildet, og på Fox News som vises på TVen i frokostsalen, er det direktesending fra minnemarkeringen på Manhattan.

Jeg avslutter frokosten kjapt, da jeg begynner å bli veldig lei disse "kontinentale" frokostene som er prikk like uansett hvor jeg overnatter. Frokostblandinger på dispenser, loff, syltetøy og disse dumme frokostbiscuits. Vaffelmaskinen er dugende, men blir litt lei av det også. Jeg hopper fort i bilen og kjører videre nord.

Etter 20 minutter havner jeg inn i "rett" tidssone og plutselig ser jeg at jeg vil være i Chicago allerede ved 11-tiden, lokal tid. Tanken er å slappe av i Lincoln Park og planlegge dagen derfra. Jeg har allerede booket et rom for natten i Kenosha, Wisconsin (dette blir det lengste punktet nord på turen). På broene som krysser motorveien står det en del folk og vifter med det amerikanske flagget som minne over 11. september. De vinker til alle som kjører forbi og jeg vinker tilbake.

Etter en liten stund, kjører jeg inn i Chicago.

Mye fulle parkeringsplasser ved Lincoln Park og Chicago er overveldende stort, så jeg finner ut at det greieste er å kjøre videre nord og inn i Wisconsin. Så planlegger jeg heller derfra.

Wisconsin er formelt kjent som "The Dairy State" grunnet omfattende melkeproduksjon, men er på folkemunne kjent som "The Cheese State". Du kan også få kjøpt gigantiske hatter formet som en gul, trekantet ost. Tro det eller ei, men det går rykter om en bygdeoriginal på Jørpeland som eier en slik. Jeg har ikke særlig behov for en (og ikke har jeg plass i bagasjen) så jeg bruker heller tiden på noe annet

Jeg tar inn på Country Inn & Suites allerede kl. 12.30. Det var ingen problem med tidlig innsjekk og jeg fikk gratis oppgradert rommet mitt til et 1 Bedroom King Suite, samt en liten gavepakke med snacks og vann. Dette var kanskje den beste opplevelsen hva overnatting angikk. Rommet var veldig pent (dette er tross alt ikke noen Full-Service hoteller) og betjeningen var skikkelig profesjonelle.

Tar med meg et lite magasin som beskriver litt hvilke aktiviteter og attraksjoner som finnes i Kenosha/Pleasant Prairie-området. Får først litt mat på Culver's, og der oppdager jeg at det ligger en Jelly Belly (de som produserer Jblant annet Jelly Beans og annet godteri) fabrikk. Den er ikke i bruk som fabrikk lengre, men har et stort utsalg samt et lager der de pakker og sender ut Jelly Beans, samt en omvisning for besøkende. Det må jo være gøy.

Jeg svinger inn på Jelly Belly Lane (ja, gata heter det).

Kikker litt rundt i butikken før jeg setter meg på det lille lokomotivet som tar oss rundt (jeg var altså ikke den eneste voksne uten barn der, bare så det er sagt). Før vi stiger på, får vi en liten (obligatorisk) hatt .

Kenosha har også et lite dinosaurmuseum som ligger en kort kjøretur unna. Det et kun et rom, men som med omvisningen på Jelly Belly, koster det ingenting. Selv om det kun var dette ene rommet, var det flotte fossiler samt oppsett av ulike dinosaurer i reell størrelse:

Men det begynner nå å nærme seg kveld. Jeg var tidlig oppe i dag og kombinert med at dagen ble en time lengre grunnet bytte av tidssone, så merkes det på kroppen. Stikker på veien innom den lokale Piggly Wiggly for litt dagligvarer. Der kommer jeg over en pakke med lokalprodusert Root Beer som har blitt kåret til USAs beste av New York Times.

Og det var absolutt godt (og mektig).

Rommet mitt for kvelden har atskilt dør mellom stue og soverom, så med air condition ble det fort kjølig der inne. Temperaturen her i Wisconsin er også litt lavere enn var jeg har hatt lengre sør, men fremdeles varmt tatt datoen i betrakting. Ca. 27 grader, men det meldes enda litt kjøligere i morgen.

[2013] Dag 12 - Indianapolis; dyr, sightseeing og døde bankrøvere

Candlewood Suites har ingen frokost (skjønt du kan kjøpe noen småpakker med litt forskjellig i resepsjonen) så jeg tar noe mat på Subway inne på en Walmart, der jeg også skal skaffe meg Walmarts eksklusive Blu-ray av den nyeste Star Trek filmen. Og selvfølgelig mer Dr. Pepper og annet standard påfyll (jepp, det inkluderer Beef Jerky).

Jeg kjører rett til Indianapolis, som er kun 15 minutter med bil fra Greenwood.

Første stopp er Indianapolis Zoo. Dyrene og ulike utstillinger er selvfølgelig hovedgrunnen til å gå i dyreparker, men det er også en hyggelig og rolig atmosfære, noe som kan være veldig godt innimellom litt hektiske dager.

Dyreparken er mindre enn den jeg var på i Fort Worth, Texas (noe som virker forholdsvis lenge siden) men den er pen og oversiktlig.

Jeg går bort å se på noen pusekatter, nærmere bestemt Sibirske tigrer.

Der kommer en av de ansatte (en eldre, tynn mann med grått har og bart som vasker. Akkurat slik som vi alle har sett i utallige filmer) frem til meg og begynner å prate om tigrene de har. Vi blir stående å prate i nærmere en halvtime, og han har mye interessant informasjon om disse store pusekattene. Du kan trygt si de er veldig nære utrydding. Ikke gøy å høre for en som blir litt trist hver gang han ser en "katt savnet"-plakat på den lokale butikken.

Etter et kjekt besøk i parken (jeg poster ikke alle bildene her), går jeg rundt hjørnet fra utgangen og kommer til White River Park.

Bildet over er tatt fra broa som går over til andre sida av elven og inn i sentrum. Tar med meg vannflaska, da det allerede er 33 grader. Uvanlig varmt for området, og helt siden jeg ankom Texas, har været vært det store samtaleemnet blant folk. De fleste synes varmen er altfor drøy. Meg gjør det ingenting (overraskende nok), men det er nok fordi jeg er på ferie. Hadde jeg vært hjemme, hadde nok jeg også vært grundig lei.

Etter en kjapp runde går jeg tilbake til parkeringplassen ved dyreparken og kjører inn i sentrum. Der finner jeg et parkeringshus som koster kun $2 for 3 timer. Tar trappen opp til kjøpesenteret som ligger i etasjene over. Får meg en asiatisk lunch og går så ut på sightseeing i området. Indianapolis fremstår litt som en småby og blir aldri overveldende stort. Kommer til Monument Circle som er en fin, brolagt sirkel (med restauranter og butikker i byggene) med et gigantisk monument i midten. Dette er reist (igjen) til ære for falne helter.

Under er et lite bilde fra selve sirkelen som går rundt. Jeg ser en tegneseriebutikk og stikker innom. En koselig butikk med absolutt alt du kan tenke deg, inkludert ansatte som lever og ånder for dette (tenk butikken i The Big Bang Theory, for dere som følger med på den serien). Jeg får med meg en liten pose med litt lesestoff.

Jeg går tilbake til bilen, betaler mine $2, og kjører litt ut av sentrum. Målet er en kirkegård som heter Crown Hill Cemetery. Dette er en gigantisk kirkegård på 555 acres. I norsk målestokk er dette 2,25 km2. Her prøver jeg å lokalisere graven til John Dillinger, en av USAs mest kjente bankrøvere.

Det er asfalterte veier gjennom alt og jeg vet hvilken seksjon graven ligger, men disse ligger ikke like logisk, så det må letes litt. Til slutt finner jeg seksjon 44, og spaserer rundt etter den rette graven. Etter en liten stund dukker den opp:

Og det var det...

Det er nå allerede ettermiddag og jeg finner ut at jeg skal kjøre 1 time nordover og overnatte i Lafayette, Indiana. Jeg kjører innom Baymont Suites & Inn (fant en ny kupong på en annen rasteplass) og de kunne bekrefte et ledig rom da jeg kom.

Lar kroppen roe seg litt og går for å spise på (i følge TV-kanalen Food Network) en av USAs beste burgere på Triple XXX Family Restaurant. Dette er et typisk lite sted der en bardisk går rundt i hel sirkel, og jeg setter meg på en ledig krakk. Dette er veldig trivelig og jeg bestiller en burger og Root Beer (som er deres eget merke). Både mat og drikke er helt topp.

Før jeg kjører tilbake til hotellet, kjører jeg til en botanisk hage. Det er egentlig en skog med små stier, men det skal finnes flere ulike og sjeldne planter. Det la jeg ikke særlig merke til (jeg er ingen Blomster-Finn), men naturen var et flott skue. Jeg gikk i en drøy halvtime før jeg gikk tilbake.

Dette er et privat område (du går inn i innkjørslen til et privat hjem og så snur inn på en sti) som vedlikeholdes av grunneieren som har åpnet alt til offentligheten. En flott avslutning på en god dag.