Frokost tar jeg på hotellet. Setter tallerken min på et bord og henter litt juice. Da jeg kommer tilbake så sitter det en mann på andre siden. Som amerikanere flest, så liker han å prate. Han var fra Ohio og var her med familien i anledning en av sønnene som studerer på Northwestern University. Vi blir sittende å prate i 1 time før jeg må tilbake og pakke, og han må vekke resten av familien sin (tenk at de ikke blir med pappa på frokost).
Så var det jo dette med å klare å komprimere den veska jeg kjøpte tidligere slik at jeg kan få den inn under håndbagasje. Jeg går litt frem og tilbake for å få den innsjekkede kofferten under vektgrensa, men til slutt ser det bra ut. Det eneste jeg trenger er noe for å presse sammen veska. Jeg sjekker ut av hotellet og kjører ut for litt mat. Litt vemodig å reise, men blir allikevel godt å komme hjem.
Klar for hjemreise:
På veien stikker jeg innom en Target der jeg finner en såkalt "bungee cord", en sterk strikk (normalt brukt i bilsammenheng) som jeg vrir rundt veska. Og vips, så er den bare halvparten så stor. Fornøyd med meg selv setter jeg kursen mot flyplassen, Chicago O'Hare.
Amerikanerne kan dette med billeie, så jeg kjører bare inn på rekker sammen med andre, tar med meg tingene mine og går fra bilen. Leverer nøklene på veien til ei som automatisk printer ut en kvittering. Avis har egne busser som går mellom plassen og terminalene, så alt går veldig kjapt og effektivt.
Jeg fikk aldri sjekket inn på strekningen fra London til Stavanger, så når jeg avleverer bagasjen så ber jeg mannen i skranken gjøre dette. Jeg ber om et midtgangsete, men det er tydeligvis ikke mye ledig, så jeg ender opp på et sete i midten (5E). Ikke akkurat noe behagelig, så det er nå godt det er en forholdsvis kort flytur.
Terminal 5 på O'Hare er ikke mye spennende, og jeg er glad for at jeg ikke dukket opp altfor tidlig. Flyet er på rute og vi får boarde i god tid. Vel ombord får vi beskjed om at flyturen er beregnet til kun 6 timer og 30 minutter og at vi dermed bør lande før beregnet rutetid. På vei ut er det rushtid på flyplassen, så vi blir værende en halvtime i kø på rullebanen før vi får ta av. Minuset med å reise på ettermiddagen østover, er at når flyet lander (i dette tilfelle i London) så er det rundt leggetid amerikansk tid. Skjønt da er det morgen på ankomststedet og natta er rett og slett blitt borte. Og da sier det seg selv at noe søvn blir det ikke.
Denne gang er det British Airways, og selv om flyturen var forholdsvis behagelig og gikk kjapt, synes jeg totalopplevelsen var bedre hos American Airlines. Kanskje fordi det ikke var like trangt der jeg satt, men også utvalget på videoskjermen var skuffende hos BA. Maten var heller ikke noe interessant. Besetningen var riktignok litt mer høflige og serviceinnstillte, skjønt det kan likesågodt være den britiske aksenten.
På vei inn mot Heathrow ender vi opp med å ta noen sirkler i ca. 10 minutter litt nord for flyplassen. Også der er det mye kø av både ankomster og avganger, så selv om flytiden var en time kortere enn beregnet, lander vi til slutt mer eller mindre på tid. Selvfølgelig parkerer de et stykke utenfor, og etter 10 minutter så åpnes endelig dørene. Vi må da busses bort til terminalen og selvfølgelig står vi i en eviglang kø inne i flyet, for det tar visst litt tid å få folk inn på bussene (bussene parkerer tett inntill trappa, som gjør at det manifisterer seg lange køer gjennom hele flyet).
Når vi kommer frem til terminalen, så er det forholdsvis lite kø. Først gjennom passkontroll, og så sikkerhetssjekk. Passkontrollen var OK, men i sikkerhetskontrollen går det treigt. Lite kø i hver sluse, men engelskmennene ser ikke ut til å forstå hvordan effektivitet foregår. Korte bånd som gjør at veldig få mennesker kan få lagt tingene sine klar om gangen. Dama foran meg (som var fra Arizona) var heller ikke særlig imponert over britene (hun skulle videre til Pisa). Hun måtte vente i kø for å gå gjennom, da alle menn gikk foran henne. Dette var fordi at dama som jobbet i kontrollen var opptatt med å sjekke ei annen, og da var det kun en mannlig vekter tilgjengelig. Og han kunne tydeligvis ikke kontrollere andre damer, selv om hun ikke så ut til å bry seg. Og hvis han sto opptatt med en mann, og kun en kvinnelig vekter var ledig. Ja da kunne kun kvinner gå gjennom. Tåpelige greier.
Er en av de siste til å boarde flyet til Stavanger, og dette var desidert den mest ubehagelige flyturen. Ikke fordi at det var noe særlig negativt å bemerke, men mest fordi at nå hadde jeg nådd det tidspunktet (etter amerikansk tid) der kroppen skrek etter søvn. Presser meg mellom to stykker på rad 5, og føler tida går veldig, veldig sakte.
Endelig ser jeg norsk jord og det føles godt å komme ut av flyet og inn til Stavanger Lufthavn. Taxfree gir jeg blaffen i nå og går ned for å hente bagasjen. Overraskende nok (jeg har aldri tro på at flyselskapene klarer å levere bagasjen min når det gjelder lengre strekninger med flybytte) så kommer kofferten forholdsvis tidlig, og jeg går ut på grønt.
Vet ikke om jeg så mistenkelig ut eller om det så ut til at jeg hadde veldig mye med meg, men tollvesenet spør meg på engelsk om jeg ikke vil være med på en liten kontroll. Joda sier jeg, og hun innser da at jeg snakker visst norsk. Muligens det var capsen min som forvirret henne. Etter et kjapt minutt takker hun for titten (jeg går ikke på grønt hvis jeg ikke har alt på det tørre) og blitt møtt av en hyggelig far som har sagt seg villig til å kjøre meg hjem. Det er greit å slippe å ha bilen stående på flyplassen, og offentlig transport frister ikke etter en lang tur hjem. Setter meg som mål å holde meg våken til kveldstid for å lettere omstille kroppen.
Klokken 16.45 må jeg bare gi opp og roter meg i senga. Tenker at det blir nok godt å våkne opp i egen seng neste morgen.
Alt i alt har det vært en utrolig bra tur. USA er et fantastisk land og amerikanerne et flott folk. Men uansett hvor bra det er å være borte (og i dette tilfellet utrolig bra), så kommer en aldri bort fra (...) at hjemme er alltid best.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar