[2013] Dag 8 - Tilbake til Tennessee med tilhørende sørstatsrock.

Etter frokosten kikker jeg litt på kartet og prøver å planlegge dagen. Jeg har skaffet meg billetter til konsert med Molly Hatchet i Murfreesboro, TN i kveld, men ellers er dagen helt åpen. Det er heller ingen spesielle attraksjoner i nærheten som virker interessante. Planen var å kjøre til Athens, AL og så svinge nord mot Murfreesboro (som ligger ca. 25 amerikanske miles sør for Nashville). Mens jeg titter på kartet, slår tanken meg at det er ikke så veldig langt frem til Georgia. Jeg trenger ikke å krangle særlig lenge med meg selv, og forlenger turen litt lenger øst før jeg snur nesa mot Tennessee.

Rett utenfor Florence kjører jeg forbi dette:

Ikke lett å se hva det er, men jeg tror det var en form for fornøyelsespark. Den var uansett stengt, så jeg stoppet ikke.

Kjører gjennom Athens som er en koselig liten småby, men alle disse stedene begynner å se veldig like ut. Jeg kjører også kjapt gjennom Huntsville. En litt større by (bor noen hundre tusen innbyggere) med et overraskende lite sentrumsområde med tanke på folketallet. Utenfor en helseklinikk er det samlet 15-20 damer for å markere abortstandpunkt. En kjapp opptelling viser at halvparten støtter abort og resten er innbitte motstandere. Begge sider har like dumme og tåpelige slagord.

Helt øst i Alabama tar jeg en liten rundtur på en bitteliten landevei bestående av masse flott natur, er par slitte hus og en hillbilly med en metalldetektor. Nå begynner jeg virkelig å merke all brusdrikkingen men tror det er lurest å vente med å late vannet til jeg kommer til et sted som er godkjent for slikt. "No trespassing" skilter inviterer ikke til slike aktiviteter.

Neste sted på GPSen heter Scottsboro. Når jeg kommer der viser det seg at hele stedet består av en bensinstasjon og en kirke. Ved krysset 200 meter lengre fremme står det en litt eldre kar som virker til å selge noe. Jeg får rødt lys og tar ned vinduet for å høre hva han har å tilby. For $6 så får jeg en eske med donuts og pengene går til et kirkearrangement i området. Jeg var sulten og tenkte "hvorfor ikke?" Jeg gir han pengene og får med et lite papir som viser hva pengene går til. Før jeg kjører får jeg et "God bless ya". Den fikk jeg med på kjøpet.

Viser seg at det er 10 stykker oppi esken og allerede nå ser jeg at det kommer ikke til å bli spist opp med det første.

Velkommen til Georgia:

Tar en kjapp tur innom en bensinstasjon slik at bilen får fylt seg og jeg får tømt meg.

Rett ved siden av ligger det en liten lokal diner. Her har de pyntet opp med masse av disse. Virker litt vel lokalt, så jeg går ikke inn. (Noe jeg virkelig angret på i ettertid.)

Georgia ligger i en annen tidssone så klokka går litt frem og tilbake i grenseområdet. Kommer kjapt inn i Tennessee og fortsatt er det masse fin natur å nyte på veien

Stopper kjapt for litt påfyll av varer:

Etter mer enn 5 timers kjøring begynner jeg å nærme meg Nashville, nærmere bestemt Smyrna, som ligger mellom Nashville og Murfreesboro. Jeg tar inn på et Hilton Garden Inn, og kvelden skal tilbringes på konsert i Murfreesboro.

Headliner er Molly Hatchet. De har holdt det gående siden 1977 og minner om en hardere versjon av deres lokale venner i Lynyrd Skynyrd. Molly Hatchet har vært på et tysk plateselskap i snart 25 år, noe de har til felles med de fleste amerikanske rockeband fra 70- og 80-tallet. Noe som også viser seg ved at disse bandene turnerer hovedsak i Europa. Mange av platene blir ikke engang utgitt i USA. Og kvelden stadfestet for godt at rocken er virkelig død i USA. I butikker som proklamerer seg som eksperter innen brukt musikk, så står rock i samme kategori med pop, soul og R&B, og det er langt mellom (for meg) interessante titler.

Kvelden åpner med et lokalt band som kaller seg Plow'd. Dette var skikkelig hillbilly og det fungerte ganske bra. De har sikkert rocket en del låvefester tidligere.

Karene har sikkert hatt litt dårlig tid, for noen av de glemte å skifte ut fra fjøsklærne sine...

Neste ut var Kris Bell band. Han også en lokal artist. Han kunne virkelig spille gitar, men alt ble veldig preget av at han vil bli den nye Ted Nugent. Både musikk, stil og væremåte ble veldig likt og da blir det litt uinteressant og til tider litt parodisk. Noen som husker programmet "Stjerner i sikte"?

Lokalet er veldig lite og Molly Hatchet kommer inn sidedøren en halvtime før de skal på. Vokalist Phil McCormack virker trivelig og følger litt med på oppvarmingen. Jeg hadde på meg en t-skjorte med bandet på, noe han satte stor pris på (for det var ikke rare oppmøtet). Jeg pratet ikke særlig mye med han men han kjente visstnok noen av de i området inkludert eierne. Så det ble en intim og lite formell konsert.

Bandet hadde ikke med seg pianisten noe som legger en liten demper på opptredenen, da dette er ganske vesentlig for det totale lydbildet. Dette har de gjort tidligere når de spiller slike småkonserter lokalt. Han blir alltid med når de turnerer Europa. Det er som sagt ikke mange som har møtt opp og litt merkelig at et erketypisk sørstatsband som dette kun har suksess i Europa nå. Men som nevnt tidligere så er ekte rock forlengst død i USA.

I motsetning til hva de gjør i Europa, spiller de kun eldre låter som den lille andelen av oppmøtte husker her borte. Bandet spiller helt greit men det fremstår litt som et vennetreff, noe som på et vis er litt koselig men det blir ikke helt den samme opplevelsen. Gitaristen hadde også bursdag, og det føltes litt som en bursdagsfest i kjelleren til gutta. Ganske annerledes enn de mer proffe og forseggjorte opptredene de gjør i Europa. Men alt i alt en grei opptreden.

Dave Hlubek har blitt så stor at han har blitt veldig dårlig til bens, og må bruke stokk for å komme seg opp og ned fra scenen. Men han holder seg overraskende greit på bena under konserten og det er ikke så mye å utsette på spillingen hans. På slutten av konserten ber de folk om å kjøpe t-skjorter slik at de kan få litt bensinpenger til å komme seg tilbake til Jacksonville, FL. Jeg tviler ikke på at det faktisk er tilfelle.