Innen jeg kom meg avgårde mot Nelson National Park, hadde det blitt akseptable temperaturer. Et kjapt søk på Google, ga meg et forslag på en fin tur opp til Mount Roberts.
Etter en liten stund bak ratte, satte jeg bilen på parkeringsplassen, og gikk oppover mot toppen. Jeg regnet med det ville bli litt kaldt i høyden, og derfor hadde jeg tatt på meg ei tynn bukse.
Det så riktignok litt merkelig kjent ut, men jeg sa til meg selv at det lignet nok bare på noe annet. Det minnet meg om en tur jeg mener jeg tok i Australia i fjor.
Sånn halvveis opp til toppen, forsto jeg hva det minnet om. Jeg hadde faktisk vært her før, i 2017. Når utsikten åpenbarte seg, og jeg kunne se opp til toppen, kom alt tilbake. Jeg gikk nøyaktig samme rute for to år siden, og jeg hadde spist ei brødskive med sardiner. Er det mulig? Jeg var så sikker på at dette var et nytt og uutforsket område for min del. Var dette et tegn på at jeg hadde tilbragt litt for mye tid i New Zealand? Et flott land, men mulig jeg har gjort meg litt ferdig her nå.
Uansett, en fin tur ble det. Oppe på toppen blåste det noe skikkelig, og det var langt kaldere enn da jeg gikk på sensommeren i 2017.
Siden jeg hadde gått turen før, fikk jeg benytte muligheten til å traske rundt litt mer. Det gikk en sti opp til en hytte. Den var riktignok langt unna, og jeg hadde ingen planer om å gå helt opp, men jeg ville allikevel se hvordan det så ut litt lenger oppe..
Snø på toppen, og den forsvant nok ikke før over nyttår.
Foruten vinden som blåste skikkelig i det jeg nærmet meg snøgrensen, var det fint å gå. Men vinden var bitende kald, og det lå godt med tåke lenger oppe. Konklusjonen ble å gå ned igjen til varmere "strøk".
Landskapet ble mye mer dramatisk når det var ikledd litt snø på toppene. Sånn sett ble det vel en litt annerledes opplevelse. Jeg klager ikke, turen var fin.
Spørsmålet var jo hva jeg skulle gjøre med resten av dagen. Heldigvis gikk det flere stier rundt i dette området, og jeg beveget meg nedover mot vannet.
Nede på flaten, kunne jeg snu innover, der det gikk en sti til et fossefall litt lenger inne.
Det la til noen timer ekstra på turen, noe som passet ypperlig i dag. Jeg møtte kun to andre på turen opp fjellet, men her nede på flaten var det litt flere. Det var en liten gruppe, som nok var arrangert, samt en eldre kar som gikk alene, og som jeg visstnok skremte vettet av da jeg kom gående bak han i full fart. Hehe, jeg har en liten (u)vane for å snike kjapt opp til folk, og er de ikke observante, er det kanskje lett å bli litt skremt. Han verken falt eller fikk hjertetrøbbel, skjønt han virket overraskende sliten.
Det var kanskje ikke verdens mest spektakulære foss, spesielt ikke for de av oss som er bortskjemt med norsk natur. Nå var dette ikke det viktigste med turen, men det ble nå en mulighet for en selfie.
Etter halvannen time tilbake til bilen, gjorde jeg ikke særlig mer enn å kjøre til Nelson, der jeg hadde booket to netter på et motell rett utenfor sentrum.
Neste dag skulle bli en forholdsvis rolig dag, der jeg skulle bare henge rundt i byen. På veien inn til sentrum, svippet jeg innom en liten park med litt forskjellig dyr. Teknisk sett var det vel en dyrepark, men det var ikke store greiene.
Akkurat i dag var det også en hel gruppe med noe som virket til å være barnehagebarn. De var ikke mindre støyete enn norske barn, så det er vel universielt dette med barn som lager mye lyd.
Jeg tror jeg unnagjorde denne lille parken på en drøy halvtime. Disse meerkat (de heter visstnok surikat på norsk) er alltid litt artige, der de graver hull absolutt overalt.
Her er påfuglen i avslappingsmodus, etter flere barn hadde løpt etter den i flere minutter. Jeg blir alltid overrasket over voksne (i dette tilfellet barnehageansatte) som ikke kan si ifra at det er faktisk ikke greit å brøle mens du løper etter redde dyr.
Og sjekke den purka. Det var ikke en pen gris, for å si det mildt. Et ansikt kun en mor kan elske? Tja, vet ikke det engang...
Jeg hadde lagt meg et stykke unna sentrum, men benyttet det fine været til å bevege litt på føttene. Også her hadde jeg vært tidligere, og kjente meg veldig godt igjen.
Akkurat som forrige gang, var Nelson en pen og trivelig by. Det var kanskje ikke så veldig mye å finne på, annet enn å gjøre litt enkel sightseeing.
Jeg lurte litt på nødvendigheten med å presisere at du skal ikke drikke alkohol fritt på fortauet. Kanskje det var kombinasjonen med skateboardet som var problemet?
Og diskrimerende nok, fikk jeg ikke fikset på hårveksten. Merk at det står skrevet "female" i parantes her. Hva er greia? Skal det ikke være mulig for oss menn å pynte oss til sommeren? Nei, vi må nok ta jobben i egne hender.
Isen hos Penguin Ice Cream Café var like god som forrige gang, og de hadde fortsatt med å rake inn diplomer for iskremen sin.
Temperaturen lå vel rundt tjuefem grader her i dag, og tilbaketuren ble i form av jogging. Jeg måtte jo trimme bort iskremen på et eller annet vis. Jeg var ikke den eneste som jogget her i området, og været var helt perfekt til slik aktivitet.
Tilbake til Castles Motel (kan dere se hvorfor?), ble det bare en rolig ettermiddag. For en gangs skyld var det herlig å kunne ha mer enn en natt på et sted. I morgen hadde jeg funnet en ny fjelltur, og den var jeg sikker på jeg aldri hadde gått før.
