Flyet gikk ikke fra Sydney før klokken 10, noe som ga meg veldig god tid. Men jeg våknet allikevel veldig tidlig, noe som nok var fordi at Sydney var 2 timer bak New Zealand. Men da slapp jeg heldigvis å stresse noe særlig. Hotellet lå (ifølge de selv) nøyaktig 181 steg fra innsjekkingskranken, så det var ikke mange minuttene å gå fra rommet mitt.
I skranken for First Class var det absolutt ingen i kø, og 3 kolli ble sendt av gårde i en fei. Jeg vet ikke hvor mange kilo jeg hadde fordelt på disse. Jeg hadde en totalvekt på 50 kilo tillatt (noe jeg syntes var litt lite), men med tillegg på 20 ekstra kilo for oss med gullkort. Fordelen med vekt fremfor kolli er at det blir mye mer fleksibelt. Da jeg reiste med British Airways i fjor, hadde jeg tillatt 3x32 kg. Men utenom en stor koffert, var ingenting annet i nærheten av 32 kg. Her kunne jeg altså sende så mye jeg ville opptil 70 kilo totalt.
Jeg gikk nok ikke over 50 kilo heller, og jeg hadde jo med meg tilbake telt, sovepose, madrass, klær og sko, bare for å nevne noe.
Thai Airways hadde ingen egen lounge her, og jeg ble henvist til Air New Zealands lounge. Teknisk sett hadde jeg også tilgang hos Singapore Airlines, men jeg gjorde det enkelt og forholdt meg til Air New Zealand.
Her fikk jeg dagens første måltid (og så snek jeg inn litt Gin & Tonic også). 😎 Ja, er det ferie så er det ferie. Den er jo ikke slutt før jeg lander på norsk jord.
Flyet sto parkert på gate. Jeg hadde i dag reservert sete 1A. Et sete som var plassert helt fremme i nesen, rett under cockpit (som var i 2. etasje av flyet).
Denne flymaskinen var en Boeing 747-400, og jeg har hørt andre si at de foretrekker denne i First Class hos Thai fremfor Airbus 380. Det går jeg aldri med på. Setene her er smalere og langt fra like komfortable som i 380'en. Joda, det blir litt mer intimt og trivelig, da en Airbus 380 er gigantisk absolutt overalt. Her ble det jo litt smalere helt i nesen.
Totalt var vi 4 personer som reiste i First Class i dag. Alle var unge menn omtrent på min alder, og også som meg kom samtlige i shorts og en liten ryggsekk. Som vanlig finner du litt finkledde folk i Business, men når det kommer til First Class så går alt an. Råkkestjerner går ikke i dress. 😉
Og det er for det meste fritidsreisende i First Class. Det er veldig få bedrifter som betaler dette når Business er såpass bra som det er i dag. Som oftest består det av folk som flyr en del og gjerne har kjøpt eller oppgradert med poeng, eller de med flust av penger.
Champagne (i form av Dom Perignon 2006) kom kjapt på plass, og det samme gjorde både pysj og et Rimowa amenity kit.
Jeg hadde håpet på et hvitt eller svart kit. Rosa har jeg jo fra før. Men det betyr bare at jeg må ta flere turer for å prøve å samle inn flere. Og hva skal jeg så gjøre med disse da? Jo, det skal jeg fortelle... absolutt ingenting. Kanskje putte de på ei hylle en plass.
Både ANA og Asiana skulle avgårde, til henholdsvis Tokyo og Seoul.
Jeg har ikke flydd med noen av de enda, men jeg har tidligere satt meg et mål om å oppleve First Class også hos disse to.
Menyen ble utdelt og den var litt annerledes enn i forrige måned, men ingen radikale endringer.
Fikk først servert kanapeer.
Og så den tradisjonelle kaviaren (selve kaviaren ligger oppi det lille glasset bak tallerkenen).
Forretten var ikke noe høydepunkt for min del.
Mens jeg inntok måltidet kunne jeg nyte utsikten over Australias ødemark.
En sterk suppe med reker fungerte mye bedre.
Til hovedrett gikk jeg for scampi med nudler. Det var ikke et dumt valg, spesielt siden jeg er veldig glad i asiatisk mat.
Første dessert besto av ost -og fruktfat. Mye god ost, men blåmuggosten ble værende. Det kan funke knallbra i matretter, men som ren snacks kan det i beste fall fremkalle kraftige brekninger. Og i verste fall... ja, det vil jeg egentlig ikke tenke på.
Og litt sjokolade til slutt.
Dette var altså lunsj. Noe annet enn jobblunsjene mine som enten består av et polarbrød eller kalde grillpølser i chilisaus.
Da brukte jeg mange av de neste timene til å se litt TV og å høre på musikk. Thai Airways hadde noen ganske greie hodetelefoner de delte ut.
Flyturen var på snaut 9 timer, men det føles ikke like langt når jeg kunne kose meg med mat og underholdning, strekk ut i pysjen.
To timer før landing fikk vi servert et lett måltid. Suppen var god og etter det gikk jeg for dumplings, som også var greit.
Da ble det innflyging til Bangkok.
Her sto blant annet verdens største passasjerfly parkert, en Airbus 380. En slik skulle jeg videre med om drøyt 8 timer.
Skilt med navn og golfbil sto klart ved gaten, og de fire av oss i kabinen, ble kjørt i full fart til Thai Airways sin First Class lounge.
Der fikk jeg en perfekt Gin & Tonic (alltid bedre når de har Bombay Sapphire fremfor Gordon's Gin) og jeg booket inn en times massasje klokka 10 (klokka var nå litt over 4 på ettermiddagen).
Siden jeg hadde såpass god tid, stakk jeg ned til Bangkok for å strekke litt på beina. Her et tilfeldig bilde jeg tok på vei tilbake.
Og ellers; what happens in Bangkok, stays in Bangkok. 😎
Så, tilbake på flyplassen fant jeg innsjekken der jeg skulle gjennom sikkerhetskontrollen. Det var bare å se etter "Royal First" og en inngang formet som et palass.
Kunne selvfølgelig ikke gå på egenhånd, så jeg ble fulgt hele veien inn. Vel inn ble jeg overlatt til en annen kar som hadde en liten golfbil klar.
Dette var inne i Business loungen til Thai Airways, en gigantisk lounge. Og der var det en egen gangvei de vi kjørte forbi alle som satt i loungen. *tut tut*
Alle som jobbet i loungen visste hvem jeg var, så det var aldri nødvendig å si hvem du var, uansett hva du ønsket for noe. Det hadde de full kontroll på.
Vel inne fikk jeg meg en egen liten privat stue, der jeg kunne slappe litt av før massasjen.
De ansatte blir alltid litt lei seg hvis du ikke takker ja til absolutt alt, men med flere flighter, var det begrenset hvor mye jeg kunne trykke i meg før det faktisk ble ubehagelig. Men jeg husket fra sist at de hadde en god club sandwich som funket bra som et lett måltid, så jeg ba om den igjen.
Og så var det inn til massasje. Som sist var det på med denne lille, sorte trusa som egentlig ikke skjuler noe som helst.
Jeg var tydeligvis litt stiv noen steder, for jeg kjente det godt når hun tok i på lår og skuldre. Men på et tidspunkt så dro hun ned trusa og begynte å massere på rumpeballene. Jeg husker jeg tenkte "eh, jaha. Den var ny". Godt jeg ikke er så veldig sjenert, for den var jeg ikke forberedt på.
Og etter en dusj så følte jeg meg ganske så bra og klar til å fly videre til Paris.
Da det nærmet seg boarding, ble jeg (og to andre) hentet og kjørt til gaten i en (ja, dere gjettet korrekt) golfbil. På bakken leverer Thai skikkelig kvalitet. De ansatte er utrolig flinke, høflige, vennlige og serviceinnstilte. De får virkelig passasjerene sine til å føle seg som konger (eller dronninger, for det som heller ønsker det).
Ombord er det litt mer variabelt. De er like serviceinnstilte og høflige, men noen sliter litt mer med språket. De forstår og prater OK, men vanskelig med small talk.
Nå var det altså ombord i andre etasje i en Airbus 380. Og joda, setet her er MYE bedre enn ombord i 747.
Nytt Rimowa amenity kit kom på plass, denne gang et grått. Endelig en farge jeg ikke hadde fra før, skjønt nå hadde jeg fire like pysjamaser. Jeg får prøve å arrangere noen pysjamasfester på jobb. 😎
Drikkemenyen var helt lik som forrige flight og matmenyen ser dere nedenfor.
Flighten gikk fem minutter over midnatt, noe som var klokken fire på morgenen i Sydney og seks i New Zealand. Jeg måtte definitivt legge inn en ekstra innsats for å holde meg våken gjennom serveringen.
Noen forretter først.
Og så igjen med kaviar. Ekte kaviar er ikke verst det og jeg setter pris på de flyselskapene som fremdeles holder på det i første klasse. British Airways for eksempel har "forbedret" det bort.
Gåseleveren (eller Foie Gras om vi skal være nøyaktig) ble litt for kraftig for min smak.
Men mint-sorbet gikk glatt ned.
Til hovedrett gikk jeg for noe vestlig denne gang. Kylling surret i skinke og stappet med tigereker. 😎 Den var topp!
Og jeg sa tidligere at jeg skulle ta en selfie i pysjen. Den er helt beige fra topp til tå, og ganske behagelig.
En annen ting som er å foretrekke i dette flyet, er det store badet, med egen seksjon for å skifte inn og ut av pysj.
Og som sist var det aldri noen som brydde seg om å sitte i den lille loungen.
Som nevnt satt vi i andre etasje og trappen var også sperret av. Ikke så mye spennende der nede. Er cockpit og sånn cirka 350 seter i økonomiklasse.
Jeg hadde tidligere vurdert å ta en sightseeing rundt i kabinen, bare for å se. Jeg vet om andre som har vandret rundt i de andre kabinene i pysj på og champagneglass i hånda. Jeg feiget til slutt ut. Vet ikke hvor populært det hadde vært blant resten. Hadde jeg ikke kjent til hvordan ting var fremfor gardinen og sittet i økonomi, og så hadde det dukket opp en kar sopende i pysjamas med champagne på slep; ja da hadde jeg nok trodd det enten var skjult kamera, eller en skikkelig tufs av en raring.
Men neste gang så skal jeg gjøre det. Og gangen etter det skal jeg i tillegg ta med Ole Blund-lue og stearinlys. 😜
Etter serveringen, skulle jeg utelukkende sove, og det gjorde jeg egentlig også frem til det var to og en halv time igjen.
Da ble det frokost med assorterte brød, frukt og french toast. Og selvfølgelig ble det servert i senga.
Vi landet sånn halv sju på morgenen i Paris.
Og her ble det mye mas. Jeg fikk ikke boardingkort til SAS sine flighter i Sydney og måtte hente det her. Appen kunne heller ikke sjekke meg inn og maskinene på flyplassen feilet. Jeg måtte nemlig skanne bagasjelappene for å få boardingkort, men maskinen klarte ikke dette. Det fantes heller ingen transfer desk så jeg måtte ut og helt ned i avgangshallen. Der var derimot skrankene stengt og jeg måtte sitte halvannen time i en vond stol før det kom folk som fikk ordnet dette.
Og da kunne jeg gå mot rett sted, men tror dere jammen meg at loungen ikke åpnet for halv ti? Så igjen så måtte jeg vente i gateområdet. Snakke om å gå fra himmel til helvete. Loungen som SAS drifter i Paris suger, skjønt det husket jeg fra 5 år tilbake. Ingen forandringer der.
Men jeg hadde nå uansett skaffet meg et godt sete og humøret løftet seg da jeg kunne strekke ut beina her og kose meg med fransk sjokolademelk.
Ellers var dette en helt vanlig short-haul med SAS, så ingenting spennende der.
Landet i København før tiden og jeg stakk bort til loungen for baguette og røkelaks, samt Gin & Tonic. Her var det Gordon's Gin som gjaldt, men det var nå greit det også.
Noen som husker hvordan SAS sine fly så ut før? Jeg liker at veldig mange flyselskaper har minst ett fly som er malt i i gammelt livery.
Samme type maskin (Airbus 321) til Stavanger, og det så ut som at det var et belegg på cirka 15%. Igjen hadde jeg nødutgang og hele tre-seteren for meg selv.
Og med det så var det slutt for denne. 33 døgn gikk altfor fort. Fem dager før avreise, postet jeg en slik "KO is sad" post på Facebook der jeg sa at jeg ikke ville hjem. Skjønt det spørs hvor lenge jeg hadde klart å holde på å være på konstant reisefot før det hadde tatt på for mye. Men over en måneds ferie var ikke noe problem.
Kanskje jeg bør gjøre noe lignende igjen en gang? Den som lever får se.
