Jeg var fremdeles i Sydney, et sted som nesten har blitt som et andre hjem. En artig liten anekdote, er at foreldrene mine har hytte. Den besøkte jeg for en natt, sånn ti år tilbake. Sydney har jeg besøkt fire ganger på drøye to år. Til mitt forsvar, er det ikke bare å kjøre helt til Agder heller. 😛
Det fantes nok masse ting å utforske videre i Sydney, men på mange måter føltes det som jeg hadde fått det meste ut av dette som turist.
Det er alltid fast rutine med en tur ned til Darling Harbour, noe jeg også gjorde i dag. Shopping var selvfølgelig også aktuelt, om jeg ikke kjøpte noe superspennende.
Jeg skulle jo være smart i går, og legge med litt tidlig lokal tid. Da kunne jeg sove godt og lenge, og samtidig våkne tidlig. Det var ingen suksess. Jeg våknet rundt midnatt, og tok meg nesten fire timer før til slutt sovnet. Godt trøtt ja, men en trøst fikk være at frokosten på hotellet var ganske god.
Uansett skulle jeg hente ut en bil på flyplassen, og komme meg litt mer ut på landet (og i lufta, men mer om det senere). Joda, det fantes utleie også inne i byen, men det ble ganske mye billigere å hente den på flyplassen.
Navnet mitt sto på skjermen da jeg kom, og jeg trengte kun å få til plass F05, og sette meg inn i bilen. Jeg elsker hvor enkelt alt med billeie er. Ingen behov for å signere noe som helst, og ingen du trenger å klarere noe med. Bare å sette seg inn og starte opp. Eneste personen står ved utgangen, og sjekket bare kjapt at førerkortet stemmer overens med leien.
En hvit Toyota Rav4 sto klar, og det var også en hybrid. Absolutt en fordel, da denne gikk delvis på strøm, og ladet sine egne batterier.
Jeg hadde selvfølgelig ikke tenkt på at dette var midt i rushet, og det tok uhorvelig lang tid å komme ut av byen
Bare sånn i tilfelle jeg ikke hadde fått dette med meg, kunne også GPSen opplyse om mye trafikk på veiene.
Sulten meldte seg skikkelig, så jeg kjørte inn på første Coles jeg så.
Hvor mange kjenner til Vegemite? Dette spesielle smørepålegget av gjærekstrakt, som australerne elsker, og resten av verden vrir seg i frykt bare ved tanken. Vel, jeg elsker det. Det er unikt, og krever litt tilvenning, men du verden så godt det kan smake. Og det kriblet i flere deler av kroppen da jeg fant ut at det var egen snurr med dette.
Ganske enkelt som en kanelsnurr, bare med ost og vegemite i stedet. Gjett hvem som skal kjøpe med seg enda mer Vegemite og bedrive storstilt baking? Jepp, det er Kim Olavs mamma som skal overbevises... LOL! Når du leser dette; det kan være min velkomstgave søndagen etter jeg kommer hjem. Gratulerer! Woohoo!
Uansett, jeg skulle videre til Fullcircle Farm, hjemmet til John og Sharryn
GPSen fant greit frem til stedet, så lå langt ute landet. Instrukser hang på porten, som forklarte hvordan du åpnet den.
Det manglet ikke på dyr, og jeg ble ønsket velkommen av den ene hesten, som for anledningen hadde på seg solskjerming.
John virket litt forvirret og måtte høre med kona om de skulle ha besøk. De skulle de jo, og jeg ble først vist inn til det ene soverommet. Det var derimot ingen andre her, og jeg kunne heller flytte inn på et mye større rom, der også den ene pusekatten hadde tatt seg inn. Litt derformert fra fødselen, og det ene benet fungerte ikke. Jeg er ikke så fan av siamesere, men Sharryn kunne fortelle meg at de hadde åtte stykker i huset. I tillegg til mange hunder, og hester og høner utenfor.
Den ene hunden var ekstremt vennlig, og tok ikke et nei for et nei når det kom til klapp og kos. Han var heller ikke fremmed til en selfie.
Det at ekteparet likte hester, var ingen stor hemmelighet. Bøker hadde fått plass på rommet mitt, og mer eller mindre alt av dekorasjon var på et eller annet vis knyttet til hest.
Det begynte nå å bli litt sent, og jeg skulle opp tidlig i morgen. Planen var nemlig å hoppe i fallskjerm. Hvem driver egentlig med sånn? En går inn i et fly, setter seg ned, får litt champagne og koser seg noen timer, før en trygt er nede på jorden igjen. Hvilke tullinger går inn i et fly, for så å bare hoppe rett ut? Vel, jeg så ut til å bli en av disse tullingene. Da John fikk høre om dette i går, kommenterte han "you look smarter than that". Det kunne vel tolkes som et slags kompliment, eller?
Han hadde uansett satt ut litt frokost til meg på kjøkkenet, og jeg fikk en grei start med noen brødskiver. Var dette det velkjente "last meal?". Kom han til å selge alt i kofferten min, og jeg ikke var tilbake før solnedgang?
Sydney Skydivers var bare en kort kjøretur unna huset, og jeg kunne svinge inn i god tid før hoppet, som skulle komme i gang kl. 9 på morgenen.
Jeg møttes av en annen John (alle her nede heter John, virker det som. Akkurat som Johan i Sverige). Han hilset, fikk meg inn i en overall, og tok et kort minutt med instrukser. Hold armene inntil, når du kjenner et klapp på skulderen er det ut med armene, og løft føttene når du lander, slik at de ikke brekker rett av... Ja, da var vi jo klar da.
Vi satte oss inn i et lite propellfly, og det ble fylt opp med ulike instruktører som skulle hoppe enten for gøy, eller for trening. Vi kom et lite stykke opp, og så hoppet noen bare rett ut, akkurat som de skulle ned i den grunne delen av et svømmebasseng.
Litt senere hoppet en del andre også ut. Flyet har bare en liten rulledør i plast som åpnes og lukkes etter behov. Etter vi har kommet rundt 15,000 fot opp, fikk jeg beskjed om å gjøre meg klar. Det var bare å komme seg mot døren, og bare slippe alt.
Hastigheten var enorm, og jeg kjente et sinnsykt trykk mot kroppen, spesielt ansiktet. Verdens heftigste berg -og dalbane, kan være en passende beskrivelse. Fritt fall, rett mot bakken. Heldigvis er oddsen for å skade seg, minimal. Sannsynligheten var større for at jeg hadde havnet i en bilulykke, på vei til stedet. Allikevel ble en kollega av John drept i 2017, da han hoppet sammen med en fra Singapore. De smalt grusomt i bakken begge to. Jeg fant riktignok ut at jeg ikke skulle nevne det.
Etter ett minutt, løste John ut fallskjermen. Fra å gå i fritt fall med forkroppen ned, kunne vi nå henge og bare fly bortover, mens vi beundret utsikten. Ansiktet blir alltid litt rart på bildet, grunnet hastigheten. De verste bildene holder jeg for meg selv.
Vi landet også fint og jeg klarte å forholde meg til instruksene. Jeg var overrasket over at jeg ble aldri skikkelig nervøs, verken før eller under hoppet. En årsak kunne muligens være at det tidvis virket surrealistisk. Det kunne også være fordi John hele tiden fremsto proff, avslappet og kul. Det smittet nok over, og stemningen i flyet var veldig positiv blant de andre, med fist bumps og high fives. Hadde jeg gjort det igjen? Godt mulig. Jeg likte det og tanken bak dette var å utfordre meg selv på områder jeg ikke hadde vært borti.
Og passende nok hadde jeg sørget for å ta med Superman-sokkene i dag.
Godt nede på jorden, bestemte jeg meg for å kikke på noe som het Mermaids Pool. Jeg parkerte bilen et lite stykke unna, slik at jeg kunne få brukt kroppen også på bakken.
En ting jeg hadde glemt litt ut, var hvor godt jeg liker Australia. Jeg hadde kun fem døgn her, før jeg skulle reise til Cook Islands, men jeg må nok tilbake en gang til i fremtiden.
Det var en nydelig dag. Godt og varm, og nesten ikke en sky på den blå himmelen. Kunne ikke fått en bedre dag, verken for å hoppi ned fra himmelen, eller til å spise lunsj under den.
Rett før jeg kom frem, var en uniformert ambulansesjåfør ede og tok en del bilder. Han sa ikke så mye mer enn "G'day mate", men jeg lurte litt på om det muligens hadde hendt noe ganske nylig. Det lå flere sokker rett i nærheten, kombinert med flere skilt som fortalte at det var ingen trygg vei ut av denne lille kulpen.
På vei tilbake, kom jeg over et par sko som lå forlatt ved elva. Ingen var i nærheten, og det virket som de hadde vært der en stund.
Tilbake i butikken, snublet jeg over en pakke med Jarlsberg, fra Tine Oslo Norway, som pakken kunne opplyse om. Riktignok produsert i Irland, pakket i Tyskland, og importert til Australia. Kiloprisen var forresten lavere enn hjemme i Norge. Jeg lot den ligge igjen i hylla. Du reiser ikke til Australia for å kjøpe Jarlsberg.
Dette var forresten i Picton, en liten by rett i nærheten. Trivelig småby, og disse kryr det av i Australia. Knøttesmå politihus, som er så langt fra fryktinngytende det kan komme.
En tabbe jeg har gjort tidligere, var å slurve med solkremen. Klok av skade, hadde jeg tatt med meg hjemmefra, men benyttet muligheten til å skaffe meg ytterlig en halvliter. Better safe than red!
Det var ikke veldig sent på dagen, men jeg gikk for en rolig ettermiddag tilbake på gården.
Da ble det noen behagelige øyeblikk ute i tretti varmegrader, med en bok samt en samtale med Sharryn, som ikke hadde vært særlig tilgjengelig frem til da. Hun kunne fortelle at hun hadde hatt en tidligere nabo som var norsk. Naboen kunne lite engelsk, men var visstnok både ei vakker og trivelig dame.
Helt frem fra dyrene fikk jeg ikke dag heller. Den ene katten måtte selvfølgelig ta stolen min så fort muligheten bød seg, og høner vandret rundt.
På anbefaling, stakk jeg ned til et stort juv rett nedenfor gården. Jeg tok fjellskoene, da John mente at det kunne være slanger lett tilgjengelig akkurat nå. Hestene ville ha oppmerksomhet de også, og da måtte jeg selvfølgelig trø til.
Jeg så ingen kenguru der nede, men jeg hørte noe inne blant buskene. Det var bare tretti minutter etter de hadde vært rett utenfor huset, men de var ganske sky.
Ellers brukte jeg kvelden til å henge på kjøkkenet sammen med John, som var i det pratsomme hjørnet, både om jobb, familie og generelle interessante tema. Skulle noen være i nærheten, kan jeg fint anbefale et besøk her.
