[2019] Dag 1 og 2: Endelig ut på tur igjen

Tid er en rar sak. Selv om den flyr forbi, kan en forholdsvis kort periode oppfattes som urettmessig lang. Joda, jeg har fått en del langhelger både her og der (mest her), og det var ikke lenger tilbake enn i fjor, da jeg oppholdt meg fem uker i Australia. Riktignok var det tidlig på året, og jeg har i løpet av den tid tilbakelagt hele to somre og en lang vinter.

Denne reisen ble ikke bestemt før tidlig august. Egentlig skulle jeg ikke ta en langtur før 2020, men plutselig fikk jeg et innfall allikevel. Jeg tok telefonen fatt og ringte SAS for å finne en fin booking. Atter igjen hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle ned mot Stillehavet, nærmere bestemt Australia og New Zealand. Det er en lang reise, og med bonuspoeng skulle det selvfølgelig flys First Class der det lot seg gjøre. Jeg opplyste på telefonen at jeg ville reise en eller annen gang i 2019, og ville være borte et sted mellom fire og seks uker. Etter febrilsk leting i mer enn tjue minutter, kom dama stasjonert i Tallin frem med et forslag hun håpte jeg ville være fornøyd med. Det ble jeg, og reisen ble booket.

Det startet med en kjapp flygning med SAS, fra Stavanger til London Heathrow. Det var nå en mørk torsdags kveld, sent i oktober. Det regnet godt utenfor, i det jeg tok meg inn på Flybussen i retning Stavanger Lufthavn. Det ble en lang dag på jobb, og jeg kjente på spenningen da jeg tok farvel med kolleger. Teknisk sett skulle det vel kanskje ha vært et "på gjensyn", men samtidig har jeg ordnet det slik at jeg skal hoppe i fallskjerm, og sånn sett var det muligens passende. Samtidig er det alltid en litt rar følelse av tomhet når jeg legger ut på slike reiser. Ting er pakket, gulv har blitt vasket, pusekatter har blitt kontrollert og arbeidsoppgaver avsluttet. Og ikke minst har jeg fått litt penger på plass. 

Tilbake på flyplassen var det ingen kø i fast track. Den ene kofferten ble kjapt sjekket inn, og som tidligere ba jeg om å få hente ut kofferten allerede på Heathrow. Som jeg sa til hun i innsjekken; "jeg trenger jo hårpoduktene mine". Hun tok en kjapp titt på meg, og virket ganske forståelsesfull for akkurat det. Siden det ble overnatting i London, foretrakk jeg uansett å ha med meg alt til hotellet. 

Jeg er alltid litt spent på passkontrollen, for jeg ligner ikke helt på bildet lenger, som er over ni år gammelt. Politiet så lett forskjell, kikket litt opp og ned, og gratulerte meg med flott vektnedgang. Jeg slapp derimot ikke unna hunden til Tollvesenet, som absolutt skulle lukte meg i skrittet. Det varte heldigvis ikke mange sekundene, og jeg kunne kjapt boarde SAS-flyet til Heathrow. 

De startet kjapt med servering, der hovedretten var kald kylling med en del rare grønnsaker. Det smaker derimot greit, og det varme brødet var helt topp. De har også endelig lært at meierismør smøres veldig dårlig når det er knallhardt. 

Jeg ba om litt musserende, og det er samme type de nå har servert i loungene sine både i Oslo, København og Stockholm de siste månedene. Den fungerte bra den. Crewet var hyggelig, men hun ene av de virket konstant litt sur. Ikke ba jeg om for mye heller, og selv et ydmykt takk dro ikke frem noe smil. 

Jeg syntes SAS leverte god servering til å være en flight under to timer, og sjokoladene var helt fantastiske. 

Vi landet på rute i London, selv etter å ha gått i ring i femten minutter. Flyplassen har blitt særs kjent for meg, og det går superkjapt ut og mot Hilton Garden Inn. 

Hotellet har jeg brukt før, og fordelen er prisen. Det er ganske billig sammenlignet med mange andre, og det er bare å ta toget fra terminal 2 til Hatton Cross, som er første stopp. Det var ikke det største rommet, men de ga meg en oppgradering til en større seng, noe jeg satte stor pris på. I valget mellom gratis frokost ellet bonuspoeng, gikk jeg for frokosten, noe som i ettertid muligens var det kjipeste valget. 

Vi skriver altså nå fredag morgen, og jeg var tidlig oppe til frokosten. Det var ingen høydare. Brødene var tørre og utvalget var helt ordinært. Middelmådig bacon. Pålegg var greit, men ble litt ødelagt av de tørre brødskivene. Det ble derfor en kjapp og liten frokost, og jeg gikk heller kjapt mot toget, og tilbake til terminal 2.

En familie med sikkert ti kofferter, tok opp innsjekken på flyplassen. Ikke overraskende var dette amerikanere. Herlige folk, og de fleste gjør mye ut av seg i de aller fleste situasjoner. Jeg ble umiddelbart dratt til siden av en annen kar, som fikset innsjekk og bagasje i rekordfart. Ingen kø i fast track var det heller, og alt gikk hittil på skinner. 

Flighten gikk med Singapore Airlines, og hadde avgang fra B-gates. Da passet det perfekt med privat sjåfør frem til loungen. 

Vel inne i loungen ba jeg om et glass champagne, og Mee Goreng til frokost. Mee Goreng hadde jeg også for to år siden, og den smakte like godt som jeg husket. Champagnen var en Laurent Perrier, for de som er interessert i det. Den smakte bra, men det holdt med det ene glasset så tidlig morgenen. 

Jeg fikk også utdelt en liten konvolutt, som bekreftet min invitasjon til Singapore Airlines sin "The Private Room" ved ankomst. 

Gaten lå femti meter fra loungen, og personalet var påpasselig med å annonsere når boarding hadde startet, slik at vi slapp å vente i kø. Jeg fikk tilbud om bil også her, men jeg klarte fint å komme meg bort på egenhånd. 

Flyvertene Lorraine og Ken ønsket meg varmt velkommen, og de fremsto umiddelbart som genuint opptatt av passasjerene. First Class-kabinen var stappe full, noe som betydde totalt fire passasjerer. Champagnen kom kjapt, og jeg hadde valget mellom en Krug Vintage 2004, og Dom Perignon 2009. Jeg gikk for den første, og den smakte veldig bra. Faktisk kan du kjøpe den på Vinmonopolet i Norge, men til 3000 kroner literen, er det kanskje ikke den du drar med hjem til fredagstacoen. 

Jeg fant meg umiddelbart godt til rette, og studerte menyen. 

Valget falt på Foie Gras til forrett, Guinea Fowl Soup, samt kylling til hovedretr. En grei brunsj, og jeg og Lorraine ble enig om at vi starter en time etter vi har kommet i luften. 

Maskinen er forresten en Boeing 777-300ER, og har en litt eldre First Class. De er ikke lukket, men setene er fremdeles diskré og føles private. Du ser ikke noe av medpassasjerene. 

Pysj ble også delt ut. Da dette var unisex, foreslo Lorraine en medium, da det var bedre med en litt for stor enn for liten. Den passet helt ypperlig, samtidig som den var løssittende. Jeg skal ikke være for selvsikker, men jeg mener at denne var mye bedre enn den jeg fikk utdelt i fjor. 



Som jeg alltid pleier å gjøre, fant jeg noen velkjente serier. Ikke overraskende, ble det Friends. Jeg fikk også utdelt en liten "kube", med noen få saker oppi til å friske meg opp senere, inkludert et stort telys. En litt merkverdig sak å gi, men det var da fint. I stedet for å gi ut toalettvesker med tonnevis av innhold, har Singapore Airlines fokusert litt mer på lite, men interessant innhold. Alt annet har de tilgjengelig i skuffen på toalettet. Det var to toaletter tilgjengelig for kabinen, noe som da betydde to personer per toalett. Sjeldent kø, for å si det sånn. 

Da brunsjen kom i gang, havnet rettene kjapt på bordet. 

Suppen var ikke særlig spennende, men den smakte greit nok. Resten smakte veldig bra, og med tanke på at klokken ikke var mer enn elleve på formiddagen, ble det mye mat. Mer enn hva jeg var vant med. Flaska med Krug gikk tom. Usikker på om det var jeg som tømte den. Jeg vil ikke tro det, men jeg fikk ikke med meg hvor mange påfyll det ble til slutt. 

Det å fly østover, er forholdsvis røft. Vestover strekker du bare dagen. Andre veien derimot, ender du opp med å døgne totalt. Natten forsvinner i tidsforskjell. Enten må du sove midt på dagen etter avreise, eller tidlig dagen etter på ankomststedet. Ingen av disse er optimale, men Lorraine klargjorde senga slik at jeg kunne prøve å duppe litt av på kveldstid, australsk tid. Cluet er å prøve å stille seg inn til destinasjonen, men for å klare det, kommer det et punkt der kroppen vil skrike etter søvn, normalt noen timer etter normal leggetid. Kommer du over den, blir det litt lettere. 

Jeg lå passe greit, men selvfølgelig ikke trøtt nok til at det hjalp noe særlig. Jeg duppet av etter en stund, der jeg hadde en merkverdig drøm at flyet kjørte rundt på thailandske landeveier. Skjedde ingenting annet enn en rolig kjøretur på smale, men asfalterte veier. 

Jeg lå her i rundt syv-åtte timer, før det ble mer mat. Da var det tid for "supper", noe jeg fant litt rart. Nornalt når det nærmer seg morgen på ankomststedet, pleier det å serveres en frokost. Jeg var fremdeles litt mett, men jeg hadde på forhånd bestilt hummer, så spises måtte det. 

Cæsarsalaten var overraskende nydelig, og suppa var midt på treet. De var begge vannbasert med kjøtt oppi, og jeg foretrekker kremete suppet. Hummeren (Lobster Thermidor) ble servert med poteter og asparges, og den smakte helt nydelig. Du vet du har det godt når du ligger i senga på flyet iført pysj, spiser hummer og ser Friends. 😍

Litt frukt fikk jeg også plass til, før vi landet i Singapore før rutetid, nærmere bestemt 05:15 lokal tid. Jeg må nevne at flyvertene er de beste jeg har hittil hatt. De fulgte med hele tiden, og klarte alltid å forutse hva jeg trengte eller ønsket. De spurte jevnt og trutt, men var aldri pågående. Dette var vel den tiende turen i First Class, og da er det godt gjort av Ken og Lorraine. Generelt sett er Singapore Airlines i verdenstoppen her, og ikke bare denne gang. 

Jeg hadde en forferdelig lang mellomlanding, med nitten timer her. Jeg trasket over til loungene, og ble geleidet inn til Singapore Airlines sin "The Private Room". Fancy, men kjedelig lounge. De har flott bespisning, og dusjene er helt OK, men du kjeder deg lett. Det gjorde jeg egentlig også denne gang, men jeg tar frokost (to timer etter middagen) sammen med litt te. De har skikkelig utvalg av te.

Frokosten var også en suksess. 

The Daily Mail kan opplyse om et vaginamuseum i London, som har fått skjenkebevilning. En lærer noe nytt hver dag...

Ellers begynte jeg å bli utrolig trøtt, og lokaliserte et privat rom med en stol og ottoman. Som forrige gang jeg var her (som ble dokumentert i forrige blogginnlegg), reagerte litt på at en lounge på dette nivået, ikke har noe sted en kan legge seg nedpå. Stolen fungerte ikke bra til dette, men jeg lå litt henslegt og slappet av med henholdsvis "The Snow Goose" med Camel og "Surfing with the Alien" med Joe Satriani på ørene. 

Selvfølgelig ble det litt mat etter noen timer, men da merket jeg at jeg måtte bare få noe mer mat inn i kroppen. Jeg var nå kommet over den verste trøttheten, og følte at jeg kunne faktisk klare å gjøre noe mer. Det er et hardt liv, men vi må bare gjøre det beste ut av det. 😬 Loungen ble forlatt til fordel for litt sightseeing i Singapore, noe som kommer i neste innlegg, sammen med reisen til Sydney.