[2019] Dag 25 og 26: Mount Cook

Som i går kveld, var det lite skyer å spore på himmelen, og da var det bare å håpe at det skulle holde seg utover dagen. En kunne derimot aldri vite her i sørvest. Været kunne snu kjapt, og vind og regn var litt for dagligdags. Det er ikke «hjemmevær» en vil ha på ferie, ærlig talt.

Provianten var klar. Jeg hadde skaffet meg en billig kjølebag i Australia. Puttet jeg den i kjøleskapet kvelden før, holdt den det aller meste kaldt og godt resten av dagen etter. Da kunne jeg reise rundt med smør og ferskt kjøtt hver eneste dag. Hvorfor hadde jeg aldri tenkt på dette før, der jeg alltid ble begrenset av mangel på kjøling? Men, bedre sent enn aldri.





Det begynte riktignok å skye litt mer over, jo lenger inn mot Mount Cook jeg kom. Ikke overraskende, men forhåpentligvis holdt regnet seg unna store deler av dagen.



Som nevnt tidligere, var jeg forholdsvis tidlig i sesongen denne gang, og snøsmeltingen var ikke i full gang høyest oppe. Dette var også tilfellet på Mount Cook, men et flott skue var det.



Jeg gikk øyeblikkelig i gang med å gå mot noe som het Sealy Tarns, en tur jeg også tok forrige gang. Den gang ble det delvis ødelagt av tåke og regn.



Hvorfor har du på deg lue på sommerstid, Kim Olav? Jo, det var faktisk litt kaldt oppi høyden, og i tillegg blåste det noe skikkelig her oppe. Som ekte vestlending, var ikke dette noe nytt, men da måtte luen frem. Luen sto det på New Zealand. Det er en dead giveaway på at jeg ikke er herfra. Ser du folk i Norge med luer eller klær med norske flagg, er også det garantert turister. Akurat som ingen av New Yorks innbyggere går med «I love NY» t-skjorter.



Bildene ble jo vakrere enn noensinne nå på våren. Fantastiske kontraster med kombinasjonen av vår og vinter. Nede i dalen var det nemlig skikkelig mildt, skjønt vinden var også tilstede der nede, dog i mindre grad.





Turen opp til Sealy Tarns gikk (som vanlig) veldig fort, og etter jeg hadde gått meg varm, forsvant også lua. Det var mange høydemeter, selv om det var ganske lettgått. Vinden blåste skikkelig heftig. Det var rett før mine 69 kilo (pluss eventuelle overflødige kalorier siden jeg reiste hjemmefra), bokstavelig talt ble blåst av fjellet. Det køddet også definitivt til frisyren. Jeg skulle bare beholdt lua på.



Favorittbildet mitt ser dere under. Telelinsen på den nye mobilen kunne virkelig fange de dramatiske konturene av den vakre naturen.

De som ønsket, kunne gå enda lenger opp. Som dere sikkert har fått med dere fra tidligere innlegg, var det tonnevis med hytter rundt omkring. Godt oppe på toppen her, fantes det en populær hytte. Snøen var skikkelig dyp ble det sagt, og jeg var glad jeg heller skulle overnatte på et motell med skikkelig dusj og varmepute over madrassen.



Siden turen opp var lett å gå grunnet enkel sti, kunne jeg like godt jogge ned, innlagt noen stopp for å ta litt mer bilder.





Om det også blåste nede i dalen, var det heldigvis varmere, og det var behagelig å ikke stå midt i vinden. Da hadde jeg også tid til noe jeg aldri fikk tid til forrige gang, nemlig en tur inn til Hookey Valley. Jeg har lurt fælt på hvor det navnet kom fra. Var dette en spesiell dal der det foregikk prostitusjon i stor skala? Eller kanskje var det bare navnet på en som oppdaget området? For eksempel John Martin Hooker?

Wikipedia var ikke til særlig hjelp, men det fantes også Hooker Lake, Hooker Glacier og Hooker River. Et bredere søk, bragte meg frem til William Hooker, så det var dessverre ikke mer spennende enn det.



De er flinke å tilrettelegge for turister her nede, men litt usikker på hvor dyktige de er på konstruksjon...



Dette var en utrolig enkel tur, og den var ment til å passe nesten hvem som helst. Det gjorde ingenting det, men det betydde jo at det var veldig mange andre mennesker rundt.



Det tok vel en snau time å komme inn til Hooker Lake, der jeg og sikkert førti andre, dro frem lunsjen. Brødskiver hadde jeg hatt høyere oppe, og her ble det bare det jeg hadde igjen i sekken, nemlig en proteinbar.



Heldigvis var kapasiteten på broa, mangedoblet på returen. For det som ikke ante det allerede, har det vært noen moroklumper som har skrapet bort et tall på disse skiltene.



Siste stopp var for å se på isbreen, skjønt det var ikke lett å se noe som helst der. De har nemlig vært litt slu i brosjyren. Det lokkes med isbre, men det er så vidt du klarer å se noe helst i bakgrunnen. Et skilt kunne opplyse om at grunnet klimaendringer, forsvant det store mengder is hvert eneste år. Tidligere dekket breen nesten hele vannet på vinteren. Nå var det nesten ingenting igjen, noe to østlendinger tok til seg. Ja, det var faktisk noen andre nordmenn her, og ikke bare tyskere.



Det ble en grei dag i Mount Cook National Park, men på tilbaketuren fra Hooker Valley, ble det både regn og vind samtidig. Fysj, det var verre enn høstværet i Rogaland.

Minuset med slike steder der det går mange folk, er disse evinnelige selfiene folk skal ta. Overalt. Enten egne selfier, eller vennegjenger som skal ta hundre bilder av hverandre. De poserer, gliser og gjør seg til. Forventer at andre skal tilpasse turen etter deres selfiebilder gjør de også. Herregud, jeg er så glad for at jeg ikke driver på med slike idiotiske selfier.


Vel... la os ikke snakke mer om selfier. Besøket i Mount Cook gikk mot slutten, og jeg kjørte ut igjen ved den flotte innsjøen.





Jeg hadde så vidt kommet i bilen, før været klarnet igjen. Regnbygene var særdeles lokale, og det samme gjaldt vinden. Det konsentrerte seg rundt Mount Cook, slik ikke var unormalt.



Jeg kjørte til en liten by som het Geraldine, og fant et greit motell for natten.



Jack hadde sin egen "Chinese Takeaway", men reklamerte i vinduet kun for burgere og fish & chips. En litt utradisjonell kinesisk takeaway det der. Mulig det var en modernisert versjon.



New Zealand er ikke så stort, og det er ikke så veldig mange veier som går rundt. Jeg endte dermed opp i områder jeg var kjent med, noe jeg fikk spesielt merke da jeg gjenkjente en Burger King på et sted som het Ashburton. Der hadde jeg nemlig hatt frokost en gang, og da husket jeg også hvor jeg hadde overnattet.



Det var altså nå en ny morgen, og siden alle veier førte til Rom, i dette tilfellet Christchurch, endte jeg like godt opp der igjen.



Her var det godt og varmt, og det var mye bedre enn alternativet. Jeg hadde nemlig planlagt igjen å bestige Avalanche Peak, da det var en sånn fantastisk opplevelse forrige gang. Værmeldingene var derimot særdeles dystre. Det var kraftig vind, med enkelte vindkast opptil 75 km/t. I tillegg var det regn, og det hadde ikke smeltet nok snø på toppen, til at det var mulig å gå uten spesialutstyr.

Da snudde jeg, og bestemte meg for ikke å ødelegge de fantastiske minnene fra forrige gang.



Istedet gikk jeg innom Quake City, et museum dedikert til de hyppige jordskjelvene her borte, og spesifikt de kraftige i 2010 og 2011.



Canterbury-området var spesielt utsatt grunnet hvordan alt lå, og i snitt kom det kraftige skjelv hvert tiende år. Det betydde også at statistisk sett, kunne et nytt inntreffe når som helst. Forrige gang tok det mange liv, og ødela bygninger og andre verdier for milliarder.



Selvfølgelig ble det satt stort fokus på de menneskelige tapene og alt hjelpearbeidet rundt.





Flere deler av ødelagte kulturbygg, var også utstilt.



Og som en artig liten sak oppi alt dette, kunne en hjelpe til å bygge opp byen med Lego. Morsomt, men jeg hadde ikke helt tid til å konstruere Lego akkurat i dag. Samt jeg er ikke flink uten instruksjoner. Talentene mine ligger nok ikke helt der, og jeg hadde blitt en dårlig arkitekt,





Ellers var det bare å slappe av litt i byen. Deler av sentrum var fine, men andre var bare skitne og det fremsto billig og simpelt. Det er mulig at ødeleggelsene fra jordskjelvene har spilt inn her, og det var mye pågående konstruksjon.



I disse helsetider, var det morsomt å se butikker selge inn damping til de som var lei av å røyke. Spesielt etter de hendelsene i USA, der flere har omkommet etter denne aktiviteten.





Siden det ikke ble Avalanche Peak på meg, måtte jeg kjøre et stykke resten av dagen, og jeg endte til slutt opp i Owen River. Jeg fant ut at som erstatning, kunne jeg heller tilbringe morgendagen i Nelson National Park, så fikk jeg gå i områder jeg ikke hadde vært i tidligere.



Igjen fant jeg et lite motell midt i ingenmannsland.





Der måtte jeg igjen fikse min egen mat, og med tilhørende dessert. Chips med smak av pølse med ketchup, i loff??? Rar tanke. Den smakte dessverre ikke spesielt nok til å være noe spennende, men heller ikke normalt nok til at den var god. Ikke rart den kostet kun ti kroner. Men chips og andre tåpelige ting til side, i morgen var det atter igjen en ny tur, og jeg var spent på hvordan jeg ville oppleve skogen her oppe.

[2019] Dag 23 og 24: Ny tur og ikke-maraton.

Det ble en fin tur i går, men det var viktig å utnytte været mens det var bra. Jeg hadde spist frokost og smurt lunsj, men brødet var så godt, at jeg måtte bare innom samme butikk og hamstre her.

Der var det fremdeles varmt, og engasjert skjærte jeg det opp i bilen, og smurte enda noen skiver. Nam! En skal ikke undervurdere den nærmest erotiske tilfredsstillelsen av rykende ferskt brød. Det ligger en morgenbrød-vits i luften her, men jeg skal holde meg for god til det. Spesielt siden jeg ikke liker å konsumere brødet på den måten.

Uansett, neste tur skulle gå fra et lite sted rett sør for Te Anau, med det klingende navnet Manapouri. Den gikk på andre siden av innsjøen Lake Manapouri, og jeg måtte komme meg over med båt. 



Nede ved havnen lå det en liten båt, og etter noen minutter, dukket en kar ved navn Mike opp. Han var godt oppi årene, overvektig og hadde en stokk til å støtte seg med. Han spurte fint om jeg kunne hente noen redningsvester i boden, og sammen med et tysk ektepar, skysset han oss over til andre siden.



Jeg avtale at han skulle hente med klokken fire på ettermiddagen, selv om han var skeptisk til at jeg ville klare å fullføre den planlagte runden min på den tiden. Han hadde tydeligvis ikke møtt noen nordmenn tidligere.



Her var det ikke særlig md fjell, og med unntak av små bakker her og der, var det ganske flatt. Litt påvirket var det av tidligere dagers regnfall.





Det var vel rundt førtifem minutter med en ganske grei sti, som gikk rett ovenfor innsjøen. Tyskerne skulle ta en kort runde, og de gikk også motsatt vei av hva jeg gjorde.



Av dyr, var det litt fugler rundt, samt tonnevis av små, runde mus. Det spratt frem og tilbake når det hørte skrittene mine, og pilte kjapp inn i musehullene sine. Været holdt seg bra. Det var ikke kjempevarmt, men passelig vær til å gå i shorts.



Jeg syntes det var litt vått noen steder, men det skulle vise seg at det var ingenting i forhold til hva som var i vente.



Først var det over en smal hengebro. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg følte meg litt som Indiana Jones der jeg vaiet frem og tilbake over elven.



Her fortsatte stien. Sti? Jepp, her lå alt under navn, og jeg fikk flashback til da jeg var i sumpområdene i Florida. Jeg hadde aldeles ikke tenkt å vasse over, så jeg måtte prøve å gå rundt på et vis.

Det var ikke bare enkelt. Det var tett rundt, og mye av trestubbene gikk i oppløsning i det jeg tråkket. Litt frem og tilbake, men jeg kom meg til slutt til noen tørre områder, og kunne lete etter stien. Det var heldigvis ikke særlig vanskelig å treffe på den igjen.



Naturen hadde gjort enda mer ugagn, og på et eller annet vis måtte jeg komme meg over her. Jeg ville nødig miste enda en telefon i vannet, men jeg fikk balansere meg forsiktig over på trestammen.



Det gikk fint det også, og jeg hadde fremdeles tørre sko (og mobil). Slik som de fleste andre steder, var det satt opp mange hytter, der en fritt kunne overnatte.





Enda ei "bro". Dette var kun en linje av stål, så da fikk jeg leke litt sirkusartist også. Jeg traff på en fransk fyr på andre siden der, og han hadde overnattet ei natt på den ene hytta, og skulle i natt overnatte på den andre. Men det var jo kun halvannen time mellom de to, og jeg forsto ikke hva han skulle finne på resten av dagen. Det gjorde ikke han heller.





Resten av turen ble forholdvis våt, og det var dermed også ganske gjørmete i stien. Akkurat nå savnet jeg de knusktørre områdene i Australia, skjønt der var det nå helsefarlig å oppholde seg. Fordeler og ulemper...





Jeg kunne nå glede meg over fint vær, og jeg kom tilbake til kaien tjue minutter før planlagt henting.



Siden jeg ikke klarte å ta noen bilder av musene på turen, klarte jeg å knipse et av ei lita ei som gjemte seg under trappen.



Men hvor ble Mike av? Han hadde ikke dukket opp, og syv minutter etter planlagt tid, slo jeg på tråden. Gamle Mike hadde fått en telefon fra en kar som ville hentes halv fem, og hadde blandet oss to. Jeg visste at gamlefar med stokken, kom til å rote med noe, der vi betalte han cash ved kaien, og han skriblet ned masse rot på arket sitt.

Han var nå utrolig kjapp ute, og beklaget seg veldig. Han påsto han var aldri sen, og han hadde misforstått hvem som skulle hentes. Jaja, sånn skjer. Han skal ha for at han var imponerende kjapp etter jeg hadde ringt.



Jeg hadde akkurat kommet inn da det begynte å regne. Det kunne ikke vært bedre timet.

Jeg hadde jo også fått ned en del musikk på telefonen min nå, og med Bluetooth kunne jeg kjøre repeat på en av Duran Durans mest undervurderte låter den korte veien hjem, nemlig "All She Wants is":

Jeg hadde en del hardere saker å anmelde i dagene fremover, men jeg trengte som vanlig en dose pop også. Duran Duran har fått rykte på seg for å være et rent boyband sammenlignet med andre new wave-artister fra samme tid, men de er virkelig undervurderte som låtskrivere. Enten det var mer rocka, rolig pop-ballader, eller synthbaserte låter, gjengen var habile som bare pokker.

Foruten de små musene på turen, var de eneste andre dyrene jeg så, de som havnet i stekepannen på kvelden.



Motellet for kvelden lå i Te Anau det også, men et annet et enn kvelden før. Jeg hadde forhørt meg ved innsjekk om jeg kunne forlenge med en ekstra natt, men de var helt fullbooket. Da endte jeg opp på motellet som lå 25 meter ved siden av.



Neste dag startet med regn, men siden jeg hadde hatt en del dager med tur nå, skulle jeg bare bevege med nordover.





New Zealand er et fint land å kjøre i, og selv om de har veier som kan sammenlignes med riksveier i Norge, er fartsgrensen 100 på alt utenfor tettbygde strøk. Det fungerer kjempebra, og det er lagt inn ekstra felt med noen mils mellomrom, slik at en har mulighet til å passerer eventuelle treige sjåfører, eller større vogntog.



Queenstown var første by på veien. Jeg tok en liten tur innom og tittet litt, men da jeg reiste til New Zealand i 2017, var jeg først i nettopp Queenstown. Det var derfor ikke særlig viktig å repetere det.





Queenstown er derimot en koselig by, og i dag tok det en evighet før jeg klarte å finne en parkeringsplass. Det var lørdag og det var maraton. 12.000 påmeldte. Det var helmaraton, halvmaraton og en kort 10K for de som synes det var nok.



Fun fact: da jeg fant ut hvor jeg skulle reise, kom jeg over dette arrangementet. Jeg skulle også melde på et halvmaraton, men alle plassene var tatt. Hadde det ikke vært for det, hadde jeg løpt her, men kanskje senere en gang.



Selv om det var meldt skikkelig drittvær, holdt det seg ganske greit, og heldigvis for løperne, holdt de seg forholdsvis tørre. Da var det kun svetten som var igjen.



Sånn fem og en halv time etter løpet hadde startet, begynte det å brygge opp med litt vind, før litt smått med regn. Da passet det greit å kjøre videre nordover, mot et sted som het Omarama.





Hva var så i Omarama? Tja, jeg fant et koselig motell, men hovedgrunnen var at det lå i nærheten av Mount Cook, og det var destinasjonen i morgen.





Forrige gang jeg var der, var det vått og tåkete, og på kvelden klarnet det skikkelig opp, og det lovet veldig bra for morgendagen.