[2019] Dag 23 og 24: Ny tur og ikke-maraton.

Det ble en fin tur i går, men det var viktig å utnytte været mens det var bra. Jeg hadde spist frokost og smurt lunsj, men brødet var så godt, at jeg måtte bare innom samme butikk og hamstre her.

Der var det fremdeles varmt, og engasjert skjærte jeg det opp i bilen, og smurte enda noen skiver. Nam! En skal ikke undervurdere den nærmest erotiske tilfredsstillelsen av rykende ferskt brød. Det ligger en morgenbrød-vits i luften her, men jeg skal holde meg for god til det. Spesielt siden jeg ikke liker å konsumere brødet på den måten.

Uansett, neste tur skulle gå fra et lite sted rett sør for Te Anau, med det klingende navnet Manapouri. Den gikk på andre siden av innsjøen Lake Manapouri, og jeg måtte komme meg over med båt.

Nede ved havnen lå det en liten båt, og etter noen minutter, dukket en kar ved navn Mike opp. Han var godt oppi årene, overvektig og hadde en stokk til å støtte seg med. Han spurte fint om jeg kunne hente noen redningsvester i boden, og sammen med et tysk ektepar, skysset han oss over til andre siden.

Jeg avtale at han skulle hente med klokken fire på ettermiddagen, selv om han var skeptisk til at jeg ville klare å fullføre den planlagte runden min på den tiden. Han hadde tydeligvis ikke møtt noen nordmenn tidligere.

Her var det ikke særlig md fjell, og med unntak av små bakker her og der, var det ganske flatt. Litt påvirket var det av tidligere dagers regnfall.

Det var vel rundt førtifem minutter med en ganske grei sti, som gikk rett ovenfor innsjøen. Tyskerne skulle ta en kort runde, og de gikk også motsatt vei av hva jeg gjorde.

Av dyr, var det litt fugler rundt, samt tonnevis av små, runde mus. Det spratt frem og tilbake når det hørte skrittene mine, og pilte kjapp inn i musehullene sine. Været holdt seg bra. Det var ikke kjempevarmt, men passelig vær til å gå i shorts.

Jeg syntes det var litt vått noen steder, men det skulle vise seg at det var ingenting i forhold til hva som var i vente.

Først var det over en smal hengebro. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg følte meg litt som Indiana Jones der jeg vaiet frem og tilbake over elven.

Her fortsatte stien. Sti? Jepp, her lå alt under navn, og jeg fikk flashback til da jeg var i sumpområdene i Florida. Jeg hadde aldeles ikke tenkt å vasse over, så jeg måtte prøve å gå rundt på et vis.

Det var ikke bare enkelt. Det var tett rundt, og mye av trestubbene gikk i oppløsning i det jeg tråkket. Litt frem og tilbake, men jeg kom meg til slutt til noen tørre områder, og kunne lete etter stien. Det var heldigvis ikke særlig vanskelig å treffe på den igjen.

Naturen hadde gjort enda mer ugagn, og på et eller annet vis måtte jeg komme meg over her. Jeg ville nødig miste enda en telefon i vannet, men jeg fikk balansere meg forsiktig over på trestammen.

Det gikk fint det også, og jeg hadde fremdeles tørre sko (og mobil). Slik som de fleste andre steder, var det satt opp mange hytter, der en fritt kunne overnatte.

Enda ei "bro". Dette var kun en linje av stål, så da fikk jeg leke litt sirkusartist også. Jeg traff på en fransk fyr på andre siden der, og han hadde overnattet ei natt på den ene hytta, og skulle i natt overnatte på den andre. Men det var jo kun halvannen time mellom de to, og jeg forsto ikke hva han skulle finne på resten av dagen. Det gjorde ikke han heller.

Resten av turen ble forholdvis våt, og det var dermed også ganske gjørmete i stien. Akkurat nå savnet jeg de knusktørre områdene i Australia, skjønt der var det nå helsefarlig å oppholde seg. Fordeler og ulemper...

Jeg kunne nå glede meg over fint vær, og jeg kom tilbake til kaien tjue minutter før planlagt henting.

Siden jeg ikke klarte å ta noen bilder av musene på turen, klarte jeg å knipse et av ei lita ei som gjemte seg under trappen.

Men hvor ble Mike av? Han hadde ikke dukket opp, og syv minutter etter planlagt tid, slo jeg på tråden. Gamle Mike hadde fått en telefon fra en kar som ville hentes halv fem, og hadde blandet oss to. Jeg visste at gamlefar med stokken, kom til å rote med noe, der vi betalte han cash ved kaien, og han skriblet ned masse rot på arket sitt.

Han var nå utrolig kjapp ute, og beklaget seg veldig. Han påsto han var aldri sen, og han hadde misforstått hvem som skulle hentes. Jaja, sånn skjer. Han skal ha for at han var imponerende kjapp etter jeg hadde ringt.

Jeg hadde akkurat kommet inn da det begynte å regne. Det kunne ikke vært bedre timet.

Jeg hadde jo også fått ned en del musikk på telefonen min nå, og med Bluetooth kunne jeg kjøre repeat på en av Duran Durans mest undervurderte låter den korte veien hjem, nemlig "All She Wants is":

Jeg hadde en del hardere saker å anmelde i dagene fremover, men jeg trengte som vanlig en dose pop også. Duran Duran har fått rykte på seg for å være et rent boyband sammenlignet med andre new wave-artister fra samme tid, men de er virkelig undervurderte som låtskrivere. Enten det var mer rocka, rolig pop-ballader, eller synthbaserte låter, gjengen var habile som bare pokker.

Foruten de små musene på turen, var de eneste andre dyrene jeg så, de som havnet i stekepannen på kvelden.

Motellet for kvelden lå i Te Anau det også, men et annet et enn kvelden før. Jeg hadde forhørt meg ved innsjekk om jeg kunne forlenge med en ekstra natt, men de var helt fullbooket. Da endte jeg opp på motellet som lå 25 meter ved siden av.

Neste dag startet med regn, men siden jeg hadde hatt en del dager med tur nå, skulle jeg bare bevege med nordover.

New Zealand er et fint land å kjøre i, og selv om de har veier som kan sammenlignes med riksveier i Norge, er fartsgrensen 100 på alt utenfor tettbygde strøk. Det fungerer kjempebra, og det er lagt inn ekstra felt med noen mils mellomrom, slik at en har mulighet til å passerer eventuelle treige sjåfører, eller større vogntog.

Queenstown var første by på veien. Jeg tok en liten tur innom og tittet litt, men da jeg reiste til New Zealand i 2017, var jeg først i nettopp Queenstown. Det var derfor ikke særlig viktig å repetere det.

Queenstown er derimot en koselig by, og i dag tok det en evighet før jeg klarte å finne en parkeringsplass. Det var lørdag og det var maraton. 12.000 påmeldte. Det var helmaraton, halvmaraton og en kort 10K for de som synes det var nok.

Fun fact: da jeg fant ut hvor jeg skulle reise, kom jeg over dette arrangementet. Jeg skulle også melde på et halvmaraton, men alle plassene var tatt. Hadde det ikke vært for det, hadde jeg løpt her, men kanskje senere en gang.

Selv om det var meldt skikkelig drittvær, holdt det seg ganske greit, og heldigvis for løperne, holdt de seg forholdsvis tørre. Da var det kun svetten som var igjen.

Sånn fem og en halv time etter løpet hadde startet, begynte det å brygge opp med litt vind, før litt smått med regn. Da passet det greit å kjøre videre nordover, mot et sted som het Omarama.