Forord: masse bilder er her hentet fra nettet. Som dere får lese mer om senere, havnet telefonen min i sjøen. Bildene er allikevel ganske representative.
Jeg hadde
bare formiddagen igjen på Rarotonga. Det var nesten litt trist å måtte reise
videre, for jeg hadde virkelig funnet meg til rette på denne lille og vennlige
øya. Jeg var også utrolig heldig med valg av bolig, der jeg hadde funnet min
egen lille del av verden, men jeg skulle videre til en annen øy. Aitutaki blir
sett på som en av de vakreste stedene på denne kloden, og det var bare en kort
flytur unna. De sier at et besøk på Cook Islands, ikke er komplett uten et
besøk her.
Aitutaki er den nest mest befolkede øya i Cook Islands, med snaut 2000 inbyggere fordel på 18,3 km2. En liten fun fact; Cook Islands har omtrent 180,00 turister i året. Det er ti ganger mer enn den totale befolkningen.
Jeg hadde kvelden før fått en telefon fra husvert Jenny, at jeg ble hentet rundt halv to. Det betydde at jeg kunne også bare slappe av i huset, helt frem til bilen kom. På forhånd hadde jeg tenkt litt på at jeg kunne risikere å måtte sjekke ut litt tidlig, for så å måtte vente, men det slapp jeg. Da kunne jeg heller fortsette å slappe av på terrassen utover formiddagen.
Ti minutter før tiden, kom det en sjåfør for å ta meg til flyplassen. Han var imponert over hvor jeg bodde, og lurte på om kayaker og alt tilhørte kun denne boligen. Det kunne jeg bekrefte, og han bemerket også hvor fint og rolig området var. Det hadde han selvfølgelig helt rett i, og dette var ikke blant de dyreste stedene i området, nærmest tvert imot. Det mange andre endte opp på dyre resorts, var jeg mest opptatt av å finne et rolig og idyllisk sted for meg selv, der jeg kunne få oppleve det mer ekte, og ikke krangle om solsenger for solbrente middeladrende australere.
Det var folk som betalte fem ganger mer enn meg på fancy resorts, og jeg kunne ikke se hva de fikk, som jeg ikke gjorde. En annen ting er naturligvis det at jeg kunne ha det veldig rolig rundt meg, med unntak av de irriterende hanene. Her er noe som slo meg. Med så smalt utvalg gjeldende ferskt kjøtt, hva med å ta hanene? Frityrstek de, og ingen merker at de nok er litt seige. Mer mat, og mindre støy. Vinn, vinn. Ikke for hanene da, men også de ble sikkert lei av å høre sin egen stemme.
Bilen skulle også plukke opp noen andre, og mens vi kjørte bortover, gikk Alannah Myles sin "Blackbird" på radioen. Ingen sydhavstoner der altså. Etter vi hadde plukket opp de andre, gikk radioen over på Pat Benatars "Love is a Battlefield".
På
flyplassen hadde jeg et hav av tid, hele førtifem minutter. Det var nemlig
ingen andre i kø, og det var ganske enkelt. Bagasjevekten var en eldgammel
manuell sak, og det fantes ingen bagasjebånd her. Ikke fikk jeg kvittering på
noe, da karen bare tok kofferten og trillet den rett inn i det lille flyet. Sikkerhetskontroll
fantes ikke, og boarding besto av en fyr som sjekket lappen din, og krysset deg
av på et papir. Det trenger ikke å være mer komplisert enn det.
Flymaskinen
var en liten Saab 340, og var ganske behagelig for de førtifem minuttene det
tok ut til Aitutaki. Denne lille øya har to tusen innbyggere, og en del
besøkende turister. Her skulle jeg være tre netter. Flott innflyging var det, og synd jeg ikke har bilder herfra.
Flyplassen her var enda mindre, og det såkalte terminalbygget var kun en tak som huset noen toaletter og stoler. Der ble jeg møtt av en trivelig fyr som het Vaa, og skulle være min husvert. Han var opprinnelig fra New Zealand, men hadde bodd noen år på Aitutaki. Han sa at det rolige livet på Rarotonga, var ingenting i forhold til her. Her gikk livet sakte, det kunne han love. Trallen med bagasjene ble dratt frem, og vi måtte bare plukke de selv. Jeg hadde kun en liten koffert, da jeg hadde satt den andre igjen i Rarotonga. Oppbevaring kostet kun $2 per døgn, og da kunne jeg bare plukke den opp når jeg var tilbake, og å sjekke den inn til New Zealand. Det blir alltid mye bagasje, og det er litt slitsomt å drasse på allting rundt omkring.
Jeg fikk også en obligatorisk blomsterkrans rundt halsen. Det hører selvfølgelig med. Bilde blir det ikke av dette heller, dessverre. Men dere kan jo prøve å forestille dere meg med blomster rundt halsen. Synes den kledde meg ganske bra. 😁
Bungalowen jeg hadde reservert, hadde fullt kjøkken, og det var tilrettelagt for å klare seg på egenhånd. Det kunne ikke passet bedre, og tror dere jammen meg ikke at jeg fant New Zealands svar på Spaghetti a la Capri? Riktignok kun pølser, men det fantes en annen boks som hadde kjøttboller. Om en ville, kunne en da kjøpt en av hver, og mikset det sammen i gryta. Jepp, så fancy er denne karen. 😛
Fant også en gigantisk biff, og da var middagen reddet.
Tilbake til huset; det lå helt ved stranden, og var den som var nærmest av de totalt fire husene.
Jeg benyttet det fine været til å legge meg ned i hengekøyen. Dere lurer sikkert på hvorfor jeg hadde sokker på? Det finnes jo alltid steder på kroppen, en normalt ikke tenker å smøre med solkrem. Føttene er en av de, og de hadde blitt helt lilla på dette tidspunktet. Da var det bedre å være på den sikre siden. I fjor måtte jeg innom en lege for noe akutt medisin etter en liten hendelse. Det gikk uten problem, men jeg trengte nå ikke å sole føttene til amputasjon. Det ville blitt særdeles upraktisk med tanke på planene i New Zealand senere. 🤷🏼♂️
Selvfølgelig også med en god bok. Jeg hadde riktignok tatt med meg ei voksenbok også. Ei uten bilder og sånn.
Den største positive overraskelsen, var selvfølgelig pusekatten som vandret rundt husene. Hun tigget for det meste etter mat, og på bildet under fikk hun virkelig snusen på sardinene mine. Selvfølgelig tømte jeg litt på en egen tallerken til henne. Hun hadde forresten er rar mjauing. Hun kurret, nesten som en fugl. Hun ble uansett skikkelig begeistret for sardiner.
Morsomt nok bodde det ei norsk dame i huset ved siden av. Hun skulle riktignok forlate øya i morgen, men hadde hatt det veldig trivelig. Hun var den første nordmannen jeg har møtt alle årene jeg har feriert på disse trakter, og hun hadde vært rundt sammen med mannen i seks uker, og heller ikke møtt nordmenn. Svensker har jeg snublet over flere ganger, men usikker på hvorfor det har være mangel på nordmenn. Er det Granka som har fristet mest?
Neste dag skulle jeg som nevnt på utflukt, og da litt rundt i lagunen, med sluttdestinasjon One Foot Island. Øya har fått navnet, da den fra luften ligner litt på en fot. Jeg fikk først kjøpt meg ferskt brød, og på veien kom jeg over en fugl som hadde en slåsskamp med en krabbe(?!) Der og da var jeg irritert for at jeg la telefonen i huset. Sånn i ettertid, gjorde det egentlig ingenting.
Jeg ble hentet av Puna (ikke Tuna, som han selv måtte påpeke flere ganger. Jeg har en mistanke om at han var mest kjent som Tuna på skolen). Dette var en lastebil, og vi ble sittende på noen benker på lasteplanet. Ikke noen setebelter her nei.
Puna og hans godt tykkfalne bror, Stick, tok oss ut i lagunen, der vi først skulle snorkle. Det var trivelig det, og det var fine korallrev, enorme muslinger og fargerike fisker.
Det ble også stopp til Honeymoon Island, en øy som foruten den flotten strandparaden frem til midten, var ikke like vakker.
One Foot Island var selvfølgelig hovedattraksjonen, og hvilket vakkert sted det var. Her stoppet vi også for en lunsj de hadde snekret sammen, og vi kunne fritt gå rundt å utforske den lille øya.
Det er synd jeg ikke har disse bildene, for jeg har aldri tatt så vakre bilder som jeg gjorde her. Jeg klarte riktignok å finne noen bildet på nettet, som var nærmest identisk med de jeg tok, da de var tatt fra samme sted.
En artig sak var at du kunne få passet stemplet på øya. Joda, de skulle ha $2 for det, men det var verdt det som et lite minne.
Turen var veldig trivelig. En ting er å reise ned til Australia. En annen er å reise ned til Rarotonga. Så var det å reise til Aitutaki i tillegg, for så å ta en tur ut til denne vakre øya. Det var herlig å tenke på hvor unikt og spennende det var å reise så fjernt, og jeg er i ettertid veldig takknemlig for muligheten til å oppleve dette. Så takk til Kim Olav. Han er jammen meg en skikkelig kjernekar.
Resten av dagen skulle selvfølgelig tilbringes i og utenfor huset. Livet her var utrolig rolig, og det skulle jeg ta del i, inkludert voksenbok uten bilder.
Min siste hele dag, var det meldt mye regn, og det gjorde det også. Vaa var innom hver morgen for å høre hvordan det gikk, og om det var noe han kunne gjøre. Jeg nevnte det tidligere, men det kan ikke sies for ofte; Vaa var den perfekte husvert og hadde en behagelig fremtoning som vekket tillit.
Det var ikke så farlig at det regnet, men jeg ble sittende inne en liten periode, når det også blåste en del. Utover ettermiddagen, klarnet det til, og jeg benyttet muligheten til å utforske lagunen med kajakk.
Nå skjønner dere sikkert hva som kommer, og jeg skal fortelle hele historien. Bildemulighetene fra kayak, var selvfølgelig store, og jeg pakket telefonen godt inn i en pose, akkurat slik jeg gjorde på Rarotonga. Jeg presset den godt i lommen på shortsen, slik at ingenting skulle falle ut.
Jeg padlet utover og bort mot Pacific Resort. Lagunen var tidvis ekstremt grunn, og det var såvidt kajakken gled over noen av korallrevene. Jeg knipset en del flotte bilder på vei bort, før jeg pakket den godt nedi shortsen (trodde jeg), og padlet tilbake. Kajakken dro jeg godt opp, og skylte av meg.
Da skulle jeg naturligvis kikke på de flotte bildene, og lurte veldig på hvor jeg hadde lagt mobilen. Etter en kort stund, måtte jeg panikkartet innse at jeg hadde aldri med meg telefonen tilbake. Nå ble jeg skikkelig bekymret, og tenkte på alt jeg hadde tapt. Alle bildene, musikk jeg skulle anmelde i løpet av de neste ukene, kontakter med mer. Nei, jeg hadde ikke backet opp alle bildene. På Cook Islands finnes det wifi hotspots du kan kjøpe, og da betaler du per GB. Det hadde kostet en formue å backe opp bildene, og derfor skulle jeg vente til New Zealand.
Lagunen var jo grunn, så jeg hoppet tilbake i kajakken og padlet rundt der jeg regnet med den falt ut. Den lå i en pose også, og den lille vinden som var, blåst inn mot stranden. Dessverre var dette lite vellykket, med mindre målet var å trø meg blodig på korallrev. Da hadde jeg to døgn uten telefon, samtidig som jeg hadde mistet mye av innholdet.
Dere lurer kanskje på hvorfor jeg ikke prøvde "Find my iPhone"? Vel, telefonen sto i flight mode... Jepp, skulle spare batteri og eventuelt datatrafikk, da Cook Islands var litt for eksotisk kostnadsmessig der, og da var kjøpt wifi greia.
Det var lite å gjøre med dette, og nå nærmet det seg kveld, og reise til New Zealand i morgen. En hel reisedag med fire flighter, og ingen underholdning fra telefonen.
Jaja, Vaa hentet med på tiden neste morgen. Ellers, det vet jeg ikke om han gjorde, for jeg hadde jo heller ingen telefon. Kanskje lærer jeg noe fra dette? Næh, heller tvilsomt.
På flyturen tilbake til Rarotonga, prøvde jeg å underholde meg selv med noen intelligente tanker. Tror ikke det var så veldig mye interessant akkurat der, og jeg hadde nå fem timer frem til jeg skulle fly til Auckland. Hva skulle jeg gjøre da? Først kunne jeg jo spasere rundt på øya, og så sjekket jeg inn koffertertene når innsjekken åpnet. Vel, det var lettere sagt enn gjort.
De måtte ha billettene mine hjem fra New Zealand. Jeg skulle jo inn, hvorfor måtte jeg vise billetter hjem til Norge om tre uker? Slik var det bare. Jeg forklarte at jeg hadde mistet telefonen, og jeg klarte dessverre ikke å koble laptopen til de dårlige nettene de hadde der. Dama var kjempehyggelig hun, men det ble litt frem og tilbake, og sjefen hennes tok en telefon til immigrasjonen i New Zealand. Etter en stund klarte jeg endelig å koble til laptopen, og jeg kunne vise henne billetten min. Da jeg kunne jeg lett stresset puste ut, og jeg gikk rett til The Islander Hotel rett over gaten.
Der var det happy hour hele dagen, og jeg kunne få drinker til $10 per stk. New Zealand dollar ligger i dag rett under seks kroner.
Tross alt i Polynesia, og da skulle jeg ha fargerike drinker, med blomster til pynt. Det fikk jeg, og vips så slappet jeg ganske godt av. Mmmmm.....
Lunsj ble en satay pizza? Rart, ikke sant? Det var kylling, en spesiell ost, peanøttsaus og tranebærsyltetøy, og det smakte helt vidunderlig. Hvem skulle trodd det? Vel, jeg hadde jo i utgangspunktet troen, ellers hadde jeg aldri bestilt den.
Da kunne jeg endelig bevege meg tilbake til flyplassen. Siden det var en internasjonal flight, var det en liten sikkerhetskontroll. En liten tur på tax free, og jeg fant en billig flaske rom. $35 kostet den her, og samme kostet over $50 på tax free i New Zealand. Denne var produsert av Bundaberg i Australia, der jeg var på omvisning i fjor. Dermed var det ekstra kjekt å kjøpe denne, da den finnes ikke på våre trakter. I tilleg "overproof" med 57,5 % alkohol. Størrelsen var dessverre 1,125 liter, og denne må da deklareres inn til Norge på vei hjem. Det ser ikke til å bli mer enn noen usle tiere, så det skal jeg stå i.
Jeg hadde booket kun økonomi ned til Auckland. Prisforskjellen var hinsides, og jeg skulle alltids overleve fire timer her. Før boarding derimot, ble jeg ropt opp på høytaleren. Hva var det nå da?
Jo, immigrasjonen til New Zealand ville ha mer informasjon, for de hadde kun lagt inn flighten min fra Auckland til Singapore. De ville nå ha hele reiseruten. Det var riktignok ingenting å bekymre seg over, ble jeg fortalt.
Air New Zealand hadde en Dreamliner på denne ruten, og jeg satt overraskende behagelig. Det var enormt med småbarn rundt, og alle hylte og skrek. Denne karen er ikke vant med dette, og hodetelefonene jeg fikk utdelt, hjalp lite. De overdøvde til og med Ross på Friends. Etter to episoder, spurte jeg meg selv hvorfor jeg ikke brukte mine egne ørepropper? Tosk, Kim Olav, hvorfor kom du ikke på dette før? De funket jo helt perfekt, og ble resten av turen en "breeze".
Ingen spørsmål i immigrasjonen, og jeg gikk inn for å deklarere fjellskoene mine. Dette har jeg alltid måttet gjøre, da en av spørsmålene på landingskortet, går på akkurat dette. Har aldri vært et problem dog.
Agenten fant litt jord og dritt på de, og ba meg vente en kort periode mens hans vasket de. Etter ti minutter kom han tilbake, og uttalte "we have a problem". NEI, gi deg! Ikke mer nå!!! En ting var jord som var under, men det var masse frø og lignende ting på innsiden, og de hadde satt seg i små lommer. Han hadde holdt på i ti minutter, og var ikke ferdig med den ene skoen engang.
Jeg hadde jo kort connection til Christchurch, og grunnet det kunne jeg ikke bruke transfer for koffertene, men måtte ta de selv til innenriksterminalen og levere de innen fristen. Jeg kunne selvfølgelig kaste skoene, men det var uaktuelt å kjøpe nye nå. Det hadde ikke blitt lett å gå inn. De kunne behandle de for $85, men det tok for lang tid.
Da foreslo han at jeg kunne bli med inn på området deres, og vi kunne jobbe med hver vår sko. Det virket som et godt forslag, og jeg ble med inn døra som sa "autorized personell only". Så der sto vi mer hver vår sko, og hver vår pinsett. Det var faktisk ganske koselig og en morsom opplevelse. Vi kom i mål, og han sa seg fornøyd med skoene. Han fulgte meg helt ut til terminalen, og pekte og forklarte slik at jeg kunne komme meg kjappest frem til den andre terminalen. Fantastisk service, og han hadde tross alt en jobb å gjøre.
Premium check-in kunne jeg bruke. Det var ingen kø, og jeg klarte til og med å få meg mat i loungen. Selvfølgelig ingen bilder. Det var forresten ingen krav på væske i sikkerhetskontrollen innad i New Zealand, så hele flasken med rom gikk uforseglet gjennom kontrollen.
Her fungerte også prioritet på bagasjen veldig, da koffertene mine kom superkjapt. Litt ekstra behagelig når jeg allerede hadde kort med tid.
På neste fly leste jeg heller voksenboken min, og flighten ned til Christchurch gikk ganske greit. Jeg hadde på forhånd pugget hvor hotellet var, for jeg hadde jo heller ingen kart til å hjelpe meg. Det var nå sent, men i morgen skulle jeg endelig få meg en ny telefon. Det ble mye på en gang, men jeg har funnet ut at det meste ordner seg til slutt.
Jeg hadde det uansett veldig fint på Aitutaki også, og dette var virkelig flotte steder. Annerledes enn hva jeg normalt gjør, men litt derfor var det også både interessant og nyttig. Nå skulle det bli litt mer tradisjonell (for meg) ferie.
Herleg historie, og fantastiske bilete sjølv om dei ikkje er dine:-)
SvarSlett