[2019] Dag 7: Ønskereprisen

Ønskereprisen... Høres litt "Erik Bye-aktig" ut, men det skulle være litt mer spennende enn så. Da jeg var i Australia i 2017, tok jeg turen opp til Blue Mountains, der jeg fant en tur som var ganske heftig. Beregnet til over ni timer (da jeg måtte ufrivillig starte et annet sted, grunnet en øvelse med helikopter), men jeg var tilbake innen syv. Denne gang hadde jeg satt som mål å fullføre innen fem og en halv. Definitivt et litt hårete mål, da det er veldig mye bakker. Samtidig virket det langt fra urealistisk. Litt må jeg utfordre meg selv. Siden jeg ikke hadde gjort det nok med fallskjermhoppingen i går, ikke sant? 😅

John hadde igjen satt ut frokost til meg, og i dag sto den store boksen med Vegemite klar. En iskaffe og noen smørbrød, og jeg satte meg i bilen så snart som mulig.

Det var tidlig, og verken John eller Sharryn hadde kommet seg opp. Det ville ta meg nærmere to timer å komme frem til hvor jeg skulle starte, og med tanke på lengden på turen, ville jeg ikke være for sen. Det å vandre rundt sent på kvelden, er ikke særlig stas. Her var det jo full sommer, og hodelykt var ikke det første jeg tenkte på å ta med meg i kofferten.

Jeg kjente ikke igjen området jeg kjørte i, før jeg støtte på parkeringsplassen. Den vekket gode minner, og jeg skiftet kjapt over til turantrekk. Dette var en liten plass, og et stykke unna besøkssenteret, der alle utenlandske turistene samlet seg rundt gjerdene. Jada, jeg vet at også jeg er en utenlandsk turist. Men jeg prøver å late som jeg er litt kulere enn de som vandrer rundt med fjerne blikk, og selfiestanger i hånden.

Det var en liten digresjon, så tilbake til parkeringsplassen, der jeg nå hadde skiftet. Fra der gikk turen ned til det de kalte "Grand Canyon". Et mye mindre juv enn det mer kjente i USA.



Her kjente jeg igjen hver eneste meter. Dette ble virkelig en reprise, og jeg syntes det var stas å være så langt unna Norge, og samtidig kjenne at jeg fikk på kjente trakter. Nesten som å gå på fjellene rundt Jørpeland, skjønt naturen var naturligvis drastisk annerledes.



På veien ned, møtte jeg (eller mer nøyaktig, fikk forbi) en håndfull andre, som også hadde lagt ut på tur. De skulle nok ikke særlig langt, da de fremsto litt mer behagelig anlagt i stilen. Eller kanskje det var bare var jeg som var litt mer "klein cool guy", i min quick-dry Endurance-skjorte og store fjellsko. 😎



Temperaturen var blitt ganske passelig, det vil si rundt tjuefem grader, og etterhvert ble det nærmere tretti, spesielt nede i dalen. Formen min var ganske bra, selv om jeg hadde problemer med å sove på natta. Uansett, jeg spratt lett nedover bakkene, og følte at målet mitt om fem og en halv time, det skulle være oppnåelig.







Ikke bare var det god sommervarme, det var også helt blå himmel. I motsetning til forrige gang, hadde jeg ikke bare smurt meg med solkrem i bilen, men jeg hadde også tatt med mer i sekken. Det ser ut til at jeg endelig har lært. Vi får se hvor lenge det varer...





Etter snaue førti minutter, var jeg fremme til Rodriguez Pass. En sti som skulle ta meg dypere inn i dalen, og langt unna de mer enkle stiene der andre også gikk. Til venstre for skiltet, gikk det nemlig en bratt bakke opp til en annen parkeringsplass, og denne lille runden, var populær blant mange. Jeg regnet med at det var nok opp der, de aller fleste hadde tenkt seg. Men ikke denne gutten nei. Er man norsk, så er man norsk. Dette kan vi.





Nede ved bekken, kom jeg på jeg stoppet for en kjapp drink forrige gang, og da med Pepsi Max. Jeg husket ikke helt bildet, men prøvde allikevel å gjenskape det. Pepsi Max hadde jeg ikke i dag, men en Monster fikk være en grei erstatning.



Og sånn var altså bildet fra 2017. Ikke helt likt akkurat, men en ser kanskje at det var tatt på samme sted.



Forrige gang kom jeg også over en kreps i ferskvannet. Jeg speidet godt i dag, men klarte ikke å se noen denne gang. Det virket å være litt mindre vannstand i år, og Australia har jo slitt enormt med tørke de siste årene. Noe også TV-reklamen har minnet meg på, nesten hver gang jeg har skrudd på.





Det var nå litt fuktig også, men det gjorde aldeles ingenting. Jeg hadde tatt med meg godt med væske, og jeg følte at dette gikk virkelig unna. Ikke minst var jeg litt forundret over hvor lett hele turen kjentes. Kunne jeg være i enda bedre form enn hva jeg på forhånd trodde?





Australia er jo kjent for å ha masse giftige dyr, men det var dessverre lite å spore her. Ingen slanger, og heller ikke noen kenguru som skulle yppe til slåsskamp. Edderkopper på størrelse med en liten konebil, var det heller ikke noe spor av. Noen lettskremte reptiler, samt noen fugler var det eneste. Skulle jeg ha noe spenning på det området, måtte jeg nok lete andre steder. Istedet skulle jeg reise til Cook Islands og New Zealand, steder med absolutt ingen form for farlige dyr. Ikke det at jeg absolutt må ha det, men det er jo litt kult da. Så lenge jeg slipper unna med livet i behold, selvfølgelig. Det er ikke særlig kult å være død, går det rykter om...



Selvfølgelig måtte jeg ta lunsjen min, også på samme sted som sist. Skal det være en reprise, skal det gjøres skikkelig. Derimot må jeg innrømme at innholdet i lunsjen, var litt annerledes.



Ikke lenge etter, gikk jeg forbi Junction Rock og nærmet meg fjellsiden igjen. Fantastisk lite fossefall, og jeg husker at jeg ble litt nedslått for to år siden, da jeg så hvor høyt opp det var. På det tidspunktet hadde jeg allerede gått ganske mange høydemeter opp igjen, og jeg var nesten helt kaputt.



I dag kjentes det ganske derimot lett, og jeg gyv på. Godt motivert og med godt humør.



Jeg møtte absolutt ingen andre mennesker nede i selve dalen. Det nærmeste var en rødsprengt australer, som var på vei opp da jeg var på vei ned. Han lurte litt på hvor langt det var igjen. Jeg hadde nærmest jogget nedover, og sa som det var, at jeg hadde gått rundt i rundt femti minutter. Jeg har en mistanke om at han brukte mye mer enn det, før han kom seg tilbake. Men han var ung, og hadde sikkert bare godt av å få litt fart på pulsen. 😬





Dramatisk natur, og jeg elsker hvor stort allting er, spesielt sammenlignet med hjemme i Norge. Vi er egentlig litt små på flere måter. Australia minner veldig mye om USA, der alt er mange ganger større, uansett hvor du er. Veier, byer, natur, biler, ja absolutt alt.



Nesten på toppen, og skiltet beskrev en åtte timers tur frem til der jeg startet. Eller faktisk, så var Evans Lookout litt nærmere, da jeg tok en omvei rundt Grand Canyon. Det var ikke i nærheten åtte timer jeg hadde gått frem til nå.

Disse beregningene på brukt tid, må være myntet på middeladrende, overvektige, kinesiske damer med solparasoll. Hovent sagt? Kanskje, men jeg har en liten mistanke om at jeg er ikke så veldig langt unna sannheten akkurat der.





Av reptiler, var dette den eneste jeg klarte å snike et lite bilde av. Dette var nesten mot slutten, og mulig denne krabaten var litt mer vant med mennesker. Den var riktignok litt skeptisk til hva som foregikk, og den så ut til å være klar for flukt.





Og da var jeg ferdig. Hva ble resultatet? Klarte jeg målet mitt, eller måtte jeg gi opp i den bratte stigningen mot slutten, der føttene skulle komme seg opp hundrevis av høydemeter, etter flere timer i kjapp gange?

Neida, her ble det gull! Fire timer og nitten minutter. Hurra!



Flink, gutt, Kim Olav! Flink gutt!



Noe som ikke kan understrekes nok, er viktigheten av gode sko. En ting er å unngå blemmer, samt å holde føttene såpass godt fast at det ikke sliter på kreftene. En annen ting er at skoene er såpass høye, at du unngår å vrikke noe. Mine LaSportiva fjellsko, var litt dyre, og jeg har klart å slite de ganske godt ned på forholdsvis kort tid, men de leverer knallbra! De er lette, og holder passelig temperatur, både på sommer og vinter. Nye må nok kjøpes inn til neste år, men den tid den sorg. For lommeboka altså. Jeg elsker å kjøpe sko.



Noen kalte meg skofreak her på jobb en gang. Jeg vil bare presisere at jeg foretrekker skoentusiast.

Hva skulle jeg gjøre nå da? Turen ble ferdig altfor fort. Det å gå videre, var kanskje i drøyeste laget. Det gikk fort, men turen var lang og forholdsvis krevende. Sulten var jeg blitt, og da syntes jeg det var akseptabelt å trykke en hel pizza i trynet. Og det gjorde jeg også.



Jeg hadde egentlig ingen planer om å gå noe mer neste dag, men etter pizzaen var fortært, og jeg hadde også fått litt ekstra snacks, fikk jeg såpass dårlig samvittighet, at jeg umiddelbart begynte å se etter en kort tur i morgen formiddag. Cheers mates!