Som jeg nevnte i går, følte jeg at jeg måtte gå en liten tur, også i dag. Det var nok en kombinasjon av min iver på å trykke i meg snacks, men like mye det at jeg måtte få litt ut av dagen også. Det var ikke alltid jeg trengte masse planer, men det var heller ikke noe alternativ å vandre rundt forvirret, som en kenguru uten peiling på hvor den skulle hoppe.
Været her oppe i Blue Mountains, var det ingenting å utsette på. Morgennyhetene kunne derimot melde at i Sydney, der var det tett med røyk. Skogsbranner litt utenfor hadde blåst inn mot byen, og spesielt folk med allergi og astma, ble anbefalt å holde seg inne. Heldigvis så jeg lite av det her oppe.
Og akkurat som jeg husket forrige gang, var Katoomba en liten og trivelig by, og ikke minst utrolig enkel å navigere seg rundt.
Første stopp ble nede ved turistkontoret, som lå rett ved den kjente formasjonen "Three Sisters". Vi kommer tilbake til akkurat det litt senere. Da jeg hadde jo vært også her tidligere, droppet jeg å trykke meg sammen med alle de asiatiske turistene, som skulle ta selfier ved utkikkspunktet. Det har alltid fristet å skikkelig photobombe noen i slike settinger, men jeg har nok ikke frekkheten til akkurat det. Gi meg noen år til, så skal jeg være der.
Jeg kunne ikke huske å ha kjøpt noen souvenirer forrige gang, og dermed måtte jeg nå handle inn en t-skjorte og en caps. Spesiet siden jeg ikke har mer enn hundretalls t-skjorter, og flere capser enn fingrer. Men jeg hadde jo ikke den t-skjorta, eller den capsen, må en skjønne.
Dagens lille tur skulle ikke bli særlig voldsom. Jeg fant et lite startpunkt der jeg ikke hadde vært tidligere.
Også her gikk det kraftig nedover og ned i selve dalen. Som nevnt, hadde jeg ikke vært her forrige gang, på et eller annet punkt, skulle stien krysse en annen, som skulle være velkjente trakter for undertegnede.
Det fineste med å gå rundt slik, er den stillheten du opplever. Joda, jeg traff jo iblant noen andre som også likte å røre litt på skrotten, men det var for det meste lange perioder der jeg var helt for meg selv. Jeg er en av de som synes at naturen mister litt av sjarmen, når det føles som du er midt i rushtiden. Kø opp Preikestolen, med tonnevis av treige turister på søndagstur i smoking og finsko, det er ikke særlig naturlig. Samtidig synes nok sånne folk at jeg er i overkant plagsom, med mine "skikkelige" sko, og teknisk skjorte. Jeg vil allikevel påstå jeg "vinner" den konkurransen.
Jeg tror det var enda varmere i dag enn i går, men det var vanskelig å vurdere nøyaktig, da temperatur og luftfuktighet, endret seg med antall høydemeter.
Hva disse inngraveringene i treet var for noe, fant jeg aldri ut av. For alt jeg vet, kunne det bare være Mr. and Mrs. Aussie Lovers, som graverte noe inn på en kjærlighetstur i 1955. Ser ut som det står D+L=hjerte.
Nede i dalen, gikk det videre opp, og jeg gikk på en ny og ukjent sti. Jeg husket at det var noe som het Giant Stairway, en kolossal trapp som gikk kraftig oppover, helt til toppen. Minnes jeg rett, droppet jeg den forrige gang, og gikk heller opp et annet sted.
I dag derimot, hadde jeg ingen problemer med å komme meg opp. Det var interessant å observere hvor mye turister det var rundt på utkikkspunktet, og jeg møtte en del helt mot slutten. En skulle derimot ikke mange hundre meter fra parkeringsplassen, før det ble tynt. Og så fort du kom inn i noe som kunne ligne på skog og natur, da var det mer eller mindre tomt for mennesker.
Jeg tror det må være en norsk greie, der vi alltid skal gå tur. De fleste andre så seg fornøyd med å gå med høyhælte sko, ta noen bilder med sommerkjolen på, og så gå tilbake til bilen. Naturen nytes best på avstand?
Giant Stairway var forsåvidt bratt, men langt så krevende som advarslene skulle ha det til. De aller fleste ville nok ikke hatt noe problem med å komme seg opp.
Her var altså selve formasjonen Three Sisters. Det var denne de fleste kom for å fotografere, og til og med egne busser var satt opp. Litt usikker på om denne formasjonen i seg selv var verdt en hel tur i seg selv. For meg var det totalpakken, og turmuligheten som var spennende. Mulig jeg har blitt litt bortskjemt med naturopplevelser? Kanskje er det mange som ikke ser noe annet enn murhus og byliv i hverdagen sin? Litt skjev vinkel, men de som er interessert, kan sjekke ut tidlige innlegg fra 2017.
Etter drøye to timer, var jeg tilbake i bilen. Det var altså ikke en veldig lang tur, skjønt jeg gikk nok ganske fort. Jeg hadde dermed god tid til andre gjøremål.
I dag var forresten Halloween. På Coles hadde de markert dette på artig vis. Denne dama hadde fått ansvar for å spørre om folk ville ha poser. Australia har blitt strenge på dette med plastposer, og de skal nå ikke være tilgjengelig for folk, men en må aktivt spørre etter. Hun her forsto nok hva jeg ville, for jeg kikket litt febrilsk rundt etter poser. Men morsomme dekorasjoner, det skal de ha.
Jeg hadde også skaffet meg handlenett, og fremover kunne bruke det samme om igjen. Som vanlig, la jeg det derimot igjen i bilen.
Da jeg var skikkelig sulten akkurat nå, tok jeg godt i til lunsj. Halloween donuts, stor iskaffe, og to pizzaboller. Puh, masse kalorier for denne karen i dag, men er det ferie, ja så er det ferie.
Det begynte å bli litt smått varmt utover ettermiddagen. Dere tenker sikkert at dette ikke var uvanlig for Australia, og det var det ikke heller. Men til å være 31. oktober, var dette unormalt varmt. Teknisk sett var det vår nå, og de heftigste temperaturene skulle ikke komme før over nyåret.
Jeg tok inn på et hotell som het Value Suites, og lå rett utenfor Penrith. Det var midt mellom Blue Mountains og Sydney, og i morgen kveld skulle jeg allerede forlate Australia for denne gang.
Dagens lille tur skulle ikke bli særlig voldsom. Jeg fant et lite startpunkt der jeg ikke hadde vært tidligere.
Også her gikk det kraftig nedover og ned i selve dalen. Som nevnt, hadde jeg ikke vært her forrige gang, på et eller annet punkt, skulle stien krysse en annen, som skulle være velkjente trakter for undertegnede.
Det fineste med å gå rundt slik, er den stillheten du opplever. Joda, jeg traff jo iblant noen andre som også likte å røre litt på skrotten, men det var for det meste lange perioder der jeg var helt for meg selv. Jeg er en av de som synes at naturen mister litt av sjarmen, når det føles som du er midt i rushtiden. Kø opp Preikestolen, med tonnevis av treige turister på søndagstur i smoking og finsko, det er ikke særlig naturlig. Samtidig synes nok sånne folk at jeg er i overkant plagsom, med mine "skikkelige" sko, og teknisk skjorte. Jeg vil allikevel påstå jeg "vinner" den konkurransen.
Jeg tror det var enda varmere i dag enn i går, men det var vanskelig å vurdere nøyaktig, da temperatur og luftfuktighet, endret seg med antall høydemeter.
Hva disse inngraveringene i treet var for noe, fant jeg aldri ut av. For alt jeg vet, kunne det bare være Mr. and Mrs. Aussie Lovers, som graverte noe inn på en kjærlighetstur i 1955. Ser ut som det står D+L=hjerte.
Nede i dalen, gikk det videre opp, og jeg gikk på en ny og ukjent sti. Jeg husket at det var noe som het Giant Stairway, en kolossal trapp som gikk kraftig oppover, helt til toppen. Minnes jeg rett, droppet jeg den forrige gang, og gikk heller opp et annet sted.
I dag derimot, hadde jeg ingen problemer med å komme meg opp. Det var interessant å observere hvor mye turister det var rundt på utkikkspunktet, og jeg møtte en del helt mot slutten. En skulle derimot ikke mange hundre meter fra parkeringsplassen, før det ble tynt. Og så fort du kom inn i noe som kunne ligne på skog og natur, da var det mer eller mindre tomt for mennesker.
Jeg tror det må være en norsk greie, der vi alltid skal gå tur. De fleste andre så seg fornøyd med å gå med høyhælte sko, ta noen bilder med sommerkjolen på, og så gå tilbake til bilen. Naturen nytes best på avstand?
Giant Stairway var forsåvidt bratt, men langt så krevende som advarslene skulle ha det til. De aller fleste ville nok ikke hatt noe problem med å komme seg opp.
Her var altså selve formasjonen Three Sisters. Det var denne de fleste kom for å fotografere, og til og med egne busser var satt opp. Litt usikker på om denne formasjonen i seg selv var verdt en hel tur i seg selv. For meg var det totalpakken, og turmuligheten som var spennende. Mulig jeg har blitt litt bortskjemt med naturopplevelser? Kanskje er det mange som ikke ser noe annet enn murhus og byliv i hverdagen sin? Litt skjev vinkel, men de som er interessert, kan sjekke ut tidlige innlegg fra 2017.
Etter drøye to timer, var jeg tilbake i bilen. Det var altså ikke en veldig lang tur, skjønt jeg gikk nok ganske fort. Jeg hadde dermed god tid til andre gjøremål.
I dag var forresten Halloween. På Coles hadde de markert dette på artig vis. Denne dama hadde fått ansvar for å spørre om folk ville ha poser. Australia har blitt strenge på dette med plastposer, og de skal nå ikke være tilgjengelig for folk, men en må aktivt spørre etter. Hun her forsto nok hva jeg ville, for jeg kikket litt febrilsk rundt etter poser. Men morsomme dekorasjoner, det skal de ha.
Jeg hadde også skaffet meg handlenett, og fremover kunne bruke det samme om igjen. Som vanlig, la jeg det derimot igjen i bilen.
Da jeg var skikkelig sulten akkurat nå, tok jeg godt i til lunsj. Halloween donuts, stor iskaffe, og to pizzaboller. Puh, masse kalorier for denne karen i dag, men er det ferie, ja så er det ferie.
Det begynte å bli litt smått varmt utover ettermiddagen. Dere tenker sikkert at dette ikke var uvanlig for Australia, og det var det ikke heller. Men til å være 31. oktober, var dette unormalt varmt. Teknisk sett var det vår nå, og de heftigste temperaturene skulle ikke komme før over nyåret.
Jeg tok inn på et hotell som het Value Suites, og lå rett utenfor Penrith. Det var midt mellom Blue Mountains og Sydney, og i morgen kveld skulle jeg allerede forlate Australia for denne gang.
Vil dere forresten høre noe artig? Eller rettere sagt, lese noe artig? Fra jeg var i Australia og New Zealand i 2017, har jeg siden brukt rett under 10% av livet mitt her nede. En fiffig liten fun fact der altså. Helt nøyaktig 9,68%.
Neste morgen tok jeg meg god tid på morgenen. Da planene var få, føltes det ikke nødvendig å stresse noe særlig. Selvfølgelig hadde jeg noe planlagt, for nå var det tid for nye sko! Jepp, it was OUTLET TIME! (Prøv å forestill dere en sånn fancy seiersmusikk her).
Outleten lå ikke så altfor langt unna, og hadde det ikke vært for at jeg måtte pakke kofferter og reise til Cook Islands, hadde jeg sikkert handlet mer. Men etter Cook Islands (der jeg også skulle fly innenriks), skulle jeg videre til New Zealand, og jeg kunne ikke dra rundt med altfor mange kofferter heller.
Planen var å finne noen sko jeg kunne løpe litt i, og ikke bare noen med kule farger og design, slik som pleier å være normalt for mitt vedkommende. Det var nå planen, men det ble til slutt ikke helt sånn. Spesielt når jeg øynet disse hos Nike.
Herregud, sjekk de da. For noen fargekombinasjoner, for et design. Disse hadde alt. Rett og slett drømmesko, og jeg at hadde jeg ikke kjøpt disse, hadde jeg angret resten av livet. Jepp, de ble med videre. Andre sko fikk jeg heller lette etter senere.
Foruten noen tursokker, kjøpte jeg ikke noe mer akkurat nå. Og husk, jeg er ikke skofreak, det heter skoentusiast. Bare for å ettertrykkelig presisere det.
Jeg hadde utrolig god tid til flyet, som ikke gikk før klokken ni i kveld. Samtidig burde jeg ha bilen tilbake før klokken var fem, for å unngå å betale ekstra timer for bruken. Skulle jeg bare kjøre rundt uten mål og mening, eller skulle jeg bare henge rundt på flyplassen?
Jeg gikk for det siste. Leverte kjapt fra meg bilen, og gikk til innsjekk. Jeg var tydeligvis den første som sjekket inn til denne flighten med Air New Zealand fra Sydney til Rarotonga. Agenten måtte ringe for å kunne åpne bagasjeleveringen, men han var mer enn villig til å gjøre det. Jeg sjekket inn to kofferter i dag, og etter få minutter var jeg ferdig.
Hadde Australia problemer med tvangsekteskap fra andre kulturer? Skiltet på toalettet vitnet om det. Heldigvis har de også strenge straffer mot akkurat dette, og kanskje var dette det lille ekstra som skulle til, før en ble forsøkt tvangssendt gjennom immigrasjonen.
Boardingkort ble utstedt, og jeg fant ut jeg fikk ta en tur til Air New Zealands lounge. Jeg hadde vært innom der tidligere en gang, men tror ikke jeg hadde særlig god tid den gang.
Det hadde jeg nå, og jeg fant fort frem til mat og bobler.
Burgeren ble lagd "on the go" av en egen kokk. Han jobbet nok for "Alternative Meat Co.", da dette var en vegetarburger som ble markedsført derfra. Den smakte helt OK, men jeg hadde nok foretrukket ekte kjøtt. Ikke nødvendigvis for smaken, men konsistensen. Jeg får det ikke helt til å stemme. Miljø og trend satt til side, jeg vil ha ekte kjøtt. Men hva kan en forvente fra en fyr fra ei bygd i Rogaland?
Etter en liten stund, gikk jeg for noe mer tradisjonelt. Air New Zealand markedsfører hjemlandet, og det var poteter, lam og grønne erter, samt en lokal cider. Det smakte veldig bra alt sammen.
Etter litt frem og tilbake på flyplassen, nærmet det seg boarding. Jeg skulle altså til Cook Islands, og hovedøya Rarotonga. Midt i stillehavet, og i hjertet av Polynesia. En kan vel trygt si, at en kommer ikke særlige lenger unna Norge enn dette, med unntak av Sydpolen. Cook Islands lå også på andre siden av datolinjen, noe som betydde at selv om vi flydde fra Sydney på fredag kveld, ville vi ankomme tidlig fredag morgen på Rarotonga. Artig.
Neste morgen tok jeg meg god tid på morgenen. Da planene var få, føltes det ikke nødvendig å stresse noe særlig. Selvfølgelig hadde jeg noe planlagt, for nå var det tid for nye sko! Jepp, it was OUTLET TIME! (Prøv å forestill dere en sånn fancy seiersmusikk her).
Outleten lå ikke så altfor langt unna, og hadde det ikke vært for at jeg måtte pakke kofferter og reise til Cook Islands, hadde jeg sikkert handlet mer. Men etter Cook Islands (der jeg også skulle fly innenriks), skulle jeg videre til New Zealand, og jeg kunne ikke dra rundt med altfor mange kofferter heller.
Planen var å finne noen sko jeg kunne løpe litt i, og ikke bare noen med kule farger og design, slik som pleier å være normalt for mitt vedkommende. Det var nå planen, men det ble til slutt ikke helt sånn. Spesielt når jeg øynet disse hos Nike.
Herregud, sjekk de da. For noen fargekombinasjoner, for et design. Disse hadde alt. Rett og slett drømmesko, og jeg at hadde jeg ikke kjøpt disse, hadde jeg angret resten av livet. Jepp, de ble med videre. Andre sko fikk jeg heller lette etter senere.
Foruten noen tursokker, kjøpte jeg ikke noe mer akkurat nå. Og husk, jeg er ikke skofreak, det heter skoentusiast. Bare for å ettertrykkelig presisere det.
Jeg hadde utrolig god tid til flyet, som ikke gikk før klokken ni i kveld. Samtidig burde jeg ha bilen tilbake før klokken var fem, for å unngå å betale ekstra timer for bruken. Skulle jeg bare kjøre rundt uten mål og mening, eller skulle jeg bare henge rundt på flyplassen?
Jeg gikk for det siste. Leverte kjapt fra meg bilen, og gikk til innsjekk. Jeg var tydeligvis den første som sjekket inn til denne flighten med Air New Zealand fra Sydney til Rarotonga. Agenten måtte ringe for å kunne åpne bagasjeleveringen, men han var mer enn villig til å gjøre det. Jeg sjekket inn to kofferter i dag, og etter få minutter var jeg ferdig.
Hadde Australia problemer med tvangsekteskap fra andre kulturer? Skiltet på toalettet vitnet om det. Heldigvis har de også strenge straffer mot akkurat dette, og kanskje var dette det lille ekstra som skulle til, før en ble forsøkt tvangssendt gjennom immigrasjonen.
Boardingkort ble utstedt, og jeg fant ut jeg fikk ta en tur til Air New Zealands lounge. Jeg hadde vært innom der tidligere en gang, men tror ikke jeg hadde særlig god tid den gang.
Det hadde jeg nå, og jeg fant fort frem til mat og bobler.
Burgeren ble lagd "on the go" av en egen kokk. Han jobbet nok for "Alternative Meat Co.", da dette var en vegetarburger som ble markedsført derfra. Den smakte helt OK, men jeg hadde nok foretrukket ekte kjøtt. Ikke nødvendigvis for smaken, men konsistensen. Jeg får det ikke helt til å stemme. Miljø og trend satt til side, jeg vil ha ekte kjøtt. Men hva kan en forvente fra en fyr fra ei bygd i Rogaland?
Etter en liten stund, gikk jeg for noe mer tradisjonelt. Air New Zealand markedsfører hjemlandet, og det var poteter, lam og grønne erter, samt en lokal cider. Det smakte veldig bra alt sammen.
Etter litt frem og tilbake på flyplassen, nærmet det seg boarding. Jeg skulle altså til Cook Islands, og hovedøya Rarotonga. Midt i stillehavet, og i hjertet av Polynesia. En kan vel trygt si, at en kommer ikke særlige lenger unna Norge enn dette, med unntak av Sydpolen. Cook Islands lå også på andre siden av datolinjen, noe som betydde at selv om vi flydde fra Sydney på fredag kveld, ville vi ankomme tidlig fredag morgen på Rarotonga. Artig.
Dette kom også til å bli spennende, for det å være alene på et slikt sted, var nytt for meg. Det ville bli annerledes, og jeg var spent om jeg kom til å like det, eller om det bare bøe bortkastet og kjedelig. Tiden vil vise.
Boarding ble litt forsinket, og det samme ville avgangen. Samtidig kunne kapteinen melde at de drøye seks timene flighten var beregnet til, ville ikke bli mer enn fem. En usedvanlig kjapp flight med andre ord.
Jeg fant fort frem til 6K, et vindusete på (ikke overraskende) sjette rad.
Prisforskjellen var overkommelig, og da det var en nattflight, punget jeg ut for business på denne avgangen. Det at det også var en nattflight, gjorde det veldig lite fristende å sitte timesvis i økonomi. En skal ikke bare ha det behagelig på ferien, men også på veien dit. Jeg har jo blitt en bortskjemt tulling, og det er samtidig for sent å endre det nå. Jeg nå derfor bare holde det gående. "It's only logical", som den ærverdige Spock ville sagt.
Air New Zealand serverte også ekte champagne, i form av en Laurent Perrier.
Middagen så også grei ut (som om jeg ikke hadde spist nok i loungen), og jeg gikk for and til hovedrett.
Og også her var det Friends innlagt, og da var jo lykken komplett. Jeg tror jeg kunne levd et helt liv på godt mat og drikke, samt Friends. Blir ikke særlig bedre enn det.
Forretten var laks, men tilbehøret var ikke helt min greie.
Ellers var crewet helt topp. Fantastisk service, samtidig som de hadde et mennesklig touch, og det var heller ikke for formelt. Anden smakte derimot knallbra, og jeg fikk også en fin iskrem til dessert.
Med en så kort flight, der natten igjen forsvant i tidsforskjell, prøvde jeg uansett å få litt søvn. Ikke særlig vellykket, men det fikk bare være. Jeg lå nå uansett godt.
Litt duppet jeg nok av, og våknet til soloppgang i Stillehavet. Snart skulle vi lande på Rarotonga.
Boarding ble litt forsinket, og det samme ville avgangen. Samtidig kunne kapteinen melde at de drøye seks timene flighten var beregnet til, ville ikke bli mer enn fem. En usedvanlig kjapp flight med andre ord.
Jeg fant fort frem til 6K, et vindusete på (ikke overraskende) sjette rad.
Prisforskjellen var overkommelig, og da det var en nattflight, punget jeg ut for business på denne avgangen. Det at det også var en nattflight, gjorde det veldig lite fristende å sitte timesvis i økonomi. En skal ikke bare ha det behagelig på ferien, men også på veien dit. Jeg har jo blitt en bortskjemt tulling, og det er samtidig for sent å endre det nå. Jeg nå derfor bare holde det gående. "It's only logical", som den ærverdige Spock ville sagt.
Air New Zealand serverte også ekte champagne, i form av en Laurent Perrier.
Middagen så også grei ut (som om jeg ikke hadde spist nok i loungen), og jeg gikk for and til hovedrett.
Og også her var det Friends innlagt, og da var jo lykken komplett. Jeg tror jeg kunne levd et helt liv på godt mat og drikke, samt Friends. Blir ikke særlig bedre enn det.
Forretten var laks, men tilbehøret var ikke helt min greie.
Ellers var crewet helt topp. Fantastisk service, samtidig som de hadde et mennesklig touch, og det var heller ikke for formelt. Anden smakte derimot knallbra, og jeg fikk også en fin iskrem til dessert.
Med en så kort flight, der natten igjen forsvant i tidsforskjell, prøvde jeg uansett å få litt søvn. Ikke særlig vellykket, men det fikk bare være. Jeg lå nå uansett godt.
Litt duppet jeg nok av, og våknet til soloppgang i Stillehavet. Snart skulle vi lande på Rarotonga.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar