[2019] Dag 10, 11, 12 og 13: Rarotonga

Klokken nærmet seg seks på fredag morgen. Jeg nevnte jo i forrige innlegg at Cook Islands lå på andre siden av datolinjen, og det gjorde dette til mitt livs lengste fredag. Etter en hel fredag, våknet jeg opp til en ny fredag. Litt usikker på om jeg våknet, for jeg fant aldri ut av om jeg sovnet i løpet av denne flighten. Det som var sikkert, var at det kom til å bli en lang dag.

Rarotonga er den største øya blant de som utgjør Cook Islands. Terminalen var ikke store greiene, og det fantes ingen broer. Air New Zealand hadde en egen trappegang satt opp, slik at vi kunne komme oss ut av flyet. Sjarmerende? Ja absolutt. Her illustrert med et forholdsvis nøyaktig bilde.

Inne i terminalen var det noen rekker for immigrasjon, og et lite bagasjebånd der en eldre kar klimpret noe musikk. Jeg måtte deklarere noen småting, og da ville de også gå gjennom ting. Ærlig talt, jeg likte ikke tolleren noe særlig. Det var tydelig at han ville prøve å finne noe på meg. Var det kanskje det at jeg reiste alene til et slikt sted som vekket mistanke? Godt mulig. Litt hoven var han også, men han fant selvfølgelig ingenting. Jeg ga han kun et skeivt og falskt smil da jeg tok tilbake kofferten og gikk ut.

Ute hadde husvert Jenny ordnet med transport. Jeg ble ønsket velkommen med en blomsterkrans rundt halsen, slik seg hør og bør på denne kanten av verden. Vi måtte riktignok vente på noen andre, og ble sittende litt i minibussen før vi kom avgårde.

Jeg ble sluppet av som første mann, til det som het Arrapati Holiday Homes. Det besto av en såkalt tommansbolig, der jeg hadde ene enden, og en større bolig med fire soverom. Den siste var atskilt med en garasje mellom. Terrasenne var lagt opp slik at det var absolutt null innsyn, og jeg kunne ikke fått det mer privat enn dette. Det var en stor utestue, terrasse, kjøkken, bad og et stort soverom. Og selvfølgelig måtte jeg ta en passende selfie på terrassen, Don Johnson style! 😎

I og med det var ingen som hadde bodd der den siste natten, fikk jeg lov til å gå rett inn allerede tidlig på morgenen. Jeg hadde allerede fått instrukser på mail hvor jeg kunne finne nøklene, og etter jeg hadde pakket ut, la jeg meg ned for å prøve på litt mer søvn. 

Det gikk egentlig ikke så bra, og jeg kjente mangelen på søvn resten av dagen. Da var jeg heller ike motivert til å gjøre særlig mye, og det ble en ekstremt rolig dag. En litt kjedelig da også. Viljen og gleden var ikke helt tilstede når jeg var såpass trøtt, men jeg følte meg sikker på at det ville komme så snart jeg fikk en normalt natt med søvn.

Den første solnedgangen var helt magisk. Jeg har ikke brukt noen form for filter på disse, og det var akkurat slik det fremsto fra terrassen min. Helt nydelig.😍

Ellers gikk dagene litt om hverandre. Dette var definitivt en annen verden, og veldig mye slik jeg hadde forestilt meg Polynesia, basert på ting jeg hadde sett og lest. Hvem skulle trodd for noen år tilbake, at jeg ville kose meg på et slikt sted? Det hadde jeg ikke selv trodd, det kan jeg si. Hva gjorde jeg da disse dagene? Vel, det var veldig blandet.

Litt av tanken var å se hvordan jeg ville takle et sted der jeg ikke var konstant på farten, og der det var ingen TV eller annen underholdning lett tilgjengelig. Teknisk sett fantes det et TV, men det fantes kun en kanal på analoge sendinger, og de sendte mye rare greier som jeg ikke forsto. Ikke så ulikt den tiden vi hadde kun NRK hjemme.  

Det var litt uvant i starten, men etter kort tid havnet jeg inn i et rolig tempo, der ingenting føltes viktig. Akkurat det må sees på som en positiv ting, for her var det bare å slappe av og det var lite å bekymre seg over.

De brukte New Zealand dollar her, men de hadde også noen egne mynter som kunne dukke opp iblant. Kule var de, og den $2 havnet i samlingen.

Den andre mynten gikk blant annet til en donut. Joda, den var god, men vet dere hva? Jeg synes egentlig de som selges i butikkene, både i Australia og hjemme i Norge, er bedre og saftigere.



Men det var ganske dyrt her ute. Hvor mange bodde det her ute, mon tro? Rarotonga er den mest befolkede øya i Cook Islands, og har 10,000 innbyggere. Alt av mat var importert, og det kom med båt. Det betydde at utvalget varierte fra uke til uke, alt etter hva som ble levert. Jeg fant noen koteletter som var umerkede, og såpass frosne at det var vanskelig å se hva det var. Jeg fant ut etter de begynte å tine, at dette var lam. Urk, ikke noen favoritt, men med mye krydder og BBQ-saus, gikk det ned på høykant, sammen med en musserende jeg hadde kjøpt på tax free i Sydney.



Viktig å kose seg når en først har havnet på et slikt sted. Det største supermarkedet i nærheten, var på størrelse med en bensinstasjon. I tillegg var det noen små "blikkbokser", der hadde en liten hylle bak et hull i veggen. Var plass til to stoler inni, og du måtte bare peke på det du ville ha.

En annen dag, tok jeg blant annet en fjelltur i jungelen, opp mot det som ble kalt «The Needle». Absolutt et fint terreng og temperaturene var ganske trivelige. Bildet under var fra et resort som kom godt i gang, men endte opp med å bli forlatt før det ble ferdigstilt.

En hund prøvde å følge meg en kort stund, men den virket egentlig litt folkesky, og trakk seg tilbake.



Da veien gikk først opp til et veldig lite "fossefall" (og det eneste som fantes på Cook Islands), ville de ha to dollar for å gå inn veien. Da satt det bare ei dame på en stein, og la mynter oppi en gammel isboks. Ja, livet på Rarotonga var annerledes. Her gikk det ganske sakte, og ingen virket å stresse med noe som helst. Kunne jeg tenkt meg å bo her? Ikke om det sto på livet! Det er derimot en kjempefin plass å ta en rolig ferie.



Det var litt fuktig på stiene, men selvfølgelig var dette en del av totalpakken.





Egentlig kunne du gå fra den ene siden til den andre, og det tok ikke mange timene. Om du ville gå rundt hele øya, var det bare å gå langs den ene asfalterte veien de hadde. Den gikk ved kysten rundt hele øya, i en oval. Du hadde sikkert ikke brukt mer enn fire timer med normal gange, før du var tilbake på startpunktet. Selve turen med å krysse gjennom skogen, var nok under tre timer.



Jeg skulle gå tilbake samme vei, mest for å gjøre det enklest for meg selv. Da slapp jeg å styre med buss tilbake. Ja, det var buss, men jeg kommer tilbake til hvorfor det ble litt styr,



Jeg traff ikke så veldig mange før jeg nærmet meg selve steinen, da de fleste hadde gått fra andre siden.

Jeg gikk ikke opp på selve steinen. Det så ut til å være mulig, men jeg har jo litt høydeskrekk. Dere lurer sikker på hvordan jeg da hoppet i fallskjerm i Australia, og om det ike kurerte den? Tja, jeg har vel aldri vært redd for høyder i seg selv, men redd for å falle ned. Hopper du i fallskjerm, har du tross alt noe som skal bringe deg ned trygt på bakken. Det er egentlig en trygg sport, og du vil sannsynligvis ikke treffe noe på veien ned.

Smale og risikofylte stier, der et nys kan bringe deg til døden, er noe helt annet. Da er det en rasjonell frykt. Så nei, jeg er like ukomfortabel på slike steder som før fallskjermhoppet. Jeg hadde heller hoppet ut av flyet en gang til, for det var en litt kult ting å gjøre. Men ikke under kaviar og champagne-serveringen.

Det var forresten ganske vanlig å begrave familiemedlemmer i egen hage, og til å være et folkeslag med lite penger til både det ene og det andre, så det ikke ut til å stå på økonomien når det kom til begravelser. Mange reiste nesten jorden rundt også, for å oppfylle spesifikke ønsker til avdøde, for eksempel å spre aske et utvalgt sted.



De fleste virket også ganske religiøse, og det var oppreist bygg for masse ulike kristne grupperinger. Merket ikke særlig mye til det, og de fleste kjørte rundt litt komisk på scooter. Jeg sier litt komisk, for de fleste var litt lubne, og gjerne med blomster i håret.

Haha, jeg var kanskje litt frekk nå. 😉

Seks kilometer unna, lå Muri Beach. Her var det mer folksomt og det krydde med resorts. Jeg var glad jeg ikke bodde der, men heller hadde min egen private lille bodega lenger borte. Rarotonga er helt rund i formen, og det gikk to bussruter. Den ene gikk med klokka, og den andre mot. Det fantes busstider for hver stopp, men de var aldri i nærheten. Det var anbefalt å stille seg opp ti minutter før bussen skulle komme, og så bare vente til den dukket opp. Den kunne komme tjue minutter for sent også, da de startet på tid, og så bare kjørte. De gikk ikke ofte, og jeg gadd aldri å styre med det. Du kunne kjøre rundt hele øya på under førti minutter, og den ene veien som fantes, gikk rundt hele kysten.

Tilbake til Muri Beach, hadde de et marked på søndager. For det meste boder med ulike matretter, og litt underholdning var det også. Jeg prøvde å se etter noe mer autentisk, og dropped dermed pizza og andre mer internasjonale retter. Jeg endte derfor opp med denne.



Det rosa greiene tror jeg var noe potetsalat. Det var noen nudler, noe grønne greier, kald ris, to pølser, og to svinekoteletter, med saus på toppen. Alt dette til under hundrelappen. Det måtte sies å være utrolig rimelig med tanke på prisnivået. Men om middagen var grei prismessig, var det aldeles ikke noe kulinarisk høydepunkt.



Selvfølgelig brukte jeg en del tid til å slappe av, lese litt og samtidig bli solbrent. Jeg skrev i starten på ferien i år, at denne gang hadde jeg lært. Tydeligvis ikke. Til mitt forsvar skulle jeg jo bare... Dere vet vel hvordan det endte opp. Jeg er jo ikke så vant med å være såpass lettkledd på ferie, og tenkte ikke på at føttene kunne bli solbrent, når jeg lå der på solsenga. Magen tålte heller ikke mange minuttene. Sannsynligvis kan jeg skylde på at jeg er mann, for det er noe eget med vårt kjønn. Vi lærer egentlig aldri, uansett hvor mange års erfaring vi har i livet. Det må være noe med y-kromosonet.



Solbrent eller ikke, det var utrolig flott å observere alt fra en kayak. Lagunen hadde masse flotte fisker, og jeg så også en skilpadde. Det var ganske rolig og stille, men rett utenfor smalt det svære bølger. Grunnet revene som dannet lagunen, skapte det store bølger, men de kom aldri inn. Det skapte et fantastisk syn, noe jeg kunne observere fra terrassen med god mat og drikke.



Jeg brukte masse tid i huset. Det var jo skikkelig idyllisk, og midt på stranden. Rolig og fredelig var det også, med unntak av haner. Ja, det var flust av de, og de galte til hverandre døgnet rundt. Kunne de ikke heller laget middag av disse? Billig hadde det også blitt.



I og med jeg ikke ble helt imponert av maten på markedet, gikk jeg heller bort til matbutikken den ene kvelden.



Der ja, der fikk jeg skaffet noe mer fancy greier!



Frossenpizza og bobler var aldeles ikkem dum vomfyll. En skal ikke undervurdere kvaliteten på frossenpissa altså.



Tok litt lang tid i en gammel gassovn, men resultatet ble til slutt særdeles bra. Absolutt blant de bedre jeg har smakt innen denne kategorien. Jada, jeg vet jeg ikke er like kultivert, men så lenge en liker det.

Jeg skulle videre etter fire netter, men hvordan var egentlig Rarotonga? Det var vakkert og virkelig et sted som var verdt å besøke. Jeg fikk en annen type ferie, og det viste seg at det passet meg bedre enn hva jeg selv trodde. Ja, dette er definitivt et sted som egner seg å være flere, da det nytes bedre i selskap med andre. Men med mangel på akkurat denne muligheten, var det heller ikke noe feil å være der på egen hånd. Og hvor mange fra Europa får en slik opplevelse? Dette ligger så langt unna, og krever lange og dyre flyreiser, men det kan virkelig anbefales. Lokalbefolkningen var utrolig hyggelig og behjelpelig, og alt gikk i et tempo som passet oss turister veldig bra
Det opplevdes også veldig autentisk, noe som overrasket meg litt med tanke på hvor mye turisme det er her, spesielt fra Australia og New Zealand. 

Nå skulle jeg derimot snart videre til en annen øy i nasjonen, nemlig Aitutaki.