Ja, det var nå søndag og jeg var godt på plass i New Zealand. Jeg nevnte jo tidligere at når jeg reiste til Cook Islands, flydde vi over datolinjen. Det betydde at jeg reiste fredag kveld, og ankom fredag morgen. I går ble det selvfølgelig omvendt. Reiste på fredag ettermiddag og landet lørdag kveld, noen timer senere.
Uansett, jeg hadde nå vært uten telefon i to dager. Det var kanskje ingen katastrofe sånn generelt sett, men jeg hadde planlagt særdeles lite i forkant, og uten telefon var det ganske umulig å finne frem, booke overnattinger, og i det hele tatt vite hva jeg kunne gjøre. Søndag var handledag i Christchurch, og stappfullt på kjøpesenteret.
Jeg gikk i kjapp gange til JB Hi-Fi og tittet på hva de hadde tilgjengelig. Valget havnet på en iPhone 11, og fargen ble pastell-gul.
Som en påminnelse på hvordan jeg klarte å miste telefonen, fant jeg noen Snickers som var ganske representative for denne karen. Ja takk, begge deler.
SIM hadde jeg allerede skaffet da jeg hentet leiebilen på flyplassen. Det var derimot ikke lett å komme inn på min Apple-ID, da nummeret ble naturligvis ikke gjenkjent. Apple var heller ikke enkle med tanke på sikkerhet. Det betydde ingen apper, og ingenting av hva jeg hadde registrert fra før, men jeg hadde heldigvis internett. Ja, og kamera.
En liten titt ned i sentrum måtte jeg ta, og Christchurch var en helt OK by. Litt rotete og spredt var det. Samtidig var nok en del fremdeles påvirket av de kraftige jordskjelvene som ødela store deler av byen i 2010 og 2011.
Etter noen mislykkede forsøk på å finne noen greie klær (da de hadde ikke små nok størrelser i de jeg ville ha), tok jeg en tur oppover en av åsene.
Litt som "utkikksveien" på Jørpeland. Her var det en lett grusvei der folk kunne spasere, løpe eller sykle, med eller uten hund. Eller katt for de som hadde foretrukket det.
Været var ikke særlig varmende, rundt 13-14 varmegrader, og nå begynte det også å småregne. De som kjenner meg, vet jeg er litt som en pusekatt. Jeg hater å bli våt, og jeg elsker sardiner.
Etter jeg hadde kommet et stykke opp, kom jeg frem til at det greieste var å løpe ned. Ikke bare ville jeg bli mindre våt, men jeg kunne også få inn litt trim. Det ble ikke særlig mye av det de siste dagene på Cook Islands.
Canterbury Museum hadde gratis inngang, og det virket som et helt OK sted å drepe litt tid. Inne var det også tørt. Nei, det regnet ikke særlig mye, bare jeg som kan være litt drama queen, eller king.
Christchurch befinner seg i det området de kaller Canterbury. Museet hadde i hovedsak fokus på hvordan livet var her før britene kom, samt litt om tiden når europerne bosatte seg.
Siden det var gratis, følte jeg ikke at jeg trengte å bruke mer tid enn nødvendig. Hadde jeg betalt for det, burde jeg kanskje gått litt mer i dybden. Helt ærlig var jeg også litt trøtt, men jeg fikk nå med meg litt av hvert her inne.
Naturen i New Zealand er ganske fascinerende, og mye kommer av tidligere vulkansk aktivitet, samt jordplater på begge sider. Det siste er også grunnen til at noen områder sliter med kraftige jordskjelv, men landet hadde ikke vært det samme uten.
Det begynte å regne ytterligere, og jeg endte opp med å kjøre til motellet jeg hadde booket for kvelden. De fleste motellene her er ganske like, med skyvedør som inngang, og parkering rett utenfor.
Hvorfor har vi ikke mer av dette i Norge? Ikke kan det være særlig dyrt, og med tanke på alle turistene som bare bruker bobiler, kunne det sikkert være et godt marked for dette. Leier inn vaskepersonell per dag, og eieren bare plinger du på når du vil sjekke inn. Enkelt, greit og forholdsvis rimelig.
Ingenting å si på rommet heller, og nå fristet det skikkelig med usunn fast-food. Noen ganger må en unne seg det også.
Som jeg skrev litt lengre oppe, hadde jeg planlagt veldig lite på forhånd. De siste årene har det blitt slik. Det er vel en kombinasjon av at jeg liker å ta ting som det kommer på en ferie, men også at jeg gidder rett og slett ikke å styre med altfor mye planlegging på forhånd. Cook Islands var ganske lett, men skal en på road trip, vil du aldri klare å planlegge skikkelig i forkant. Og gjør du det, ender du opp med å sette utrolig mange restriksjoner for deg selv. Været kan ødelegge, og da har du kanskje ikke muligheten til å gjøre noe annet. Eller du finner ut at det ene stedet var mindre interessant enn du trodde, eller omvendt.
Hvor vil jeg så med dette? Jo, jeg så nemlig værmeldingen på kvelden, og klødde meg litt i hodet da jeg så hvor kaldt det kunne bli visse steder helt sør. Her på kysten var det godt og varmt, men jeg skulle jo sørover på fjelltur, og jeg fryser litt lett.
"Men kjære Kim Olav, du har jo ikke fett på kroppen din!". Det er godt mulig det, men jeg hadde aldeles ikke tatt med meg klær til temperaturer under ti grader.
En tur innom Kathmandu gjorde susen. Der jeg fant varm skjorte og stilongs, samt noen skikkelig gode tursokker. 30% avslag for klubbmedlemmer, noe jeg ble for noen år siden i et lignende ærend.
Sånn, da skulle jeg være godt forberedt, og jeg kunne sette min Rav4 sørover mot Dunedin.
Det var noen timer å kjøre ned, og jeg tok som vanlig noen stopp her og der. Jeg har egentlig ikke så mye spennende å fortelle fra disse dagene, da jeg tok det litt rolig, samt shoppet litt rundt. Noen ganger kan jeg bli litt som ei tenåringsjente. Skal bare være glad for at det ikke finnes Disney-butikker her nede. Da hadde kofferten blitt full altfor fort, det kan jeg love.
Nedover kyststripen, blåste det godt, og jeg måtte dra frem vinterjakken fra kofferten. Jeg angret egentlig på at jeg tok den med. Det var riktignok kaldt da jeg reiste fra Norge, og sånn sett nødvendig, men det fremsto litt slitsomt å drasse rundt en slik i flere uker. Vel, nå fikk jeg allikevel bruk for den. Jeans-jakken min virket derimot ikke til å bli brukt. Slik været var nå, ble det enten shorts og t-skjorte, eller bukse og varm jakke.
Litt kalde morgener og varme dager var standarden akkurat nå. Det var vår her nede nå, og akkurat som hjemme ble det varmt når sola var ute, men det kunne også bli surt når den forsvant bak skyene.
Vel fremme i Dunedin, grabbet jeg muligheten til å handle inn litt mat. Er det road trip, behøves det litt kalorier i sekken. Jeg hadde planlagt en del turer, og jeg fant også en tynn bukse, samt en tynn vannavvisende jakke jeg kunne slenge på meg på fjellet, om behovet skulle dukke opp. Mine planer om å gå utelukkende i shorts i ukesvis, ble lagt litt på is...
Mosgiel lå rett utenfor Dunedin, og du kunne ikke gå glipp av av det ved innkjøring. Et slikt skilt setter høye forventninger. Innfridde det? Aldeles ikke. Mosgiel var et lite og ordinært sted.
Men jeg hadde funnet et veldig trivelig motell som lå litt utenfor på landet. Den største fordelen var selvfølgelig at du slapp lyden fra trafikken. Her var det kun noen kaniner som spratt rundt på gresset, samt en hund som diltet etter eieren av motellet.
Her var det utrolig fint, syntes jeg, og jeg hadde savnet å lage egen middag. Med kyllingfilet på tilbud, ble derfor valget såre enkelt.
Og husk jenter; ingen "girly things" i toalettet. 😂 Husker jeg ikke feil, står det noe lignende også hjemme på jobb.
Det er som en sier:
Vel, om det ikke var særlig spennende saker å formidle de første dagene (i hvert fall for andre enn meg selv), skulle neste dag bestå av min første fjelltur i New Zealand for i år.
Det så ut til å bli en nydelig og varm dag, og jeg lagde meg en kjapp og tradisjonell frokost, samt duplikerte dette i en matpakke til senere på dagen.
Området jeg hadde plukket ut for dagen, lå mellom Mosgiel og Gore. Det var nødvendigvis ikke en slik flott og heftig opplevelse som en får i alpene litt lengre vest, men jeg tok det var som var lettest tilgjengelig. Jeg lurer på om jeg ikke bør gå for samme filosofi i kjærlighetslivet også... 🤔
Tror dere ikke at jeg var flink gutt denne gang, og smurte meg inn med solkrem? Ja, hvem skulle trodd det? Telefonen kunne jeg også logge inn på. Ikke på grunn av Apple som krevde en evighet av tid før jeg kunne få tilgang, men jeg fant et teknisk sett utgått SIM-kort fra Australia. Da fikk jeg logget inn kvelden før, kunne laste ned appene mine, for så å gå tilbake til lokalt SIM. Da skulle det meste være tilbake til normalen, foruten de flotte bildene mine fra Aitutaki. Men, det nytter ikke å gråte over spilt telefon.
Det viste seg å være et trivelig område å forbrenne noen kalorier, samt å få en muskel eller to på leggene. Det var absolutt shortsvær i dag, og ikke minst fikk jeg en del motbakker i starten. Det liker jeg, og jeg føler jeg får litt mer utav en tur da, fremfor det å gå flatt.
Kamerat på den nye telefonen fikk jeg også testet ut. Den manglet optisk zoom, slik min gamle iPhone 7Plus hadde, men til gjengjeld hadde den nye en telelinse med vidvinkel. Fordeler og ulemper, men den kunne produsere noen flotte bilder i en del tilfeller.
Naturen her i området, besto mest av grønne åser, og ellers forholdsvis flatt. Det var fint det også, og ingen tar skade av litt variasjon.
Her er ett eksempel på mulighetene med det nye kameraet.
Det fungerer også rimelig bra for selfier, og tradisjon tro fikk jeg et av meg selv også her.
Turen opp var ikke særlig tung, men det var passelig lengde. Ruten jeg gikk, endte egentlig opp på et annet sted, og det var dessverre ingen rundtur. Siden jeg måtte tilbake til egen bil, måtte jeg bare gå ned samme vei.
Skoene mine har blitt flittig brukt, og selv om de ble kjøpt inn i april/mai, var de nesten helt nedslitt allerede. Det var bratt nedover, og en del jord på steder. Jeg var litt betenkt og var litt redd for at de hadde dårlig grep. Det gikk rimelig greit, og det var bedre underlag å gå på, enn først antatt.
Vel nede, fant jeg en liten rakker som hadde gjemt seg på innsiden av pannebåndet mitt. Hvor lenge hadde denne vært der, mon tro? Ikke vet jeg, men i motsetning til Australia, skal det egentlig ikke finnes noen farlige dyr her borte. Ikke hadde jeg noen store bitt i hodet, og den var nok harmløs. Jeg fant aldri ut hvilken type edderkopp dette var. Den var sikkert ikke utvokst, da den eneste grønne edderkoppen jeg klarte å google meg frem til, var noe helt annet.
Jammen gikk dagene fort. Nytt motell og ny kveld. Denne gang i Gore, en liten by som var veldig stolt over ørretene sine.
Trøttheten begynte å senke seg etter en del timer på tur, samt like mange timer i bil. Ja, en skal tross alt slappe litt av også, for jeg har flere uker igjen her i New Zealand. Og med det, var det også vesentlig å være godt forberedt på væskeinntaket. Dette skulle nok holde noen dager ja.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar