Det var bare 14 dager siden jeg var i Auckland sist, men jeg gjorde ikke noe annet enn å overnatte og så fly til Queenstown. Så da kunne jeg jo få gjort litt sightseeing denne dagen.
Det var ikke mer enn en times kjøretur fra motellet og det gikk enkelt og greit. Auckland er New Zealands største by, så hvorfor ikke stikke opp i et tårn for en 360 graders utsikt?
Dette gjør jeg titt og ofte når jeg er i storbyer. Jeg synes det er en fin måte å få en oversikt på, og det gjorde jeg altså her også.
Og jeg var ikke eneste nordmann her i dag. Et skip tilhørende Wallenius Wilhelmsen (et shippingselskap med hovedkontor i Lysaker) hadde også vært her over natta.
Joda, Auckland var ikke så veldig liten nei. Det bor omtrent 1,5 millioner mennesker her, en tredjedel av New Zealands befolkning med andre ord.
Ifølge et frokostprogram på TV, så slet visse deler av landet med en enorm utflytting til byene, i hovedsak til Auckland og omegn.
Etter besøker i tårnet så spaserte jeg nedover mot Queen's Street, som skulle være byens "paradegate".
Ord å leve etter på denne plakaten.
Joda, var jo helt greit der. Enkelt å orientere seg og ikke for kaotisk.
Og så tok jeg bilder av bygninger jeg ikke visste hva var. 😛
Her var forresten tårnet jeg var oppi tidligere.
Etter bittelitt shopping så ble det lunsj. Det virker kanskje som jeg prøvde å ta igjen for tapte burgere disse siste dagene. Men er det ferie, så er det ferie.
Tidligere på dagen så hadde jeg gjort et skikkelig kupp på sko. Mine nåværende begynte å bli slitte, og på en outlet fikk jeg fart på sakene. Veiledende pris var 260 dollar, men jeg fikk disse til kun 108 Kiwi-dollar. Ka-ching! 😎
Jeg liker litt flashy sko. Jeg er altfor ung til å gå rundt i sko med kun en farge. Jeg så forresten noen dritkule Ninja Turtles sko i London i fjor, men jeg kjøpte de ikke. Skulle kanskje ha gjort det.
Men uansett, etter det var det egentlig bare å sjekke inn på Holiday Inn som lå i nærheten av flyplassen og ta en tidlig natt. Jeg måtte tidlig opp i morgen for å fly til Sydney.
Neste morgen og bilen skulle leveres inn på flyplassen. Før jeg reiste så skaffet jeg meg et internasjonalt førerkort, for flere hadde erfaringer med at dette krevdes. Det sto nå også på nettsidene til utleieselskapene også. Og NAF hadde hatt flere fortvilte nordmenn som fikk ferien sin ødelagt "down under".
Jeg har hatt 4 utleier og 5 biler. Absolutt ingen ba om noe som helst. De fleste brydde seg ikke om det norske førerkortet engang. Muligens det var fordi jeg var registrert fra tidligere leier, pluss noen ymse statuskort, men det var altså bortkastede greier.
Men ute på flyplassen: Innsjekk for business og de med gullkort hos Air New Zealand eller Star Alliance var superfancy. En egen frostet skyvedør gikk opp og du ble henvist til et lite og åpent kontor (litt slik som en del banker har nå), og jeg ble bedt om å sette meg ned på stolen.
Dama fikset innsjekk derfra og jeg kunne etterpå gå opp en egen fast track som lå utenfor resten. Dette var flotte og effektive saker altså. Kudos til Air New Zealand.
Frokost ble da tatt i loungen.
Fin utsikt var det også.
Flyturen gikk på snaue 3 timer uten at de skjedde noe særlig spennende.
Fremme på flyplassen i Sydney så ble jeg kjapt vinket gjennom og kunne ta meg inn til Rydges Hotel, som lå rett over gata.
Her fikk jeg en tidlig innsjekk. Så koffertene mine (jeg hadde 2 innsjekkede kolli og 2 bager som håndbagasje) kunne jeg plassere på rommet og så ta toget inn til sentrum.
Jeg skaffet meg billett til visning av Marvels siste film, Logan, som hadde verdenspremie to dager tidligere. Jeg hadde litt tid på meg, så jeg spaserte litt rundt og så på flere ting som jeg ikke visste hva var.
Bygningen ovenfor var et minnesmerke for første verdenskrig, såpass fikk jeg med meg.
Og så spiste jeg en burger på samme sted som jeg gjorde for en måned siden. Var nesten som å komme hjem igjen. 🙂
Men da var det tid for film!
Billetten var dyr, men filmen ble vist på et svært, buet lerret som de kalte VMax. Og setet mitt var stort som bare det. Så ingenting å si på kvaliteten.
Og hva med selve filmen? Jo, den var fantastisk. Den var spennende og actionfylt, men også litt gripende. Og ikke minst var den mørk og skikkelig brutal. Dette var ingenting du tok med barn (eller tenåringer) til, for å si det sånn. 9 av 10 poeng fra meg. 👍
Men nå begynte jeg jammen meg å bli litt trøtt. Med tidsforskjellen mellom New Zealand og østre Australia så nærmet deg seg leggetid.
Og i butikken så fant jeg Pepsi Max Vanilla. Ok, jeg var superskeptisk, men det måtte jo prøves. Og det var litt av brus ja. For å si det på godt norsk så var det skikkelig "smooth". Den gled ned på høykant. Tror egentlig jeg foretrakk denne fremfor originalen. Jeg får starte en Facebook-gruppe for denne.
Det er kanskje ikke så mange lesere av bloggen her så bryr seg særlig om brusbildene mine, men jeg synes det er viktig at jeg fremstår som en brobygger over kulturelle grenser, og bryter ned barriene ved å formidle vesentlige kulturelle forskjeller. Ikke sant?
Følg med på neste innlegg, da blir det super-duper-mega-fantastisk. Jeg sier som Mary Poppins; "supercalifragilisticexpialidocious"!!! 😎
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar