Jeg skulle kjøre videre opp mot Tongariro National Park snart, men jeg måtte jo prøve å finne på noe i Wellington først.
Og i går hadde jeg funnet et sted som het Weta Workshop. Weta driver Weta Workshop og Weta Digital, og jobber med spesialeffekter innen film.
For å være helt ærlig så sa navnet meg veldig lite. Men det viste seg at de hadde jobbet med hundrevis av filmer. Og veldig mange store og kjente produksjoner, så min manglende kunnskap her var egentlig flaut. 😦
Ikke minst så lagde de det aller meste av våpen og klær til Lord of the Rings og Weta Digital sto også bak de digitale effektene i filmene.
Vi ble tatt gjennom selve workshop-delen. Dessverre var bilder strengt forbudt. Mest fordi dette var et aktivt arbeidsområde og deler av det de jobbet med var hemmelighetsstemplet. Det vi så var derimot ikke avslørende nok til å knytte det opp til noe spesifikt.
Men turen var interessant og jeg lærte en hel del jeg ikke visste fra før. Og jeg fikk også holde på en del av sakene. Sånn som våpen fra filmen District 9 og masse greier fra Lord of the Rings. Så etter omvisning her så kunne jeg komme meg videre med god samvittighet. (Ja, jeg får litt dårlig samvittighet hvis jeg "slapper av" for mye.)
På vei bort til bilen kom jeg over en litt rar, men veldig god iskrem.
Som nevnt tidligere så virket Wellington pent fra utsiden, men selve bykjernen var veldig lite attraktiv. Hvis jeg var nødt til å flytte her ned, så hadde det definitivt ikke blitt Wellington.
Men så snart jeg kom meg ut av byen, så ble det fort mye finere. New Zealand er et fantastisk land og da gjorde det ikke så mye at jeg hadde endel timer i bilen i dag.
New Zealand hadde også noen få Wendy's spredt rundt i landet (en amerikansk hamburgerkjede). Så etter å ha handlet litt i dagligvarer i byen Palmeston North, så ble det lunsj.
Burgeren var skuffende, men de Loaded Fries (pommes frites med ost og bacon) var helt topp.
Etter en del timer kom jeg frem til Ohakune (mange merksnodige bynavn her nede) og til Snowhaven (som motellet het). Her hadde jeg booket meg inn for to netter.
Motellet var drevet av ei koselig dame, der hennes avdøde mann hadde bodd et år i Moss. Og tradisjon tro så fikk jeg ei også her ei lita flaske melk.
Rom nummer 6 var passe stort og ganske så fint. Selve byen var et lite tettsted bestående av 1100 innbyggere.
Og som Pepsi-fan så kom jeg over en flaske med Pepsi Next. Søtet med Stevia (som jo er blitt trendy).
Men da jeg smakte den så husket jeg at jeg drakk den i USA en gang. Men der var den helt blå i design, så jeg ble litt lurt her. Den var ikke særlig bra da, og ikke bra nå heller. Så Stevia; buuuuu!
Jeg tømte ut brusen og la meg tidlig. For i morgen måtte jeg tidlig opp for det som har blitt beskrevet som New Zealands flotteste fjelltur.
Så neste morgen så gikk alarmen av litt etter klokken seks, og jeg smørte frokost og gjorde meg klar til Tongariro.
Litt mystisk og tåkete morgen.
Men det så ut til at dagen skulle bli fin, og rundt klokken 9 så var jeg klar. På med solkrem og sekken på ryggen. Here we go, mate!
Turen (som blir kalt Tongariro Alpine Crossing) var en tur på noen mil gjennom vulkansk terreng.
Etter halvannen time så var jeg kommet opp til første platå. Det var 1100 høydemeter mellom laveste og høyeste punkt, så også her var det mye opp og ned (og opp igjen).
Til høyre for meg lå Mount Ngauruhoe, eller "Mount Doom" som jeg foretrekker å kalle det. Det var nemlig dette fjellet som ble Mount Doom i Lord of the Rings-filmene. Riktignok digitalt manipulert for litt mer dramatikk. Og hvem var det som gjorde dette? Jo, det var gjengen på Weta Digital som jeg besøkte i går.
Fascinerende vulkansk terreng.
Men tilbake til Mount Doom. Teknisk sett så var det mulig å karre seg opp til toppen. Men det var ingen sti noe sted, så det var bare å prøve seg og se hva som skjedde. Jeg hadde lest i går om profesjonelle utøvere som advarte mot å gå opp, og flere hadde blitt både skadet og drept her. Det var fremdeles en aktiv vulkan, men lenge siden forrige utbrudd. Men fjellsiden besto da av lavastein og sand/grus. Mest sand, så jeg skled litt ned for hvert steg jeg tok.
Da jeg kom halvveis opp så tok jeg denne videoen. De fleste steinene var løse, men her klarte jeg å finne et sted der jeg kunne sitte for et lite øyeblikk.
Og slik så det ut videre opp, med tåke som kom sigende inn på toppen.
Jeg var såpass ukomfortabel med å gå videre, og bestemte meg for å snu. For å komme ned så måtte en bare skli nedover. Det skumle var at det falt masse steiner på den måten og det var ofte slik folk ble skadet. Joda, det er tøft å komme til toppen, men det er ikke tøft å brekke foten på vei ned heller.
Og da også tåka dro seg inn på toppen, så vurderte jeg det som altfor risikofylt å karre meg videre. Så jeg kom opp cirka der tåka begynte på bildet under. Og det var mye brattere enn hva det så ut til.
Mens jeg skled nedover fjellet møtte jeg på en annen kar. Jeg spurte om han skulle til topps. Jeg kommer jo ikke tilbake med det første så jeg må jo det, sa han med et nervøst blikk. 😛 Han var nok ikke helt komfortabel han heller. Om han klarte det, vet jeg ikke.
Men jeg hadde fremdeles mange timer foran meg. Noen tenker kanskje at dette så ikke helt ut som New Zealand. Og det er forsåvidt korrekt det. Hele området her lå høyt over havet, og alt sammen var formet av vulkansk aktivitet. Veldig, veldig tøft!
Og de spektakulære opplevelsene lot ikke vente på seg.
Igjen, også her var det brattere enn hva det så ut til.
Til tider kunne det nesten minne om det å være på en annen planet. Eneste dumme var andre folk som ødela denne lille følelsen. Tenk å hatt kunne gått her uten å se en levende sjel? Det hadde vært fantastisk det.
Igjen så var det masse tyskere her. Både unge (altså på min alder) og litt eldre mennesker.
Litt lenger borte så begynte jeg å kjenne en kraftig egg-aktig lukt. Jepp, det var lukten av svovelgass som steg opp fra bakken.
Noe som også betydde at disse dammene her; ikke fyll opp vannflaska der. Faktisk så var det ingen vannkilder som var trygge å drikke i området, og dermed nødvendig å ta med seg en del liter vann i sekken.
Og en fin, liten video fra området her.
Ja, også selfien da. Sånn at jeg nå et bevis på at jeg faktisk var her. De satt forresten ikke pris at du graverte navnet ditt inn i fjellet.
Det var tidvis overskyet. Men det var ikke kaldt, og det var heller ikke dumt at jeg sprayet på litt solkrem tidligere. For når sola kom frem så steikte det godt.
Sant, som jeg sa; tenk så fascinerende hvis jeg hadde vært eneste menneske her. Er riktignok ingen på bildet, men det var masse folk rundt meg hele tiden. Æsj.
Sett filmen The Martian? Jeg synes konseptet med å være helt alene på en hel planet er ganske spennende. Joda, hadde nok blitt utrolig trist. Men bare for et øyeblikk å føle at alt annet er dødt og tomt...
Legg merke til gassen som steg opp her.
Etter en hel dag ute her, så nærmet jeg meg til slutt endepunktet. Jeg skal ikke legge skjul på at nå var jeg ganske trøtt. Det var jo ikke akkurat første langturen jeg hadde vært på heller.
Så da kunne jeg med god samvittighet ta meg ei flaske med New Zealands verdensberømte (men kun verdensberømt i New Zealand) sitronbrus og en kebab.
Ja tenk, en kebab. Han som drev kebabsjappa var en eldre, New Zealandsk herremann med langt, hvitt skjedd. Så helt autentisk kebab var det definitivt ikke. 😉 Men den var god. Skjønt han hadde normalt revne gulrøtter oppi. Heldigvis fikk jeg han til å droppe det.
Så fikk jeg prøve å samle litt krefter til i morgen. Og jeg trenger vel ikke å si at jeg sovnet ganske kjapt.
To be continued...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar