[2013] Dag 11 - Kjøretur gjennom Kentucky og hvordan jeg mistet lommeboka

Får meg en kjapp frokost på Country Inn & Suites og kjører mot Louisville. På forhånd har jeg sjekket litt og finner ikke så mye som frister særlig i byen. En grunn kan jo også være at etter hvert så jeg har sett en del, er det ikke like spennende å se på forholdsvise like museum og andre severdigheter. Her borte er veldig mye severdigheter relatert til amerikanske tropper, enten det er borgerkrigen, 2. verdenskrig eller nyere kriger som USA har vært involvert i. Det kan være interessant det, men ikke på hvert eneste sted.

Jeg kjører inn i Louisville for å kikke litt før jeg kjører nordover. På vei inn i byen ser jeg for første gang på turen en buss:

Louisville er ikke så veldig spennende. En typisk gammel industriby med noen høyhus.

Blant sportsfans er byen kanskje mest kjent for Louisville Slugger Factory, som produserer baseballkøller. Fabrikken har en gigantisk kølle stående utenfor (hmm...)

Louisville ligger helt på grensa til Indiana, så en kjapp tur over broen og jeg har lagt Kentucky bak meg. Sørdelen av Kentucky blir ofte sett på som del av sørstatene, noe jeg merket veldig godt i områdene rundt nasjonalparken. Oppe i Louisville forsvant alt dette (sammen med dialekten) og i Indiana merker jeg fort at jeg ikke er i sørstatene lengre.

Jeg kjører landeveien nord mot Salem, IN. Dette er skikkelig ute på landet, og her ser jeg ikke så mye annet enn gårder, skog og maisåkrer.

Dette virker kanskje litt kjedelig, men noe av det kjekkeste med denne ferien er selve kjøringen gjennom landeveier og småsteder. Salem er lite, men veldig koselig. Jeg stopper for lunch på Taco Bell

og kjører ved en nasjonalpark på vei til et nytt Nashville, denne gang Nashville i Indiana.

Nashville er en liten turistby med et veldig uamerikansk utrykk. Jeg prater litt med dama i en gavebutikk og spør henne om det ligger en spesiell historie bak byen. Det kjenner hun ikke til og sier "we've just always been here". Men fint er det og det er nok mer turister enn fastboende. Masse små Bed & Breakfast og små gavebutikker. En av disse stedene som rett og slett er turiststed fordi det er et turiststed.

På en rasteplass et stykke sør for Indianapolis finner jeg kuponghefter for overnatting og finner et greit tilbud på en Candlewood Suites i Greenwood, IN (10 miles sør for Indianapolis). Jeg hører om de har et ledig rom for natten, og det var ikke noe problem i følge den hyggelige, overvektige (dette kan jeg si siden jeg er litt lubben selv) mannen som sporter en liten pornobart. Slenger meg litt nedpå før jeg går ut for noe mat (ikke spør meg hva middagen består av i dag).

Og her blir det litt dramatikk. Jeg tar ut penger fra lommeboka og da legger jeg den visstnok på disken mens jeg leter etter småpenger. Kommer tilbake på hotellet og lommeboka er borte vekk. Jeg kjører kjapt ned, men de ansatte har ikke sett noe som helst.

De får telefonnummeret mitt og jeg sperrer noen av kredittkortene kjapt for å være på den sikre siden. Heldigvis har jeg bare et par kredittkort og noen hundrelapper i cash i den lommeboka, men også førerkortet(!!). Resten av kredittkort og penger ligger trygt forvart et annet sted. Gjorde dette konsekvent for å minske risiko, noe jeg var veldig takknemlig for der og da.

Kjører ned til Greenwood Police Department (skal jeg få noe på forsikringen, må det rapporteres) og sier til politidama på intercom (siden det er after hours) at jeg vil melde ei lommebok stjålen. Etter kort samtale spør hun hvor denne forsvant, og akkurat da ringer telefonen. Jeg setter den hyggelige politidama på vent.

Det er burgersjappa som ringer og de kan opplyse at lommeboka ble tatt av ei dame i farten som ikke merket dette før hun kom tilbake på jobb. Hun ringte til sjappa som igjen ringte til meg, og de skal ringe meg på ny når de har lommeboka på plass hos seg. Forsikringen ville dekket alt, men mangel på førerkort kunne blitt et problem. Takk for at det finnes ærlige folk. Kanskje det er karma for at når jeg kjøpte maten, så påpekte jeg at jeg ikke hadde betalt for maten (de byttet ansatte så hun andre trodde jeg allerede hadde gjort opp for meg). Politidama overhørte samtalen og gratulerte meg med resultatet.

Jeg får lommeboka trygt tilbake med alt innhold. Prøvde å gi damene litt tips, men de nektet å ta imot. Da skulle jeg være litt smart og jeg ba om en chocolate shake. Tanken var å gi de ekstra tips når jeg betaler for shaken. Men de nektet til og med å ta betalt for milkshaken og til slutt måtte jeg bare gi opp og jeg gikk ut med gratis milkshake.

Alle jeg har møtt hittil gjennom alle disse statene har vært utrolig åpne, imøtekommende og hyggelige. Amerikanerne er jo eksperter på small talk, så de er kjappe med å starte en samtale. Hele denne episoden er virkelig prikken over i'en, og jeg fikk tross alt en god natt.