Jeg og min trofaste Chrysler beveger oss tilbake til Chicagos sentrum, nærmere bestemt Lincoln Park. Parken skal være koselig og for en som har vært 2 uker på tur, høres det herlig ut med en liten tur i parken.
Parken er absolutt fin og jeg treffer både på masse hundeeiere (med medfølgende hunder) og en del lokale ekorn:
Midt i parken ligger det en dyrepark (Lincoln Park Zoo) og det blir naturlig å gjennom denne på veien. Den er helt åpen og gratis. Hadde en kjekke del dyr, inkludert en veldig koselig pusekatt:
Som de fleste andre katter, liker den å bruke mye av tiden på å sove.
Selv om det virker som en koselig katt en kunne hatt som kjæledyr, er dette sky (de omgår ikke sin egen rase unntatt paringstiden) og effektive jegere som lever i ørkenen. De trenger allikevel ikke mer væskeinntak enn det de får av å spise gnagere, selv med temperaturer på 50 varmegrader.
Bilen står greit parkert og jeg ser at beina mine kan bringe meg frem til Willis Tower på 1 time og 15 minutter. Høres ut som en grei måte å få sett litt av Chicago på, så da er det bare å starte.
Drøyt halvveis trenger jeg litt påfyll, og ser en grå kjedelig bygning med noen fargerike lapper på. Gidder ikke å se etter noe annet, så jeg bestemmer meg for å gå inn der. Inne er det en gammel amerikansk diner med små jukebokser ved hvert bord, alt i ekte 50-talls stil. Jeg blir møtt av en servitør med briller, et teit slips og masse buttons på skjorta si. Han påstår han heter "Popcorn" og skal være min servitør.
Her inne går det meste i humor (og gjerne litt sarkastisk) og det er mye rart som kommer fra denne gjengen. Slagordet deres er "eat and get out". Plutselig går 3 av de opp på disken og begynner å danse. Ingen av de var mestere akkurat, men jøye meg så underholdende. Stedet heter "Ed Devevic's" og hvis noen andre skal til Chicago en gang, så anbefales dette stedet på det varmeste. Har en video, men får ikke lastet opp dette akkurat nå.
Kommer meg etter hvert til Willis Tower. Bygget var tidligere det høyeste i verden, men ble forbigått for noen år siden. Det var tidligere kjent som Sears Tower.
Her tar jeg en heis opp til ca. 420 meter. Bygget er 442 meter høyt, 527 meter hvis en regner tårnene.
Utsikten herfra er det absolutt ikke noe å klage på:
Som vanlig går tida fort, og det er tross alt over en times spasertur tilbake til bilen. Jeg går samme retning tilbake men gjennom noen kvartaler litt lengre øst. Her går jeg gjennom "Old Town" som ser ut til å dominert av folk med irsk og jødisk bakgrunn. Et veldig trivelig område som ser ut til å tiltrekke seg litt turister også. Skal ikke legge skjul jeg er litt øm i bena når jeg kommer frem til bilen, og jeg ser frem til å sjekke inn på hotellet.
Siden jeg skal på konsert i Bolingbrook, IL så har jeg booket et rom på et Country Inns & Suites i Naperville, en 10 minutters kjøretur fra konsertlokalet.
Bandet kaller seg Dio Disciples og er en hyllest til Ronnie James Dio, som døde av magekreft i 2010, i en alder av 67. Han spilte frem til til han døde og jobbet med ny plate da han gikk bort.
Gruppen her består av de som spilte i bandet hans de siste årene, pluss Tim Owens på vokal. Han er mest kjent for at han overtok som vokalist i Judas Priest på 90-tallet og er noen hakk yngre enn resten av gjengen. Dio blir sett på som en av rockens store vokalister, men Tim Owens er også en fantastisk vokalist som håndterer låtene bra. Dio var ingen smørsanger så etter halvannen time med knallbra heavy metal, suset det litt i ørene. Men jammen var det en bra opplevelse. De spilte hovedsaklig fra Dio, men også noen låter fra Dio's karrierer i Black Sabbath og Rainbow.
Og da var det etter midnatt og jeg holder meg våken lenge nok til å komme frem i god behold. Ikke at det er så veldig sent, men jeg begynner å merke at jeg har vært ute på en del ting de siste ukene.
Og dette var vel siste dag på ferden. Det har vore kjekt å vore med deg på tur via bloggen og FB!
SvarSlett