[2014] Dag 1: Reise til Phoenix

51 uker er gått siden forrige Road Trip i USA (se tidligere blogginnlegg), så det er utvilsomt tid for en ny. Fjoråret ga absolutt mersmak, og denne gang satser jeg på enda mer opplevelser (hver tur må jo alltid overgå den forrige).

Denne gang flyr jeg til Phoenix, og så hjem fra Denver 17 døgn etter ankomst. Jeg fikk ikke gjort klart kart til å legge ut, men jeg kjører nordover gjennom Arizona, Utah og Wyoming, og dermed inn i Montana. Derfra går det øst til South Dakota og så sør til Colorado.

Da jeg la meg i går hadde jeg en følelse at et sted vil noe gå galt. Helt smertefritt var det ikke, men mer om det senere.

Våkner som vanlig forholdsvis tidlig, og får spist frokost og slappet litt av. Først buss til ferje, ferje over fjorden og så ny buss til flyplassen.

På Stavanger Lufthavn Sola går saker superkjapt. Ingen kø i innsjekkingen og ikke en eneste reisende i sikkerhetskontrollen. sikkerhetskontrollen her har blitt veldig effektiv etter ombygging, men det at jeg er der rundt 10.30 har jo også en stor betydning. Flyet til British Airways er i rute og vi kommer oss kjapt avgårde mot London Heathrow. Blir noen minutter forsinket ved landing og må busses fra gaten.

Og nå blir jeg påminnet hvorfor jeg ikke er særlig glad i å bytte fly her. Det går tregt (med masse kø) i passkontrollen, og den påfølgende sikkerhetskontrollen er ikke mye bedre. Dette er ikke bare grunnet kø, det er rett og slett lite effektivt. Det brukes veldig mye tid i snitt pr. person å gå gjennom kontrollen, uten at det er noen spesiell årsak til det. Jeg skal til USA i påsken neste år, og da mellomlander jeg heldigvis i Amsterdam, der jeg husker det går noe lettere.

Haster meg videre med tog til B-gatene på terminal 5 (terminal 5 er delt opp i 3 deler. A-gatene ligger i hoveddelen så ligger B - og C-gatene på hvert sitt område rett utenfor. Liker du ikke tog kan du spasere mellom).

Kommer meg frem 25 minutter før avgang, men ingen boarding enda. Ettet 20 minutter kommer melding at flighten er over 3 timer forsinket. Ikke særlig overraskende synes jeg da British Airways er notoriske for forsinkelser her, en del grunnet de gamle Boeing 747 fly som brukes på denne ruten. Men dette er eneste direkteflight mellom Phoenix og Europa, så da er alternativene få. Flyet landet på tid fra Phoenix tidligere på dagen, så det er nok noe teknisk som har dukket opp. (viser seg det var problemer med hydraulikk, så de måtte få inn nytt fly. Her er flyet parkert på gate:

British Airways utsteder en liten voucher på £5,men det gir faktisk en flaske brus, en stor pakke med ferdigsmurte smørbrød, chipspose og 2 sjokolader. Heathrow er forholdsvis rimelig til flyplass være, og som den gjerrigknarken jeg er på slike ting, så er det en større trøst enn hva en skulle tro.

Bruker tiden på å skrive litt her på bloggen og lytte litt til musikk. I mellomtiden dukker det opp en trivelig erketypisk britisk dame (du vet en slik blid, trivelig og lubben liten dame i 60-årene med hvitt hår og "Oxford-English" dialekt) som gjennomfører en liten spørreundersøkelse. Tre og en halv time etter boarding går vi gate. Det blir en sen kveld.

Uansett hvilket selskap du reiser med, er det ubehagelig i økonomi. Men ingen i midtsetet i dag, noe som gjorde at jeg hadde det mer behagelig (om man kan kalle det noe sånt) enn fryktet. Men 10 timer er en god stund og mye av tiden går til å slappe av med musikk på ørene og litt TV (jeg klarer sjelden å sove på fly) . En av valgene er den siste filmen med Postmann Pat, der en ny leder i postvesenet vil erstatte Pat (og katten) med roboter. Skuffende saker. Pat er ikke hva han en gang var.

Lander litt før kl. 21 lokal tid. Phoenix Sky Harbor er teknisk sett en stor flyplass, men med få internasjonale ankomster. Som sagt er eneste rute mellom Phoenix og Europa den ruta jeg tok nå. Immigrasjonen er et lite område med bagasjeutlevering rett etter.

Noe nytt nå er at hvis du tidligere har vært i USA på en ESTA (elektronisk visumfritt), kan du bruke en liten maskin der du skanner pass, noen fingre og tar et bilde. Kvitteringen viser du i et eget område (som ikke har kø, for der får du så å si ingen spørsmål) og så er du gjennom. Sikkert noe som gjøres på en del mindre flyplasser (og forhåpentligvis kommer til flere) men det var enkelt og behagelig. ESTA er kun tilgjengelig for statsborgere fra utvalgte (hovedsakelig nord-europeiske) land.

Kommer meg ut og tar shuttle-buss til leiebilområdet, som ligger en del kilometer utenfor flyplassen. Siden jeg skal sette igjen bilen i Denver, er utvalget noe mindre (du får normalt biler som har skilter fra andre stater, da har nok noe noe med logistikk å gjøre). Endte opp med en Hyundai Santa Fe med New Mexico-skilter. Grei nok virker det som. Det viktigste er at den er kun kjørt 12.000 miles.

Kjører rett til Country Suites & Inn rett sør flyplassen og sjekker inn. 

Rommet mitt var allerede oppgradert til en stort, og behagelig rom. Ikke verst for $47.

Utsikt fra rommet (tatt påfølgende morgen. Det var bekmørkt når jeg kom frem). 

Kjører kjapt til nærmeste Walmart for litt småting jeg trenger i starten. Det viktigste er vel 12-pack med Dr Pepper Ten ;-) 

Klokken passerer midnatt, og jeg har vært våken i 27 timer. For en aldrende mann som meg selv så er det lenge nok. Satser på å være opplagt til en tidlig morgen.