Det virket som alle andre i huset fremdeles sov da jeg gikk. I stedet for å styre på kjøkkenet, tok jeg frokosten på en rasteplass en halvtime unna.
Grei frokost med Moro til dessert. 😊
Målet i dag var Mount Cook National Park. Legg merke til det flotte og lyseblå vannet. Utover våren startet isbreene å smelte, og det var dette som ga vannet den fantastiske fargen.
Jeg startet umiddelbart på en tur som var beregnet til omtrent 5 timer. Stien gikk opp mot et utsiktpunkt der stien var delvis anlagt, da med totalt 2200 steg.
Det småregnet litt til å starte med, og ble fort mye verre.
Tåken kom også kraftig inn, så utsikten kunne jeg se langt etter.
Dette var det meste jeg klarte å se. Det var flust av fjelltopper og det skulle være en fantastisk utsikt over området her. Men tåka ville ikke gi seg, og jeg trasket rundt i flere timer i pøsregn. Ganske ufyselig vær.
Det var klarere vær nede i dalen, men opp mot fjellet var det fremdeles godt med tåke.
Nede i Tasman Valley så tok jeg en kjapp tur for å kikke på The Tasman Glacier.
Ikke så lett å se, men selve isbreen er helt bak i bildet. Nå på sommeren, var det lite is igjen. Og det minsket fra år til år
Egentlig så var planen å ligge i telt i området. Regnet kom dessverre tilbake og jeg ble ferdig her tidligere enn antatt. Jeg var også gjennomvåt og på min aller siste boksershorts. Planene ble derfor endret og jeg satte meg tilbake i bilen (etter et lite strippeshow på parkeringsplassen for et klesbytte).
Skydekket var lavt, men det lettet jo lengre nord jeg kom.
På veien så fant jeg et billig rom på Taylors Motel, som lå i Ashburton. Rommet var riktignok lite, men jeg trengte ikke noe mer. Bare så lenge det var tørt.
Ved innsjekk ble jeg spurt "blue or green milk?". Hæ? Melk? Nå?
Jeg så blå siden grønn hørtes ut som noe lettere greier. Og joda, den blå hadde samme fettprosent som helmelk. Hun tok frem en lite flaske med melk, fulgte meg til rommet og puttet melka i kjøleskapet mitt. Hmm, får vel ha den til neste morgen da.
Mens jeg vandret rundt etter middag i jeans uten undertøy (men dog med bukse) så fikk jeg endelig kjørt skittentøyet gjennom maskinen.
Neste morgen ble det en veldig god frokostwrap på Burger King, med melka som tilbehør. Ja, iblant så måtte jeg kose meg med noe annet til frokost enn brødskiver. Jeg fikk heller trimme det bort i løpet av dagen.
Jeg skulle ut på tur i dag også, forhåpentligvis i bedre vær. Arthur's Pass lå 2 timer unna med bil og derfor var jeg på god vei allerede i 8-tiden på morgenen.
Inne på besøkssenteret spurte jeg ei dame angående turen til Avalanche Peak, en tur som var muligens den mest krevende i området.
Hun ga meg skeptisk blikk og prøvde å forklare at det var veldig overskyet og jeg ville ikke se noe uansett. Fikk følelsen av at hun ikke ville at jeg skulle ta turen. Jeg ble litt irritert, men fikk nå ut av henne hvor jeg skulle begynne turen. Og da ble det sånn. Jeg så også fort at det kom til å bli en flott dag og at sola ville komme frem ganske snart. Får en ikke det svaret en vil ha, så ignorerer en det. 😉
Et lite kart og en liten advarsel møtte meg ved startpunktet. Ikke noe særlig dramatisk innhold.
Utsikt etter 5 minutter i bakkene.
Startpunktet lå på snaut 800 meter over havet, mens toppen av Avalanche Peak lå på snaut 1900 meter over havet. Så høydeforskjellen var på 1100 meter, noe som er en ganske kraftig stigning.
Det lå litt tåke lengre oppe, men heldigvis forsvant den fort.
Her var det ikke en sti som var tilrettelagt så dette ble mer slik jeg ville ha det, altså litt som norske skogsstier (og mer). Men bratt var det så absolutt.
Wow, dette lovet virkelig bra. Jeg elsket å gå i disse områdene her, skjønt jeg kjente det litt i magen under deler av stien der det var smalt samt rett ned på begge sider.
Her gikk stien videre. Jaha, da var det bare å dra frem klatreferdighetene. Godt at jeg kunne sette skoene mellom steinene.
Jeg har aldri vært i Alpene i Sør-Europa, men over tregrensa her så fikk jeg virkelig assosiasjoner til det jeg har sett på bilder derfra. Til og med blomster vokste helt her oppe. Møtte også noen andre turgåere, for det meste unge og spreke mennesker som meg selv. 😎 Traff på en kar fra Wisconsin som hadde fått problemer med ene leggen. Han hadde kommet seg opp, men han hadde tatt veldig lang tid. Og han så ikke særlig lyst på turen ned. Ouch.
Se det, dette måtte jo være toppen? Ikke så galt det, tenkte jeg.
Men neida. Det var såpass bratt at det var ikke mulig å se det som lå rett bak, selv om det var enda høyere. Så da jeg trodde jeg hadde nådd toppen, så var det dette som møtte meg.
Og på toppen der, så kunne jeg endelig se målet. Men herregud, det begynte det å bli skikkelig smalt. Skulle ikke mer til enn et lite feilsteg, så var det takk og farvel. Flere mennesker har omkommet her, skjønt ikke så veldig mange de siste årene. Det gjaldt vel bare å være litt forsiktig.
Og visst så kom jeg meg helt opp. Sjekk ut videoen for en fantastisk oversikt fra toppen. Det var såpass smalt at det var såvidt jeg klarte å snu meg for filme (det sto noen rett foran meg, og det var kun noen punkter hvor det gikk an å sitte).
Et hyggelig par fra Nederland fikset et bilde (men hva er det med nederlendere og oransje jakker?). Det skrånet litt, så venstrehånda mi fant en god stein å holde i, bare sånn i tilfelle. Utenom meg og nederlenderne på toppen så var det en fra England, en fra New Zealand og en kameratgjeng fra Israel.
Jeg sier alltid at jeg har ikke høydeskrekk, men at jeg er livredd for å falle ned. 😛 Jeg kjente suget i magen ja, men hvilken utrolig tur.
Dette var desidert den mest fantastiske (og vågale) fjellturen jeg har vært på noensinne, og kanskje en av livets flotteste opplevelser hittil. Tror jeg skal være veldig fornøyd med livet. Det er tross ikke alle som har mulighet til å oppleve ting som dette.
Etter å ha beundret utsikten litt (og klappet meg selv på skulderen), var jeg klar for turen ned.
Dessverre røk skolissene på den ene skoen og jeg begynte å miste støtten jeg trengte. Heldigvis så klarte jeg å dra frem MacGyver'en i meg og fikk fikset en provisorisk løsning.
Stupbratt ned. Viktig å holde den kraftige nysen inne...
Og etter litt harde tak for legger og knær, kom jeg etter hvert under tregrensa.
Puh, jeg var egentlig ganske utslitt. En ting var å gå opp, men det er ikke enkelt å gå ned heller. Jeg hadde på forhånd fikset en liten "hytte" drevet av Bealey Hotel, og fikk det ganske så behagelig der inne. Dessverre ingen air condition.
Fornøyd med meg selv, kunne jeg skifte klær, forbanne meg over at jeg ikke brukte nok solkrem og samle krefter til en ny dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar