Senere i dag skal jeg besøke familie ikke langt herfra. Men det er ikke før litt senere i dag og jeg har lyst til å kikke litt rundt i Providence først. Jeg har heller ikke vært innom en dyrepark denne gangen (om jeg ikke regner med akvarier, noe jeg ikke gjør) og det kan jeg rette opp med et besøk til Roger Williams Park Zoo i Providence.
Du store alpakka!
Karen under er teknisk sett ikke en kenguru, men en wallaby. Litt mer kompakt og spiser blader i tillegg til gress (kenguruer spiser normalt kun gress). Denne karen var litt sjenert og trivdes tydeligvis best bak treet sitt.
Det som er litt kult her er at selv om dette er et inngjerdet område, så er det ikke gjerde mellom oss og kenguruene. Heldigvis er de ganske rolige av seg, og min lille bekymring for at en av de skulle ta på seg boksehanskene og yppe til kamp, var helt ubegrunnet.
En av mine (fremdeles) favorittdyr er snøleoparden. De er liksom så fluffy i forhold til andre kattedyr og jeg ser for meg at kunne vært skikkelig herlig å klø de på magen og leke med halen. Det påstås at de ikke er helt trygge for mennesker å leke med, men jeg er overbevist at med min kattetekke så hadde dette gått så fint så.
Jeg kunne jo vært med i denne leken her. Kattene er på hver sin side der de skuler og løper etter hverandre. Ikke helt ulikt mine egne katter noen ganger.
Neste besøk er hos en rød panda, som teknisk sett ikke er en panda. Det er et rovdyr som kanskje minner mest om en vaskebjørn. Dere vet, de dyrene som ligger flatklemt ved de fleste motorveier i USA... Arten er endemisk for Himalaya med unntak av de som som har emigrert til amerikanske dyreparker. De spiser hovedsakelig bambus men også små pattedyr. Jeg vil tro det betyr mus, rotter og slike type dyr, og ikke spedbarn.
Halloween er ikke før om noen uker, men denne feiringen er gigantisk her borte. pyntingen er i full gang de aller fleste steder, og dyreparkene slipper ikke heller unna. Ikke så mange blodige, avkappede kroppsdeler akkurat her. Her er det heller gresskar som står for det meste av utstillingen.
Fascinerende at for bare 18,000 år siden så var nesten hele Sørøst-Asia landfast.
Høstfargene blir vakrere jo lengre nord jeg kommer og ryktene sier at det er magisk enda høyere opp i innlandet.
Etter en rundtur i dyreparken kjører jeg inn til sentrum av Providence. Det jeg mest forbinder mest med Providence er TV-serien ved samme navn som gikk på 90-tallet en gang. Ellers så har vel Providence et rykte for å være en veldig pen og trivelig by med en stor andel studenter.
Parken nede ved elva er vel verdt et lite besøk. Kanskje enda mer på kveldstid da de kjører på med fancy lysshow.
Litt utpå ettermiddagen er det bare å sette kursen mot Clinton, Massachusetts der jeg skal tilbringe noen dager med familie. Noe som blir ekstra spennende siden jeg aldri har (som jeg kan huske) møtt de tidligere.
Jeg blir kjapt ønsker velkommen av en litt halvsprø hund. Han er visstnok litt ekstra giret når det kommer nye folk. Koselig det, men jeg tror heller jeg vil tilbringe litt mer tid med kattene enn hunden. Sorry, Claude...
Neste morgen er jeg absolutt aller siste mann til å komme meg opp av senga, inkludert både tobeinte og firbeinte. Men jeg får nå en hilsen fra hver av kattene på vei inn på badet.
Et koselig par som egentlig ikke kan fordra hverandre, men de liker nå å kose litt (men hver for seg).
Det begynner å bli veldig vakre farger i regionen nå, og heldigvis er det også meldt sol og varmt hele helgen. Og etter morgenens karatetrening (det var ikke jeg som trente, hvis noen lurer på det. Skjønt det er det kanskje heller ingen som gjorde), hva passer vel bedre enn å ta kjøretur opp til Wachusetts Mountain?
Må selvfølgelig stoppe for å beundre utsikten. For å holde resten anonyme, har jeg latt meg inspirere av høytiden. :p
Bildene her er tatt med utsikt mot sørvest.
Her er vi på toppen av fjellet som er drøyt 600 meter over havet. Vestover kan du se Mount Greylock og øst ser vi Bostons skyline. Nordvest vil du kunne se helt til Vermont. Ellers er det et veldig populært skiområde på vinteren.
Fruen i huset kommer opp med idé at vi bør gå oss vill i en maisåker. Lett for hun å si som er fra Iowa. Hun har sikkert ikke gjort noe annet enn å løpe rundt i maisåkre i oppveksten. Ja, og så banket hun visstnok opp de stakkars nerdeguttene. 😉
Konseptet her er at du starter i en ende og så er målet å finne veien ut. Inni er det masse aktiviteter der du kan hake av antall broer du kan kommer over samt mye annet. Dette er utrolig gøy og ikke minst vanskelig. Og vi går oss faktiskt vill og ender til slutt med å rundt i ring. Og uansett hvilke veier vi tar fra den ene broa, så kommer vi tilbake til samme bro. Akkurat som en episode av The Twilight Zone.
Labyrinten er utarbeidet av egne labyrinteksperter men det skal gå an å finne veien ut. Men til slutt så kaller naturen på andre måter for deler av følget og skal det bli middag før jeg skal på konsert i kveld, så må vi rett og slett ta nødutgangen ut og leve med at vi feilet labyrinten.
Etter middag er det tid for konsert med legendene Blue Öyster Cult, et band jeg har likt siden før stemmeskiftet og andre hormonelle endringer.
Jeg sjekket ikke nettsiden og jeg er på plass rett over 7. Dørene er åpnet, men selve konserten begynner ikke før 8. Så med litt tid å fordrive så finner jeg en tegneseriebutikk i samme gate. Der blir jeg møtt av en snakkesalig innehaver med kraftig New England-aksent og sixpence (selvfølgelig måtte han ha sixpence). Jeg fant ikke så veldig mye (det var ikke lett å finne da det var overfylt og ikke alt var like godt sortert) men jeg fant nå en mint-in-box variant jeg ikke hadde i en figurserie (basert på filmer) jeg samlet på for mange år siden. Jepp, jeg er litt mer nerdete iblant enn hva jeg prøver å fremstå som. Men jeg er for gammel til å late som.
Blue Öyster Cult har med seg en lokal kar ved navn Gary Hoey som oppvarming. Bandet hans kunne allikevel ikke være med, så han nøyer seg med backing fra iPhonen sin. Fungerte overraskende bra det og mannen leverer bra låter. Det nærmeste sammenligningen jeg kan komme opp med er en bluesy Joe Satriani.
Så er det headlinernes tur. Stemningen er skikkelig høy og de får en varm velkomst fra publikum her i Beverly, en mellomstor by som ligger litt nord for Boston. Eric Bloom klarer riktignok å dra på seg en skikkelig pipekonsert da han presterer å skryte over sportsresultater fra ulike sportslag fra New York. Du får ikke mye trampeklapp for New York Giants her i gården.
Bandet holder et overraskende høyt nivå (de har ikke gitt ut en plate siden 2002) og med tanke på at Eric Bloom og Buck Dharma runder henholdsvis 71 og 68 i år, så er nok dette eneste mulighet til å noengang få se disse live.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar