Det var ikke nærmere førti varmegrader denne morgenen,det var så vidt det bikket tjue.
Bunbury var ikke så veldig stort, men hadde et lite utkikkstårn.
Et ganske trivelig område med fine hus. Helt på toppen var det satt opp gjerde, sånn i tilfelle noen finner på å snuble (eller hoppe).
Jeg fikk tatt litt sightseeing nede ved havna, før jeg kjørte videre. Det kom nemlig til å bli en del kjøring akkurat i dag.
Det som er litt artig, er å kjøre forbi alle disse småstedene som består av et hotell/restaurant/pub, en bensinstasjon, noen små hus og tonnevis med pickup'er. 😉
Jeg kom frem til en liten by som het Bridgetown, og de hadde overraskende nok en dedikert julebutikk. Attpåtil var den åpen året rundt.
Skjønt det var en sannhet med modifikasjoner. En lapp på døra sa de hadde stengt store deler av dagen i dag. Jeg fant derimot en butikk som utelukkende drev med salg av vinylplater og actionfigurer. Hvordan det er mulig på et så lite sted (med nesten ingen andre byer i nærheten), vet jeg ikke.
Dama som drev dette stedet, satt bare bak disken og leste.
Jeg fant meg allikevel en liten godbit. 🙂 Det var ingen kunder mens jeg var der og kassen hennes var helt tom da jeg betalte, så vekslepenger kom fra veska hennes. 😂 Litt merkelig, for det meste var nye utgivelser, og utvalget var aldeles ikke verst.
Litt utenfor fant jeg en rasteplass og kunne ta en liten pause i kjøringen.
Bildet under ble tatt i en by som heter Manjimup, en annen liten og koselig småby (eller tettsted).
Jeg kjørte mot et lite sted som het Walpole, og litt utenfor hadde de noe som het Tree Top Walk.
Kort forklart besto området av svære trær, nærmere bestemt det som på folkemunne ble kalt Red Tingles.
Attraksjonen her var at det var bygget opp gangveier som en kunne traske rundt på, selvfølgelig oppe i høyden.
Her traff jeg også en familie fra et lite sted utenfor Jönköping. De syntes det var litt kaldt nå, og de hadde de helt rett i. Det var ikke mer enn femten grader og overskyet.
Ganske kult å være her oppe og se ned på de gigantiske trærne.
Og der kom selfien. Jeg vet ikke hvorfor jeg trengte solbriller denne dagen. Ironien er at de dagene det ikke er sterk sol, har jeg en uvane for å la de ligge igjen.
Et fascinerende trivia er at trærne er ikke døde selv om de er oppspist innenfra. Som oftest er det insekter som spiser på trærne, men røttene er godt på plass, og de vokser fremdeles.
Litt fort gjort var det og etter en del kjøring, var det godt å komme seg litt tidlig på plass.
For anledningen hadde jeg booket meg en liten hytte.
Litt mer gøy enn et vanlig motell, og med begrensede spisemuligheter gikk jeg og handlet middagen på den lokale butikken.
Veldig enkelt og simpelt, men utrolig godt med noe annet. 🙂
Da ble det ny morgen, og i dag skulle føttene få bryne seg litt.
Området rundt Mt Clare var rett i nærheten, og jeg hadde plukket ut den litt "lengre" turen til frokost i dag.
Jeg så dessverre ingen slanger.
Selve Mt Clare var ikke særlig spennende, da det var bare en liten bakke opp til mer eller mindre ingenting.
Videre bortover kom jeg over en kar som lå og sov rundt et piknik-bord.
Fem minutter senere møtte jeg et eldre ektepar, og de lurte på om jeg hadde møtt Gerald? Javel, hvem var så Gerald? Jo, det var han som lå og sov. Så ut som han var vant med å være ute i naturen, og muligens er han en såkalt "lokalkjendis".
Hengebro er alltid gøy, for jeg føler meg da litt som Indiana Jones. 😛
Alt i alt en grei tur som var over på en drøy time. Jeg gikk fort og det passet ganske så bra.
Jeg kjørte nemlig videre til Mount Frankland, og gikk rett til topps av fjellet for en fin utsikt.
Overskyet, tåke og litt yr. Fordelen er at jeg ble ikke solbrent, ei heller dehydrert.
I tillegg til å gå til toppen, var det en sti som også gikk rundt litt på nedsiden. Selvfølgelig skulle jeg der, men den hadde de altså stengt fordi de planla å svi av noen områder.
For noe tull. Det var lørdag, litt regn og ingen andre biler i nærheten. "Screw that, I'm going in, mate!"
Var jo trygt og fint her.
Absolutt ingenting å bry seg om disse skiltene. De var nok myntet på gamlinger og ikke hardbarkede nordmenn slik som undertegnede.
Så joda, drit i advarsler! 😎😎😎
Og jeg var fremdeles ikke ferdig for dagen.
Et stykke utenfor Denmark, skulle det være et flott område for en tur, og den tenkte jeg ville være fin som avslutning på kvelden. En del kjøring og mye tur, men jeg regnet med det skulle gå bra også nå.
Ingenting var derimot skiltet, så jeg svingte naturligvis inn der det sto velkommen til nasjonalparken. Det skulle jeg tydeligvis aldri ha gjort.
"Veien" ble verre og verre, og jeg har aldri hatt hjertet sånn i halsen noen gang. Til slutt var det ikke vei, men berg, sand og flust med hull, hakk og det som verre var.
Jeg snudde ikke, for jeg trodde ikke det ville være mulig. Sannsynligvis hadde jeg ikke kommet opp de bakkene jeg kjørte ned. Jeg hadde også drukket en del brus, og blæra tålte ikke all spenningen, så her måtte jeg bare stoppe bilen og gjøre mitt. Jeg tuller ikke når jeg at jeg tisset mer her enn hva jeg gjorde den gangen jeg fikk vanndrivende intravenøst på sykehuset. 😛
Heldigvis kom jeg frem til der jeg skulle. Bilen var hel, men jeg måtte skynde meg litt før det ble mørkt. Turen var beregnet til 15 kilometer, og med mye stigning, kunne det ta si tid.
Også en del tåke her, og spesielt i høyden.
Det begynte å bli veldig bratt, men jeg hadde ikke tenkt å stoppe av den grunn. Aldri noe problem å komme opp, men nedturen kan være en større utfordring.
Mot toppen ble det såpass med tåke at jeg fikk vanskeligheter med å orientere meg. Merking fant jeg ikke noe mer av, og jeg var usikker på om det kunne gjøres som en loop, eller om det var meningen å gå ned samme vei.
På toppen gikk det også masse umerkede stier overalt, og jeg klarte ikke å se hva som var hvor.
Heldigvis er Google Maps fin, for den har masse stier og spor lagt inn, også på fjellet. Og da kom jeg kjapt tilbake på rett sti.
Solen tittet frem for første gang i dag. Gjorde ikke så mye med været, for de hadde nok blitt for mye med fire ulike turer (på tre ulike steder) i solsteiken.
Tilbake til bilen og jeg turde ikke å kjøre tilbake samme vei, og selvfølgelig var det veldig enkelt å kjøre den veien. Det var tydeligvis her jeg skulle ha kjørt inn, men det fantes absolutt ingen skilting i det hele tatt, og heller ingen GPS som kunne finne det.
Kenguru på veien var det også, og jeg forstår hvorfor en del blir påkjørt. De er til og verre enn rådyr. De kan hoppe over veien, for så å hoppe fra deg. Og de hopper gjerne tilbake der de kom fra, for så å dukke opp rett foran bilen igjen. Det er ingen logikk der de febrilsk prøver å komme seg unna.
Skikkelig trøtt og utslitt etter mange titalls kilometer på tur, ender jeg opp på et motell i Albany. Morgendagen får bli rolig, for nå kjente jeg det godt i føttene ja. Puh! 🙂
Og hva var bedre da enn å bestille en pizza til middag, og konsumere den foran TVen? Svaret er at ingenting var bedre enn det.
Men må bare påpeke denne gamle "fjernkontrollen" til air-condition. Når så vi en sånn sist?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar