Tidlig morgen for en tidlig flight, og frokost fikk vente til jeg kom i loungen.
Turen gikk med Qantas og de er tilfeldigvis i samme allianse som British Airways. Sistnevnte flyr ikke fra Stavanger lengre, og de poengene jeg hadde liggende, brukte jeg til å booke denne flighten. Med over fem timer til Perth, var noe annet en business uaktuelt.
Qantas hadde en egen liten lounge for innsjekking for de på business, og ei koselig dame tok i mot bagasjen og geleidet meg mot den dedikerte sikkerhetskontrollen.
Og derfra giki det rulletrapp rett opp til loungen.
Jeg husket fra i fjor at Qantas hadde mulighet til å lage eget ostesmørbrød, så det ble da frokost i dag. Muligens litt vel mye, men det fikk bare stå i. Jeg er vant med å spise godt. 😉
Det nærmet seg boarding, og med en slik kø var det herlig å kunne spasere forbi alle sammen. Jeg har blitt skikkelig bortskjemt og vet ikke hvordan jeg hadde taklet langturer i økonomi lengre. Høres ganske arrogant ut, men god vane er vond å vende.
Jeg fikk fort plass i sete 5K. Qantas flyr en Airbus A330 på denne ruta og dette er virkelig staselig business til å være innenriks. 😊
Det var litt tekniske problemer og det tok nesten en time før vi kom oss lufta.
Menyen lå klar og jeg gikk for Prosciutto sandwich.
Først var det juice før avgang.
Og etter en time, begynte vi endelig å komme oss av gårde.
Fikk også en ferskpresset juice med masse grønt oppi. Litt uvant for mine ganer, men det funket. Og jeg følte meg litt sunn da. 😛
Jeg gikk for jordbærsyltetøy fremfor Vegemite til brødet...
Og sandwichen var himmelsk.
Resten av turen brukte jeg til å ligge strekk ut med en kombinasjon av TV og musikk. Qantas hadde det største utvalget av film og serier jeg noen gang har sett. Kan sikkert være greit for de som skal fly meg kenguru-ruten. Qantas har akkurat startet med direkterute fra Perth til London. Over 17 tiners flytid.
Da vi landet i Perth, var temperaturen oppe i 38 grader, men det var meldt kjøligere allerede fra neste dag.
Jeg fikk utlevert en Nissan Qhasqai, noe som var helt OK. Det var tross alt det jeg booket, men jeg er så vant med å få oppgraderinger hver gang. Uansett, fremdeles en SUV, men litt mindre plass enn den Kluger jeg hadde tidligere. Fordelen er derimot mindre bensinforbruk.
Perth fikk vente og jeg kjørte rett sør til Mandurah. Der hadde jeg funnet et greit motell for natta, Mandurah Motel and Apartments. Greie rom og hadde det nødvendige.
Selvfølgelig måtte jeg fikse litt proviant, og da gjerne verdens beste brus, Pepsi Max vanilla! Noen som blir med på en Facebook-gruppe for denne? 😉 Seriøst, dette er helt nydelig!
Litt film blir det som oftest og jeg fant noen småting også denne gang. Prisene var heller ikke verst.
Litt trøtt etter flyreisen (og Perth ligger to timer bak østkysten) og ble da en tidlig kveld. Morgendagen skulle tilbringes i skogen.
Neste morgen kjørte jeg rett til Wellington National Park, og først forbi den lokale demningen. For mange var dette en attraksjon i seg selv, og jeg tvilte litt på at de gamlingene som sto her, hadde planer om å gå særlig langt.
Jeg slengte i meg ei brødskive med pastrami, fylte sekken med litt drikke og kjørte i gang med turen som var beregnet til å være snaut 20 kilometer.
Det var ikke så veldig varmt (rundt 23 grader) og jeg så ikke poenget med solkrem eller mer mat på turen.
Det startet greit, men ble heldigvis mer utfordrende og spennende etter hvert.
Jeg syntes det var overraskende varmt, men tenkte at jeg hadde vel bare gått meg veldig varm. Jeg går veldig fort (noe veldig mange kommenterer) og da tar det selvfølgelig på.
Australias røde sand er alltid like vakker der den legger seg rundt de grønne trærne.
Skyene forsvant og jeg så kanskje jeg burde tatt med både mat og solkrem. Samtidig var det ikke så veldig krevende, og jeg fortsatte med godt mot.
Koselig nede ved elva var det, og turen var ikke så hard at det var nødvendig med en dukkert.
Men så gikk det kraftig oppover og jeg hadde jo gått i en hastighet som nok vitnet om skikkelig hastverk. Og turen opp til toppen var mye mer krevende enn jeg hadde forestilt meg. Jeg ble varmere og varmere, og svetten tydet på at temperaturen i lufta hadde nok også godt opp.
Men jammen var det fint på toppen. Vel verdt det. 😊
Etter det var terrenget ganske lett, men jeg skulle nok ikke lagt bananen igjen i bilen. Litt mer vann hadde nok heller ikke vært dumt.
Jeg kom meg riktignok greit tilbake til bilen, og bananen forsvant fort. 😛 Jeg så også at lufttemperaturen var kommet opp i 32 grader, så der var ikke bare meg.
Jeg tok en kjapp stopp ved innsjøen mens jeg letet etter et sted å overnatte for kvelden.
Jeg orket ikke å kjøre altfor langt, og havnet da på et koselig motell i Bunbury.
Jeg merket at tåa mi var blitt verre, og den så skikkelig rød og hoven ut. Bildet får utebli. I og med jeg var ganske sikker på hva dette var, tok jeg ikke sjansen på at det ville gå over med kun naproksen, og kjørte bort til en klinikk rett i nærheten.
Fylte ut skjema og legen ropte meg opp etter omtrent nitti sekunder. Hun var enig i mine antakelser og skrev ut ulike resepter. Noen minutter senere var jeg allerede på vei til butikken, som planlagt. Utrolig effektivt!
Da satset jeg på de ville gjøre susen, for jeg hadde ingen som helst planer om å ligge i ro. Tåa hadde ikke hindret meg å gjøre det jeg ville hittil, men jeg kunne ikke risikere den ble verre.
Ellers så sendte jeg inn skademelding til forsikringsselskapet på den torsdagen. Fredag kveld var saken avsluttet og på mandag var pengene inne på konto. Var nesten enklere dette enn å gå til min egen fastlege hjemme. Og da skulle nok ting bli bedre.
Og natten senket seg utenfor motellet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar