Teltet var pakket ned og proviant var kjøpt inn. Nå var det 2 dager i Yosemite National Park som ventet.
Selve kjøreturen bort var ikke så veldig spennende, men tross alt litt mer interessant enn å kjøre på interstaten, som blir litt vel ensformig i lengden.
Etter noen timer så var jeg endelig fremme og kunne ta turen bort til "Wilderness Permits". Jeg hadde for anledningen fikset meg en tillatelse til å campe ute i villmarken. Det var begrenset hvor mange slike som ble gitt ut, mest for å kunne beskytte naturen mot for stor inngripen.
Jeg måtte også ta med meg en obligatorisk bjørnekonteiner. All form for mat (og annet som ga fra seg aroma) måtte låses inn. Det var blitt observert bjørn der jeg skulle, så jeg fikk beskjed om å brøle og fremstå aggressiv hvis jeg skulle treffe på en. "If you get attacked by a bear... fight back!"
Etter å ha kikket litt rundt "The Valley", så startet jeg på turen opp til Yosemite Falls, som kan sees på bildet ovenfor.
Yosemite National Park er egentlig gigantisk, og selv det store området her nede i dalen utgjør bare en minimal del av parken. Sannsynligvis bare noen få, usle prosent.
Selv om selve turen ikke var så altfor lang i lengden, så var det knallharde bakker fra start til slutt. Og i mitt tilfelle så hadde jeg jo også en tung ryggsekk med telt, oppblåsbar madrass, sovepose, mat (i bjørnekonteiner) og ekstra klær.
Jeg hadde ikke gått lenge før kameraet måtte tas ut. Hvilken fantastisk utsikt!
På veien traff jeg på en kar som angret nok litt på at han prøvde seg. Han visste ikke hvor lang tid han hadde brukt, men sa bare "At one time I just zoned out. If I had only known..."
Og det sa han som ikke hadde noen ryggsekk å bære på... For ei pingle.
Men undertegnede er ingen pingle, men det føltes allikevel litt langt da jeg så opp til toppen av fossen.
Men etter mange timer så var jeg endelig på toppen. Jeg traff masse folk som var på vei ned da jeg var på vei opp. Men på toppen var det ganske så folketomt.
Jeg er litt usikker på hvor høyt over havet dette var, men jeg vil gjette mellom 2500-3000 moh.
For å kunne få enda bedre bilder så var det satt opp en liten sti som gikk ned til et lite punkt ved siden av fossen. Her var det utrolig smal, og jeg kjente meg ikke helt komfortabel nei. Jeg sier alltid at jeg er ikke redd for høyder, men livredd for å falle ned. Så lenge jeg er beskyttet av noe, så er det bare gøy. Men det er ikke bare bare når det faktiskt ikke skal mer til enn et feilsteg (spesielt etter en såpass har tur der en er mo i knærne) før det er slutt.
Men bildene fikk jeg og jeg kunne i trygghet se etter et sted for å sette opp teltet i nærheten.
Og det fant jeg.
Og her var det tydelige spor etter en bjørn som hadde nok satt potene sine i en emballasje, samt noe som så ut som en teltduk. Men lynet slår aldri ned to ganger på samme sted, så jeg regnet med å være trygg for kvelden.
Vel, det var varmt og jeg var skikkelig gjennomsvett på kvelden. Jeg fikk byttet til noe annet og tok på meg litt ekstra i tilfelle temperaturen skulle synke mye.
Og den gjorde den. Jeg frøs som ei lita jente hele natta. Selv med flere lag både her og der så ble det en skikkelig kald opplevelse.
Jeg våknet halv fem på morgenen og spaserte litt rundt for å få varmen i meg. Rim hadde lagt seg på teltet (og andre steder) og det hadde tydeligvis vært frost på natten. Det var ikke tatt med i beregningen.
Jeg fikk nå tatt meg en frokost og pakket ned teltet. Noe som heller ikke var en spesielt herlig opplevelse, siden alt var kaldt og frossent. Og uten hansker så var det rett før jeg fikk frostbitt.
OK, kanskje jeg overdrev litt der, men kaldt var det.
Men jeg fikk varmet hendene nok til å plukke om ei kongle da. Alt er større i USA...
Så var det bare å begynne på turen ned igjen. Jeg startet naturlig nok tidlig og dermed slapp jeg også den verste varmen. For ja, det ble skikkelig varmt igjen.
På andre siden av dalen, så lå det fremdeles en del snø. Så er det noen hjemme i Norge som synes det er for varmt i mai; kom til California da vel :)
Det var litt av en majestetisk foss.
Turen ned gikk forholdsvis kjapt (spesielt i forhold til opp), men så bratt som det er så sliter det litt på knærne. Det er litt dumt å falle ned.
Jeg pratet også med noen som hadde hatt det veldig kaldt i teltet sitt nede i dalen. Så det var ikke bare meg.
Fornøyd (og utslitt) så leverte jeg fra meg bjørnekonteineren og tittet litt rundt i dalen
Her så kan en se store deler av dalen. Men igjen, så er dette bare en liten del av parken.
Bildet nedenfor er tatt utenfor nasjonalparken, men det var bare et kult bilde.
På vei til hotellet (som lå i Alameda, rett utenfor Oakland) så måtte jeg meg noe varmt i magen. Og jeg følte virkelig for noe junk food. Og da endre jeg opp med å prøve Burger Kings nye Angriest Whopper.
Å, se så sint den er. Grr!!! Argh!!!
Men den smakte bra og akkurat det jeg trengte. Det var noen timer igjen av dagen, men jeg ville helst bare slappe av (og ikke minst få vasket meg), så jeg sjekket inn på hotellet og brukte kvelden til å rydde litt i koffertene, vaske klær og å samle litt krefter.
Hotellet var ganske greit og jeg hadde ikke så mye å utsette. Hotellene i området var dritdyre denne dagen og egentlig skulle de ha $300 for ei natt! Nå klarte jeg å komme unna med $95 pluss noen usle poeng jeg hadde liggende. Og da kunne jeg sove med god samvittighet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar