Best Western hadde ikke frokost inkludert så jeg stakk likegodt innom Dennys som var rett over gata.
3 ullike bacontyper? Hell yeah!
Men med tips så ble det ikke så veldig billig akkurat. Synes ikke akkurat det er særlig mye billigere her borte enn i Norge i visse tilfeller. Men samtidig hadde du aldri fått en burrito fylt med masse kjøtt til 8 kroner i Norge. Men så fort du setter deg ned et sted med servering... Og da er det jo disse tipsgreiene da. Ukultur, spør du meg.
I nærheten av hotellet lå Capilano Suspension Bridge, en av Vancouvers store attraksjoner.
Kort fortalt så er det ei hengebro.
Og joda, den gynget godt så fort det var litt folk på den.
Og denne skogen her var faktiskt regnskog. Store deler av verdens regnskog ligger i Canada. Riktignok temperert regnskog, men nå kan jeg si jeg har vært på tur i regnskogen. :p
Det meste her var lett tilrettelagt. Praktisk, om litt mindre spennende.
Jeg digger virkelig de dramatiske skiltene son jeg kommer over iblant. Jeg underholder ofte meg selv med mentalt å legge på lyd til disse. Det går ofte noe som dette:
"Oh no, I lost something! Wait... Omph... Squish. Hey! Aaaaaahhhh......." SPLAT!!!
Et tre falt over broa for noen år siden. Broa tålte det greit, men det tok en stund før de fikk ryddet bort alt. En del av treet var lagt som minne. Til og med her så hadde noen lagt igjen tips.
Så var det også en liten "treetop adventure" som var små hengebroer som gikk fra tretopp til tretopp. Jeg burde egentlig ha hoppet rundt og lekt Tarzan her, men la oss være ærlige. Jeg er for glad i mat til at sånne ting fungerer optimalt.
Og til slutt en "cliff walk" som var ei bro som gikk ved kanten av fjellet. Helt greit, men litt slitsomt med alle asiaterne som tar tusen bilder, både med og uten selfiestick.
Dette var en ekte bjørn, bare så det er sagt. Men den var opplært til å stå helt stille når folk så på, litt som disse sølvkledde "statuene" du ser på gata.
Etter dette så var det egentlig greit å ta turen tilbake til USA. I følge skiltene så var det 30 minutters ventetid i immigrasjonen, men det tok ikke mer enn 5-6 minutter før jeg kom gjennom.
Jeg hadde kjøpt med lunsj på Fatburger rett før, da jeg regnet med litt ventetid. Men den burgeren ble presset ned ganske så kjapt ja.
Som på motsatt side fikk jeg også her en kommentar om størrelsen på bilen. Ikke så ofte jeg får kommentarer fra fremmede om størrelser på tingene mine...
Som grensevakten spurte; "this the smallest vehicle you could find?".
Jeg gjorde ikke så mye annet enn å le og nevnte kjapt at jeg fikk en liten oppgradering.
Tilbake i USA satte jeg kursen mot Olympic National Park, der jeg tenkte å tilbringe morgendagen.
Men først måtte jeg på ferjetur. Fra Coupeville gikk det ei ferje til Port Townsend. Det litt teite med slike ting i USA er at du bør reservere. Det betyr du må bestille billett til en fastsatt avgang minst 2 timer før avgang. Så må du sjekke inn i billettluken minimum 30 minutter før. Du kunne selvfølgelig også bare kjøre, men du blir prioritert sist, noe jeg gjorde. For et rotete system.
Jeg kom rett før avgang, men det ble ikke plass til meg. Så da måtte jeg vente halvannen time til neste avgang.
Men jeg kom heldigvis med neste ferje og kunne sette meg i salongen og slappe av.
På andre siden av fjorden så var det cirka halvannen time å kjøre til Port Angeles, som lå rett ved inngangen til Olympic National Park. Da skulle det være enkelt å kjøre inn neste dag.
Her i Washington var det tydeligvis noen som satte stor pris på Donald Trump.
Jeg fant til slutt et ganske greit Days Inn til en godkjent pris i Port Angeles. Forsåvidt greie temperaturer også, rundt 15-20 varmegrader.
De hadde tydeligvis ikke byttet ut Air Condition på ei stund, og dette var desidert den eldste saken jeg noengang har vært borti. Herlig sak. Ikke bare minnet den meg om en spillekonsoll fra tidlig 80-tall, men den fungerte også mye bedre. Kjølte greit, men ikke minst var det den meste stillegående jeg har hatt på hoteller her borte.
80-tallet ruler fremdeles!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar