[2016] Dag 1: Travelling in style!

Da var endelig dagen kommet for en ny ferie. Et halvt år i denne sammenheng føles mange ganger lengre enn hva det egentlig er.

Denne gang er det vestkysten i USA som står for tur, en av de få stedene jeg ikke har vært i dettte landet. Flyet tar meg til San Diego og så flyr jeg hjem fra Seattle. Og så får jeg se om det ikke blir en kjapp tur til Canada også.

Men først skal det altså flys, og denne gang så skal det være litt stil over reisen. Jeg har nemlig fikset meg First Class billetter med British Airways. "Hello, Mr. Fancy Pants".

Første strekk er fra Stavanger til London. Jeg tok ingen bilder fra denne flighten, men det var en helt standard og OK tur. Serveringen besto av en salat med brød ved siden av. Helt OK. Ellers likte jeg at jeg ble tiltalt med etternavn, da det ga et personlig og trivelig preg.

Etter landing i London havner vi på fjernparkering og må busses. Men det ble så absolutt en hyggelig overraskelse når de satte opp egen buss til oss som satt fremme i kabinen. Siden vi var bare 7 stykker så ble det ingen venting. Ellers så var flyet overraskende fullt. 

Inne i terminalen så er det alltid passkontroll og ny sikkerhetskontroll her i London. Passkøen er ganske lang og da var det herlig å kunne gå forbi alle ved å bruke fast track, der det var kun en person foran meg. Haha, enjoy the wait suckers!

Etter det er det bare å ta meg frem til The Concorde Room, som er British Airways sitt aller helligste område, og kun tilgjengelig for de som har en First Class billett for den aktuelle dagen. Jeg går frem til restaurantområdet og blir geleidet frem til et ledig bord.

Jeg starter med et glass med Rosé Champagne (husker ikke hvilken det var) som fungerte ganske så bra.

Forretten blir crabcake og til hovedrett går jeg for laksen.

Etter mat og noen glass champagne så takker jeg nei til dessert. Med mat på flyet til London og så i loungen så begynner det å bli trangt. Og så er det jo snart servering på det neste flyet til San Diego også. Istedet så flytter jeg litt på meg til noe som er litt mer behagelig for rumpa og bare nyter utsikten.

Etterhvert som skjermene viser "go to gate" så surrer jeg meg bort til B-gatene. Flyet, et 747, står klar og vi er snart klare for boarding.

En hyggelig herremann geleider meg frem til setet mitt i første etasje (nærmere bestemt 2K). Flyet har 2 etasjer og med cockpit i andre etasje så blir vi sittende helt i nesen av flyet. Og det er jo egentlig ganske så stilig. Setet er også perfekt. De 2 setene foran ligger litt tettere ved siden av hverandre og lenger bak er det litt flere seter i bredden. Så 2A eller 2K er perfekt for de som reiser alene, da du er såpass isolert at du sitter (eller ligger) i fred og ro .

Jeg får utdelt uniform (også kalt pysjamas på folkemunne) og en såkalt amenity bag, som inneholder det meste en trenger til å friske seg opp.

Jeg blir tilbydt litt champagne og varme nøtter før vi tar av, og det er en herlig følelse å sitte der og slappe av mens resten av flyet bak oss boardes.

Meny blir utdelt og med en liten forsinkelse på take-off, så får jeg tid til å kikke litt.

Glasset blir tømt sammen med nøttene og flyet er endelig klart til avgang.

På veien får jeg et lite bilde av et fly fra Air New Zealand. Muligens dette skal til Los Angeles da de har merkelig nok en rute mellom London og LA.

Enda mer påfyll og jeg velger meg samme champagne som jeg hadde i loungen tidligere. Sånn er det å være kar...

Etterhvert blir det tid for mat og flyverten tar frem bordet og dekker på.

Jeg ender opp med erte- og myntesuppe til forrett (som ikke kan sammenlignes med norsk ertesuppe og dermed smaker veldig bra), og Angus Beef til hovedrett. 

Begge smaker bra og igjen så dropper jeg dessert. Tror ikke magen ville satt pris på mer nå og jeg bruker heller tiden på å lese litt samt slappe av med musikk.

Etterhvert så frister det veldig å legge med litt mer nedpå. Pysjamasen har vært på siden take-off, men jeg ber flyverten re opp senga mens jeg går inn på badet og gjør meg klar.

Jeg tok ingen bilder fra dette (da andre sov og det var litt vel mørkt til å få gode bilder uten blitz), men setet i "suiten" kjøres ned elektronisk og blir ca. 2 meter lang. Med madrass og dyne så ligger jeg veldig godt her.

Jeg får meg bittelitt søvn, selv om planen er å unngå dette for å lettere tilpasse meg tidssonen når vi lander. Men noen få timer bør jo gå greit.

Etter jeg våkner kommer ei flyvertinne forsiktig bort og lurer på om jeg ikke vil ha noe mat. Og joda, jeg ender opp med en burger denne gang. Er jo tross alt over Nevada-området, og USA er burgerland.

Jeg spør flyverten høflig om han gidder å ta bort sengetøyet mens jeg frisker meg opp på badet (og trer ut av pysjamasen). Etterhvert så blir det innflyging til San Diego, en flyplass som ligger mer eller mindre midt i byen, noe som gir en kul utsikt på vei ned.

To kjappe spørsmål og et smil, og så er jeg forbi immigrasjonen. I og med at British Airways holdt folk tilbake helt til vi i First Class hadde kommet ut så ungikk jeg køen som kom etterpå. Bagasjen kom også heldigvis kjapt, så jeg kom meg greit ut og kunne hente bilen.

Navnet mitt er listet på skjermen og jeg kan bare gå rett til plass N42 der bilen står oppstilt. Ingen kø, ingen papirer og ingen menneskelig kontakt i det hele tatt.

Men de har tydeligvis gitt meg en oppgradering, for den lille SUVen jeg hadde booket, var plutselig blitt til en Ford Expidition XLT, en bil som egentlig koster nesten det dobbelte i leie som jeg betaler. Ikke verst, selv om den er ikke like lett å snike inn på parkeringsplassene. Men jeg må ærlig talt si at det føltes som om penisen min ble littegrann større så snart jeg satte meg inni.

Ikke like høy klasse over hotellet som flyreisen, men prisen var grei.

Og med en herlig flytur så er årets eventyr offisielt i gang!