Det lille koselige motellet sørget for en behagelig natt for min del. Det er av naturlige grunner ingen frokost som blir servert her, men hva gjør vel det når det ligger en Subway i nærheten?
Subway åpner kl. 7, og jeg ser ut til å være første kunde når jeg kommer 10 minutter over 7.
I dag skal jeg sørover, og jeg har ikke kjørt mange minuttene før jeg får noe som heter Bear Country USA på høyresiden. Det er et stort, innesperret område med ulike dyr, der en kan kjøre rundt i bilen. Og det er ikke bare bjørner som holder til her.
Og nå vet vi hvor reinsdyrene til julenissen holder til i ferien sin. Noen kilometer herfra lå det et sted som heter "The Christmas Village".
"Det er ikke en hund, det er en ulv" - Fantomet
Ops, der var det bjørn i veibanen. Lurer på om de flytter seg hvis jeg går ut og skubber dem litt? Det ser ikke ut som noen som har interesse for å flytte på seg frivillig.
Det var dessverre ikke lov å gå ut av bilen og heller ikke ha åpne vinduer. Dette er ville dyr som kan utgjøre en fare for vanlige folk.
Men det ser ikke ut som de sulter da:
En trøtt liten rev:
Bear Country USA var kjempegreier. Det er litt spesielt å få bjørner og ulver helt opptil bilen. Det var skilt som sa at bare kjør forsiktig så vil bjørnene flytte seg. Det stemte ikke helt.
Neste stopp er et lite stykke Norge i South Dakota. På veien opp blir jeg ønsket velkommen på et kjent språk.
På en ås, midt i et vanlig nabolag ligger det en stavkirke. Dette er en tro kopi av Borglund stavkirke. Denne ble bygget av noen innflyttede nordmenn som syntes South Dakota manglet noe vesentlig.
De har også et lite hus som er innredet i gammel, norsk stil.
Og som han ene sa til meg; "you should check out the stabbur". Der hadde de litt souvenirer som norske toppluer, noe importert mat, CDer med Sissel Kyrkjebø og krus der det sto "uff da".
De som jobbet her var frivillige. Hun ene hadde norsk olderfar, men hadde aldri vært i Norge. Men det var ei dame der (som også bare ville ta en titt) som hadde ei mor som opprinnelig kom fra Norge. Hun hadde vært på besøk to ganger, hos slektninger i Nord-Trøndelag og i Hallingdal. Hun jobbet også med å få overbevist ektemannen om å flytte til Norge, men det var visstnok lettere sagt enn gjort. Menn kan være litt sta, påstår hun. Hmm, høres merkelig ut.
Det er masse ting i området her, og en kan lett feriere lenge i Black Hills-området (som det heter her).
Neste stopp er Keystone, som ligger rett ved Mount Rushmore.
Så denne gøyale t-skjorta som jeg bare måtte ta et bilde av. Kjøpte den riktignok ikke.
Lunsj blir sandwich og potetstappe i brun saus
Og så is til dessert. En kule med Rocky Road og en kule Cotton Candy:
Rett over fjelltoppen kommer jeg til Mount Rushmore.
Inngangen er prydet med flaggene til hver enkelt delstat.
Det er et flott monument og fascinerende alt arbeidet som er lagt i dette. Nesten like fascinerende er hvor ekstremt med inntekter som genereres av dette. Det tas penger for parkering og så selger de flust i gavebutikken. "Build it, and they will come" er det noe som heter.
Etter ikke så altfor lang tid (jeg spaserte litt rundt i området først) så kjører jeg videre til Custer State Park.
Ikke så stor fare for brann i dag:
Klokka er vel rundt 4, og jeg svinger innom besøkssenteret for å spørre litt om camping i området. De 2 eldre damene som var der listet opp campingsteder. Men jeg spurte så "how about camping in backcountry?"
De kikket litt på hverandre og hun ene pekte ut et svært område hvor en kunne slå opp telt noen steder. Hun andre var mer skeptisk og mente at man måtte nok ha tillatelse, eller i det minste måtte noen offisielle informeres om hvor en var. Jeg valgte å lytte til hun som ga meg det svaret jeg ønsket, nemlig at jeg kunne bare bevege meg ut i villmarken som det passet meg.
Finner frem til en parkeringsplass der stien går innover et område som heter "French Creek". Her ligger det en boks der jeg må fylle ut et skjema og legge den i frontruta. $7 pr. natt legges i en konvolutt. Det betyr jo også at hvis bilen min blir stående en stund, så vil varsellampene blinke. Det finnes ingen mobildekning, selv ikke for nødnummer. Så skjer det noe så er du helt alene.
Etter 10 minutter stopper jeg brått opp. Det ligger en klapperslange i stien.
Etter noen sekunder ser jeg at det er noen småfluer på den. Jeg tar forsiktig opp en pinne og kaster den på slangen. Det er ingen reaksjon og jeg konkluderer med at den er død. Jeg går forsiktig forbi.
Det er en liten sti innover, men den er ikke særlig godt merket. Jeg må krysse elven flere ganger og blir litt våt. Men det var jeg informert om på forhånd. Det sies at en må bare holde seg i nærheten av elva, så vil en ikke gå seg vill. Men sekken er tung og det er et tøft område. Mye opp og ned og det ligger mye ting i veien. Etter noen timer begynner det å skumre og av erfaring vet jeg at det er ikke er mange minuttene før det blir helt svart. Jeg har forresten ikke sett snurten av andre mennesker.
Jeg finner et lite flatt område til slutt, der det ser ut til at noen har campet der tidligere. Teltet blir gjort klart og jeg får inntatt litt kveldsmat. Så lukker jeg teltet ekstra godt. Jeg vil ikke våkne opp med en klapperslange i soveposen [insert penis joke here].
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar