[2019] Dag 27 og 28: En helt ny fjelltur, eller?

Innen jeg kom meg avgårde mot Nelson National Park, hadde det blitt akseptable temperaturer. Et kjapt søk på Google, ga meg et forslag på en fin tur opp til Mount Roberts.

Etter en liten stund bak ratte, satte jeg bilen på parkeringsplassen, og gikk oppover mot toppen. Jeg regnet med det ville bli litt kaldt i høyden, og derfor hadde jeg tatt på meg ei tynn bukse.

Det så riktignok litt merkelig kjent ut, men jeg sa til meg selv at det lignet nok bare på noe annet. Det minnet meg om en tur jeg mener jeg tok i Australia i fjor.



Sånn halvveis opp til toppen, forsto jeg hva det minnet om. Jeg hadde faktisk vært her før, i 2017. Når utsikten åpenbarte seg, og jeg kunne se opp til toppen, kom alt tilbake. Jeg gikk nøyaktig samme rute for to år siden, og jeg hadde spist ei brødskive med sardiner. Er det mulig? Jeg var så sikker på at dette var et nytt og uutforsket område for min del. Var dette et tegn på at jeg hadde tilbragt litt for mye tid i New Zealand? Et flott land, men mulig jeg har gjort meg litt ferdig her nå.



Uansett, en fin tur ble det. Oppe på toppen blåste det noe skikkelig, og det var langt kaldere enn da jeg gikk på sensommeren i 2017.



Siden jeg hadde gått turen før, fikk jeg benytte muligheten til å traske rundt litt mer. Det gikk en sti opp til en hytte. Den var riktignok langt unna, og jeg hadde ingen planer om å gå helt opp, men jeg ville allikevel se hvordan det så ut litt lenger oppe..



Snø på toppen, og den forsvant nok ikke før over nyttår.



Foruten vinden som blåste skikkelig i det jeg nærmet meg snøgrensen, var det fint å gå. Men vinden var bitende kald, og det lå godt med tåke lenger oppe. Konklusjonen ble å gå ned igjen til varmere "strøk".





Landskapet ble mye mer dramatisk når det var ikledd litt snø på toppene. Sånn sett ble det vel en litt annerledes opplevelse. Jeg klager ikke, turen var fin.





Spørsmålet var jo hva jeg skulle gjøre med resten av dagen. Heldigvis gikk det flere stier rundt i dette området, og jeg beveget meg nedover mot vannet.

Nede på flaten, kunne jeg snu innover, der det gikk en sti til et fossefall litt lenger inne.



Det la til noen timer ekstra på turen, noe som passet ypperlig i dag. Jeg møtte kun to andre på turen opp fjellet, men her nede på flaten var det litt flere. Det var en liten gruppe, som nok var arrangert, samt en eldre kar som gikk alene, og som jeg visstnok skremte vettet av da jeg kom gående bak han i full fart. Hehe, jeg har en liten (u)vane for å snike kjapt opp til folk, og er de ikke observante, er det kanskje lett å bli litt skremt. Han verken falt eller fikk hjertetrøbbel, skjønt han virket overraskende sliten.





Det var kanskje ikke verdens mest spektakulære foss, spesielt ikke for de av oss som er bortskjemt med norsk natur. Nå var dette ikke det viktigste med turen, men det ble nå en mulighet for en selfie.



Etter halvannen time tilbake til bilen, gjorde jeg ikke særlig mer enn å kjøre til Nelson, der jeg hadde booket to netter på et motell rett utenfor sentrum.

Neste dag skulle bli en forholdsvis rolig dag, der jeg skulle bare henge rundt i byen. På veien inn til sentrum, svippet jeg innom en liten park med litt forskjellig dyr. Teknisk sett var det vel en dyrepark, men det var ikke store greiene.





Akkurat i dag var det også en hel gruppe med noe som virket til å være barnehagebarn. De var ikke mindre støyete enn norske barn, så det er vel universielt dette med barn som lager mye lyd.



Jeg tror jeg unnagjorde denne lille parken på en drøy halvtime. Disse meerkat (de heter visstnok surikat på norsk) er alltid litt artige, der de graver hull absolutt overalt.





Her er påfuglen i avslappingsmodus, etter flere barn hadde løpt etter den i flere minutter. Jeg blir alltid overrasket over voksne (i dette tilfellet barnehageansatte) som ikke kan si ifra at det er faktisk ikke greit å brøle mens du løper etter redde dyr.



Og sjekke den purka. Det var ikke en pen gris, for å si det mildt. Et ansikt kun en mor kan elske? Tja, vet ikke det engang...





Jeg hadde lagt meg et stykke unna sentrum, men benyttet det fine været til å bevege litt på føttene. Også her hadde jeg vært tidligere, og kjente meg veldig godt igjen.





Akkurat som forrige gang, var Nelson en pen og trivelig by. Det var kanskje ikke så veldig mye å finne på, annet enn å gjøre litt enkel sightseeing.



Jeg lurte litt på nødvendigheten med å presisere at du skal ikke drikke alkohol fritt på fortauet. Kanskje det var kombinasjonen med skateboardet som var problemet?



Og diskrimerende nok, fikk jeg ikke fikset på hårveksten. Merk at det står skrevet "female" i parantes her. Hva er greia? Skal det ikke være mulig for oss menn å pynte oss til sommeren? Nei, vi må nok ta jobben i egne hender.



Isen hos Penguin Ice Cream Café var like god som forrige gang, og de hadde fortsatt med å rake inn diplomer for iskremen sin.





Temperaturen lå vel rundt tjuefem grader her i dag, og tilbaketuren ble i form av jogging. Jeg måtte jo trimme bort iskremen på et eller annet vis. Jeg var ikke den eneste som jogget her i området, og været var helt perfekt til slik aktivitet.



Tilbake til Castles Motel (kan dere se hvorfor?), ble det bare en rolig ettermiddag. For en gangs skyld var det herlig å kunne ha mer enn en natt på et sted. I morgen hadde jeg funnet en ny fjelltur, og den var jeg sikker på jeg aldri hadde gått før.

[2019] Dag 25 og 26: Mount Cook

Som i går kveld, var det lite skyer å spore på himmelen, og da var det bare å håpe at det skulle holde seg utover dagen. En kunne derimot aldri vite her i sørvest. Været kunne snu kjapt, og vind og regn var litt for dagligdags. Det er ikke «hjemmevær» en vil ha på ferie, ærlig talt.

Provianten var klar. Jeg hadde skaffet meg en billig kjølebag i Australia. Puttet jeg den i kjøleskapet kvelden før, holdt den det aller meste kaldt og godt resten av dagen etter. Da kunne jeg reise rundt med smør og ferskt kjøtt hver eneste dag. Hvorfor hadde jeg aldri tenkt på dette før, der jeg alltid ble begrenset av mangel på kjøling? Men, bedre sent enn aldri.





Det begynte riktignok å skye litt mer over, jo lenger inn mot Mount Cook jeg kom. Ikke overraskende, men forhåpentligvis holdt regnet seg unna store deler av dagen.



Som nevnt tidligere, var jeg forholdsvis tidlig i sesongen denne gang, og snøsmeltingen var ikke i full gang høyest oppe. Dette var også tilfellet på Mount Cook, men et flott skue var det.



Jeg gikk øyeblikkelig i gang med å gå mot noe som het Sealy Tarns, en tur jeg også tok forrige gang. Den gang ble det delvis ødelagt av tåke og regn.



Hvorfor har du på deg lue på sommerstid, Kim Olav? Jo, det var faktisk litt kaldt oppi høyden, og i tillegg blåste det noe skikkelig her oppe. Som ekte vestlending, var ikke dette noe nytt, men da måtte luen frem. Luen sto det på New Zealand. Det er en dead giveaway på at jeg ikke er herfra. Ser du folk i Norge med luer eller klær med norske flagg, er også det garantert turister. Akurat som ingen av New Yorks innbyggere går med «I love NY» t-skjorter.



Bildene ble jo vakrere enn noensinne nå på våren. Fantastiske kontraster med kombinasjonen av vår og vinter. Nede i dalen var det nemlig skikkelig mildt, skjønt vinden var også tilstede der nede, dog i mindre grad.





Turen opp til Sealy Tarns gikk (som vanlig) veldig fort, og etter jeg hadde gått meg varm, forsvant også lua. Det var mange høydemeter, selv om det var ganske lettgått. Vinden blåste skikkelig heftig. Det var rett før mine 69 kilo (pluss eventuelle overflødige kalorier siden jeg reiste hjemmefra), bokstavelig talt ble blåst av fjellet. Det køddet også definitivt til frisyren. Jeg skulle bare beholdt lua på.



Favorittbildet mitt ser dere under. Telelinsen på den nye mobilen kunne virkelig fange de dramatiske konturene av den vakre naturen.

De som ønsket, kunne gå enda lenger opp. Som dere sikkert har fått med dere fra tidligere innlegg, var det tonnevis med hytter rundt omkring. Godt oppe på toppen her, fantes det en populær hytte. Snøen var skikkelig dyp ble det sagt, og jeg var glad jeg heller skulle overnatte på et motell med skikkelig dusj og varmepute over madrassen.



Siden turen opp var lett å gå grunnet enkel sti, kunne jeg like godt jogge ned, innlagt noen stopp for å ta litt mer bilder.





Om det også blåste nede i dalen, var det heldigvis varmere, og det var behagelig å ikke stå midt i vinden. Da hadde jeg også tid til noe jeg aldri fikk tid til forrige gang, nemlig en tur inn til Hookey Valley. Jeg har lurt fælt på hvor det navnet kom fra. Var dette en spesiell dal der det foregikk prostitusjon i stor skala? Eller kanskje var det bare navnet på en som oppdaget området? For eksempel John Martin Hooker?

Wikipedia var ikke til særlig hjelp, men det fantes også Hooker Lake, Hooker Glacier og Hooker River. Et bredere søk, bragte meg frem til William Hooker, så det var dessverre ikke mer spennende enn det.



De er flinke å tilrettelegge for turister her nede, men litt usikker på hvor dyktige de er på konstruksjon...



Dette var en utrolig enkel tur, og den var ment til å passe nesten hvem som helst. Det gjorde ingenting det, men det betydde jo at det var veldig mange andre mennesker rundt.



Det tok vel en snau time å komme inn til Hooker Lake, der jeg og sikkert førti andre, dro frem lunsjen. Brødskiver hadde jeg hatt høyere oppe, og her ble det bare det jeg hadde igjen i sekken, nemlig en proteinbar.



Heldigvis var kapasiteten på broa, mangedoblet på returen. For det som ikke ante det allerede, har det vært noen moroklumper som har skrapet bort et tall på disse skiltene.



Siste stopp var for å se på isbreen, skjønt det var ikke lett å se noe som helst der. De har nemlig vært litt slu i brosjyren. Det lokkes med isbre, men det er så vidt du klarer å se noe helst i bakgrunnen. Et skilt kunne opplyse om at grunnet klimaendringer, forsvant det store mengder is hvert eneste år. Tidligere dekket breen nesten hele vannet på vinteren. Nå var det nesten ingenting igjen, noe to østlendinger tok til seg. Ja, det var faktisk noen andre nordmenn her, og ikke bare tyskere.



Det ble en grei dag i Mount Cook National Park, men på tilbaketuren fra Hooker Valley, ble det både regn og vind samtidig. Fysj, det var verre enn høstværet i Rogaland.

Minuset med slike steder der det går mange folk, er disse evinnelige selfiene folk skal ta. Overalt. Enten egne selfier, eller vennegjenger som skal ta hundre bilder av hverandre. De poserer, gliser og gjør seg til. Forventer at andre skal tilpasse turen etter deres selfiebilder gjør de også. Herregud, jeg er så glad for at jeg ikke driver på med slike idiotiske selfier.


Vel... la os ikke snakke mer om selfier. Besøket i Mount Cook gikk mot slutten, og jeg kjørte ut igjen ved den flotte innsjøen.





Jeg hadde så vidt kommet i bilen, før været klarnet igjen. Regnbygene var særdeles lokale, og det samme gjaldt vinden. Det konsentrerte seg rundt Mount Cook, slik ikke var unormalt.



Jeg kjørte til en liten by som het Geraldine, og fant et greit motell for natten.



Jack hadde sin egen "Chinese Takeaway", men reklamerte i vinduet kun for burgere og fish & chips. En litt utradisjonell kinesisk takeaway det der. Mulig det var en modernisert versjon.



New Zealand er ikke så stort, og det er ikke så veldig mange veier som går rundt. Jeg endte dermed opp i områder jeg var kjent med, noe jeg fikk spesielt merke da jeg gjenkjente en Burger King på et sted som het Ashburton. Der hadde jeg nemlig hatt frokost en gang, og da husket jeg også hvor jeg hadde overnattet.



Det var altså nå en ny morgen, og siden alle veier førte til Rom, i dette tilfellet Christchurch, endte jeg like godt opp der igjen.



Her var det godt og varmt, og det var mye bedre enn alternativet. Jeg hadde nemlig planlagt igjen å bestige Avalanche Peak, da det var en sånn fantastisk opplevelse forrige gang. Værmeldingene var derimot særdeles dystre. Det var kraftig vind, med enkelte vindkast opptil 75 km/t. I tillegg var det regn, og det hadde ikke smeltet nok snø på toppen, til at det var mulig å gå uten spesialutstyr.

Da snudde jeg, og bestemte meg for ikke å ødelegge de fantastiske minnene fra forrige gang.



Istedet gikk jeg innom Quake City, et museum dedikert til de hyppige jordskjelvene her borte, og spesifikt de kraftige i 2010 og 2011.



Canterbury-området var spesielt utsatt grunnet hvordan alt lå, og i snitt kom det kraftige skjelv hvert tiende år. Det betydde også at statistisk sett, kunne et nytt inntreffe når som helst. Forrige gang tok det mange liv, og ødela bygninger og andre verdier for milliarder.



Selvfølgelig ble det satt stort fokus på de menneskelige tapene og alt hjelpearbeidet rundt.





Flere deler av ødelagte kulturbygg, var også utstilt.



Og som en artig liten sak oppi alt dette, kunne en hjelpe til å bygge opp byen med Lego. Morsomt, men jeg hadde ikke helt tid til å konstruere Lego akkurat i dag. Samt jeg er ikke flink uten instruksjoner. Talentene mine ligger nok ikke helt der, og jeg hadde blitt en dårlig arkitekt,





Ellers var det bare å slappe av litt i byen. Deler av sentrum var fine, men andre var bare skitne og det fremsto billig og simpelt. Det er mulig at ødeleggelsene fra jordskjelvene har spilt inn her, og det var mye pågående konstruksjon.



I disse helsetider, var det morsomt å se butikker selge inn damping til de som var lei av å røyke. Spesielt etter de hendelsene i USA, der flere har omkommet etter denne aktiviteten.





Siden det ikke ble Avalanche Peak på meg, måtte jeg kjøre et stykke resten av dagen, og jeg endte til slutt opp i Owen River. Jeg fant ut at som erstatning, kunne jeg heller tilbringe morgendagen i Nelson National Park, så fikk jeg gå i områder jeg ikke hadde vært i tidligere.



Igjen fant jeg et lite motell midt i ingenmannsland.





Der måtte jeg igjen fikse min egen mat, og med tilhørende dessert. Chips med smak av pølse med ketchup, i loff??? Rar tanke. Den smakte dessverre ikke spesielt nok til å være noe spennende, men heller ikke normalt nok til at den var god. Ikke rart den kostet kun ti kroner. Men chips og andre tåpelige ting til side, i morgen var det atter igjen en ny tur, og jeg var spent på hvordan jeg ville oppleve skogen her oppe.